Jeg er fortiden lei av å fordype meg i verdens elendighet og lurer på om noen har tips om noen gode romaner som er mere oppbyggelig. Som gir håp og tro på oss mennesker. Eksempler på slike som jeg har lest allerede er Din godhet av Linda Olsson, Tirsdagsdamene av Monika Peetz, Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda.

Oh yes! En blanding av kostskole og interneringsleir hvor alle elevene er født samme dag. Men hvorfor er de der? Hva vil skolen med dem? Og hva er det egentlig som skjuler seg i kjelleren? Blir rett og slett nødt til å kjøpe bind to.

Denne likte jeg godt! Overraskende, men troverdig. Og spenningen holdt helt ut.

Jeg synes svaret kommer ganske klart frem.....

Du får vente til du har lest ut boken...du får nok svar....

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal.

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi").

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette.

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ...

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husket Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ...

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ...

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk.

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre.

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende.

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha.

Det er lenge siden jeg har lest denne betydningsfulle boken, men det tok en stund før jeg fikk den litt på avstand og kunne gi min vurdering av den....det ble et omfattende arbeid,
enda jeg komprimerte betraktelig de femti notatsidene jeg hadde liggende.Det ble litt "tråkle-arbeid."
Jeg synes dette er en viktig bok, og den ga meg mer innblikk og forståelse....men man kan vel aldri si at en bok eller avhandling vil vil gi oss det fulle svar på gåten ABB.
Mine tanker om denne

Tusen takk:) Slipper å engste meg over at det er noe med nervesystemet eller noe annet. Nå vet jeg i det minste hva som er årsaken og må bare lære meg å ta det litt med ro (liker ikke slike ustrukterte dager), men jeg får se det positive i det som du sier og kose meg med bøker:) Ta tiden til hjelp. Ha en god helg!

Etter ventetid på en uke så fant de endelig årsaken til svimmelheten. På MR fant de ut at jeg har betennelse i nesa og kinnbeinan slik at det har trykket en del på pannen i lengre tid slik at det har gitt meg kraftig og langvarig svimmelhet. Så har fått ny resept. Er fortsatt litt svimmel ennå, men er endelig tilbake til leiligheten min og klarer meg selv nå selv om jeg bruker lengre tid på alt. Går bra så lenge jeg tar det med ro. Og legen mener at svimmelheten forårsaker også av stress. Jobbet jo en del før jul med lange dager, ofte fra 07 - 21 selv de dagene jeg var forkjølet og heller burde ha holdt meg hjemme. Så det var en kombinasjon av overbelastning og betennelse i nesa og kinnbeinan. Så nå vet jeg i alle fall årsaken. Jeg er ikke av den skvetne typåen når det gjelder sykdom, men når man ikke får gjøre noen ting på egen hånd fordi man er svimmel og blir nummen i armene, så er det normalt å tro at det var noe alvorlig galt. Det var det heldigvis ikke:)

Jeg er sykmeldt en uke til og er møkklei. Jeg er ikke født til å være hjemme hele dagen, men heldigvis har jeg da leiligheten full av bøker å trøste meg med. Denne helgen skal jeg lese ut boka 127 hours av Aron Ralston. Basert på en sann historie om en klatrer som overlever til tross for at han klemmer fast armen mellom en smal bergvegg og en kjempesvær stein. Han har sterk psyke med tanke på måten han klarer å overleve. Boka har også blitt til film som jeg har veldig lyst til å se, men boka først:)

Skjønner akkurat hva du mener. Det er mye som trekker ned, men helhetsinntrykket er at dette var koselesing. Kan det ha noe med at vi tross alt kjenner oss igjen i hovedpersonens sjelekvaler? Enda så selvgod hun er? :-)

Herlig bok! Kim Haugen er en fantastisk oppleser som virkelig gir boken liv, og lar meg som lytter virkelig ta del i boka!

Fornøyelig og godt skrevet, veldig godt lest, gode beskrivelser, ikke langtekkelig. Nesten to bøker fordi det er to helt forskjellige historier, men de blir krysset på slutten av boka. Mye tristhet, bli kjent med seg selv, repetere seg selv, tilpasse seg de som en vil være sammen med/en del av, angre på at det ikke ble tatt flere egne valg.

Andre del var bare trist, men veldig godt skrevet den også. Fornøyelig lytting!

Alt i alt en veldig god roman, som anbefales!

Skuffende krim! Lite intens, uinteressante beskrivelser av overklassens liv og sex, langtekkelig bok. Jeg ble fristen av baksideteksten på Rudbergs bøker, og lånte de to første i krimserien hennes. Nå har jeg bestemt meg, etter å ha lest den første, at jeg ikke skal lese mer av Rudberg. Bok to blir levert tilbake til bibliotektet ulest.

Dette skulle være en krim fra overklassen i Sverige. Jeg synes dette ble lite interessant, og minner meg om kiosklitteratur som kun skal være tidtrøyte uten å gi deg noen særlig god leseropplevelse. Manglende intensitet i krimplottet, veldig langtekkelig oppbygging av spenningen, mye dødstoff innimellom. Nei takk, ikke mer fra Rudberg!

Er spent på hva du vil synes om De dødes tjern boka. Det er min norske favoritt kriminalroman. Leste Sort messe tidlig i fjor og likte den dessverre ikke like godt som mange andre. Hadde vel for store forventninger. Tror den fikk en svak femmer av meg. Ikke verst det, men ble ikke så imponert som jeg trodde jeg ville bli, dessverre. Men sånn er det bare noen ganger.

Enig i at det skal ikke så mye til av "utenom-momenter" før man blir forstyrret når man lytter lydbok.....smatting og svelging har jeg vært borti et par ganger. Må innrømme at jeg lytter langt flere bøkre enn jeg "leser fra papiret" selv...og jeg har funnet utrolig mange gode opplesere, som faktisk tilfører boken noe ekstra....Mai-The Duc f.eks. som leser alle bøkene til Murakami, gjør en glimrende jobb. Jeg har gjort meg noen tanker rundt lydbøker i Bloggen min - men det er skrevet for to år siden, og jeg kunne hatt en del å tilføye i dag...

Mener å huske at det tidligere var sånn: når jeg skrev inn et forfatternavn, kom det opp alle bøkene til vedkommende, med terningkast og om noen av bøkene ble lest. Det samme gjaldt ved romanserier, jeg kunne se med en gang om noen hadde lagt inn terningkast på mine eller andres serier, og om noen leste en av bøkene - nå må jeg gå inn på hver enkelt bok for å få den samme informasjonen. Den funksjonen skulle jeg gjerne hatt tilbake ... :D