Ordet mentor har greske røtter. Men betyr "en som tenker", og tor er et maskulint suffiks. Altså er en mentor "en mann som tenker" (Roberts 1999).
Jeg har oppdatert bloggen min med bilde av denne boken (jeg vet ikke hvorfor forsiden her er hvit fortsatt, det er den da også i nettbokhandlerne, men forsiden er forøvrig nydelig. Også en slags konkurranse for den som følger serien. Eller som er i besittelse av boken. Vestlandets leirgjøk
Det er helg igjen ... og påskeferie (for noen). Jeg jobber til og med onsdag. Men det gjør meg ingentig. Ikke skal jeg på tur, ikke har jeg hytte, har ingen barn (takk og lov for det) og ingen planer:) Så jeg har ikke noe i mot å jobbe mens mange tar ferie. Men skal i hvert fall slappe av i helga og kose meg med litt lektyre som vanlig. Denne helga skal jeg fortsette med Loop av Koji Suzuki. Og i kveld kommer jeg nok til å lese ut Svarte Mathilda av Tor Arve Røssland siden jeg har bare noen få sider igjen. Kommer muligens til å begynne å lese i Katakombens hemmelighet av Tom Egeland hvis det blir tid til overs:) Og jeg skal selvsagt styre meg langt unna sport denne helga også:)
God helg!:)
Gledet meg veldig til å lese denne boka, forventningene var høye etter baksideomtaler og andre bokomtaler. Dessverre ble ikke forventningene innfridd til fulle, da jeg savnet både intensitet og litt mer action! Boka ble litt langdryg, og kunne med fordel vært kortet ned fra 400 til 300 sider.
Plottet var greit nok, og kunne sikkert blitt enda mer spennende med en litt mer intens skrivehånd. Jeg skal lese de neste av Wahlberg også, men etter erfaringen med denne boka, rykker ikke de fremover i køen.
Anbefaler det på det varmeste. Ønsker selv å lese flere bøker av Bauer etter denne. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av henne.
Er det noen forskjell på å være død eller levende?
Dette er en bok som det har vært mye blæst om, spesielt blant bokelskere på youtube. Og så nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo lese den selv for å finne ut hvorfor denne boka er så populær. Jeg lar meg ikke rive med av en slik nysgjerrighet hele tiden når det skapes blæst om en bok, men det var noe med denne boka som skilte seg ut fra de andre ungdomsbøkene. Det er ikke ofte jeg leser zombiebøker, så jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg har lest litt zombiebøker for voksne, men ikke for ungdom og en gang må jo være den første ....
Uansett, Warm bodies handler om en noe forvirret tenåringsgutt. Han husker ikke navnet sitt, men tror det er noe på R, og kaller seg dermed bare R. Han husker heller ikke noe fra livet sitt. Da han var levende. Nå er han en zombie. Han føler ikke, har ikke puls og har heller ikke hukommelse. Verden er i ferd med å gå under mens de levende døde tar over (zombiene). Men da han en dag møter en høyst levende jente som fremdeles er menneske i denne dystre verden, merker han nye sider med seg selv. Han begynner å føle seg levende på en ny og sær måte. En følelse han har nesten helt glemt.
Warm bodies er på mange måter en meget spesiell bok. Innholdet er humoristisk sett mørkt og dystert (min form for humor), men likevel klarte jeg ikke helt å henge med hele tiden. Ikke bare på grunn av humoren, men hverken humoren, karakterene eller settingen klarte helt å holde på interessen min hele tiden. Det er så og si en meget tynn bok, men jeg brukte en god del dager på å fullføre lektyren fordi det ble mye av og på lesing. Grunnen var at boka fenget meg ikke på den måten jeg håpet den ville gjøre. Jeg har ikke noe i mot zombier. Jeg har lest noen zombiebøker og sett en del zombiefilmer, men aldri vært noen fan av den sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor, men man kan ikke være begeistret for alt.
Jeg likte karakteren R svært godt. Han virket for meg sær og rar på sin sjarmerende måte. Jeg likte måten han betraktet seg selv og verden på. På sin egen lunefulle måte. Boka ville ha vært så mye bedre hvis det ikke hadde inneholdt romanse. Jeg er lei av at nesten hver eneste ungdomsbok innenfor den overnaturlige sjangeren, må inneholde romanse. Det er så jævlig oppbrukt. Dessuten oppfattet jeg jenta han blir forelsket i, Julie, som sytete og masete. Jeg ble svært lei av å lese om henne i lengden. Jeg syns heller ikke at forfatteren gjorde zombiene om til "ordentlige zombier", slik vi er vante til å se og lese om. Jeg vet poenget med R og forandringene hans, men syns også de andre zombiene var lite troverdige. Savnet at de var litt mer uberegnelige og voldelige. Ustoppelige, slik jeg er vant til å lese og se om når det gjelder zombier både i litteratur og på film.
Alt i alt var Warm bodies grei nok lesing, men ikke noe mer enn det. Den var småhumoristisk og lunefull, men likevel var det noe som manglet. Jeg savnet litt mer spenst og driv. Hadde veldig høye forventninger til denne boka, og det kan ødelegge så mye. Sånn er det med alt annet også. Boka er nok en perle når det treffer det rette publikummet.
Selv om jeg skriver lange anmeldelser så røper jeg aldri hva som skjer i en bok. I hvert fall ikke noe konkret. Vil jo ikke ødelegge gleden for andre som vil lese samme bøker som jeg:)
Jeg leste den på engelsk og syntes den var fortreffelig. Jeg likte godt at den var saktegående og syntes det var både fint og spesielt at det ble fortalt fra et barns perspektiv. Det gjorde hele historien mer sårbart. Foreslår at du leser den på engelsk hvis du ikke har gjort det. Det er en god stund siden jeg leste boka, men den sitter i meg ennå. Og det er ikke ofte at krim/psykologiske thrillere rører meg/setter sine spor.
Men det skjer noe med med meg i nærkontakt med døden. Jeg blir enda mer glad i livet!. Å stå ved en gravkant er en stadig påminnelse om at livet er slett ikke noen selvfølge. Det er skjørt og sårbart, tar slutt en dag. Jeg fylles med takknemlighet for det livet som ligger bak. Og jeg utfordres til å ta vare på hver ny dag som blir gitt meg.
Livet er som en skoledag
hvor Sorg og glede er hovedfag
I gledens time trives vi best,
Men i sorgens time lærer vi mest.
Vi har alltid mer å lære. Og det er i livets skole at vi tilegner oss den aller viktigste lærdommen.
Jeg tror alle mennesker opplever slike gylne øyeblikk - øyeblikk da tida står stille, og vi opplever å være i intens berøring med selve livet. Hvis vi bare evne til å se dem.
Men kanskje må vi reise ut og vekk for å finne ut hvor godt vi egentlig har det heime. Vi trenger å få litt avstand til det vi tråkker i til daglig for å se verdien av det.
De 2 viktigste rommene i huset mitt er gledens rom og sorgens rom. Jeg trenger dem begge, og går inn og ut av disse rommene hver eneste dag. Hvis jeg bare oppholder meg i gledens rom , mister jeg dybdenog kontrastene i livet. Men hvis jeg er for lenge i sorgens rom, blir jeg bare tung og trist.
Jeg er opptatt av at vi ikke må glemme historien. Vi må ikke glemme å takke. Våre forfedre.
Hvis vi gjør dagens levestandard til det normale, så legger vi lista for høyt, tenker jeg. Da blir vi stadig skuffet. Men hvis vi tenker at vår velstand er ei bonusreise som er betalt av generasjonene før oss - og at den reisa plutselig kan ta slutt, så får vi et annet perspektiv på livet. Da blir velstanden en gave og ingen selvfølge, og hverdagen spennende.
Det virker som vi mennesker må miste noe før vi virkelig forstår verdien av det. <<Det var først da jeg ble rammet av kreft jeg forstod at livet er ingen selvfølge!>> eller <<da jeg mistet mannenmin, først da forstod jeg hvor avhengig jeg var av ham!>> eller << det var først da jeg snakket med en flyktning fra Irak at jeg forstod hvor heldige vi er som bor i et demokratisk og fritt land!>>. Hvorfor skal det være sånn - at vi må miste noe før vi verdsetter det?!
Sms - språk = latskap:)
Gråten og latteren er tvillinger på jorda. Gråten hjelper meg til å godta det vonde som har skjedd, mens latteren bringer meg videre framover og gir meg energi til å gå videre.
Sms - språk burde være bannlyst!