Hva gjør man når man mister nesten hele familien i et brutalt mordmysterium?

Hovedkarakteren Libby Day er en voksen, utmattet og kronisk depressiv kvinnemenneske som mistet nesten hele familien i en makaber mordsak. Som liten jente opplevde hun en natt sitt livs verste mareritt. Nesten hele familien hennes blir slaktet og broren hennes er siktet for å stå bak. Som voksen blir Libby kontaktet av en syk gjeng som kaller seg for The Kill Club. De har stor interesse for store, berømte drapssaker og av en eller grunn føler de at Libbys bror, Ben er uskyldig dumt. Kan de overtale Libby til å hjelpe til med å løse saken med en liten slant med penger og finne ut om Ben virkelig er drapsmannen eller om det er noen andre? Det er ingen hemmelighet at Libby sliter økonomisk og hun påtar seg saken og det drar henne inn i enda en mørkere verden. Kommer hun til å finne klare svar om hva som egentlig skjedde den brutale drapsnatten?

Det er ikke ofte at en bok irriterer meg så mye at jeg vil slenge den rett i veggen og bare la den ligge på gulvet. Men selv om denne boka irriterte meg voldsomt på mange måter så gjorde jeg ikke det. Jeg vil ikke slenge bøkene mine i veggen eller andre steder. Bøker er bøker. De havner i hylla enten jeg liker dem eller ikke. Klarer ikke å gi bøker så dårlig behandling - selv ikke denne. Bøker er en viktig del av livet mitt som klarer å hjelpe meg gjennom gode og dårlige perioder på et eller annet merkelig vis, så ingen bøker fortjener slik behandling.

I år har jeg lest to bøker av Gillian Flynn; Gone girl (norsk tittel: Flink pike), og Mørke rom. Gillian Flynn har blitt hedret som verdens nye thrillerdronning i litteraturens verden, og jeg begriper ikke hvorfor. Ingen av de to bøkene bergtok meg. Om det er på grunn av at jeg har lest mange lignende bøker fra før, vet jeg ikke, men syns ikke at bøkene hennes er så originale som mange hevder. Men jeg har i hvert fall lest to bøker av henne og syns jeg har grunnlag nok til å gi opp en forfatter da. Å gi opp en forfatter etter bare kun en bok er for dårlig, men hvis man ikke liker hverken to eller tre av bøkene av samme forfatter, hvorfor fortsette da?

Mørke rom var ingen stor leseopplevelse for meg - snarere det motsatte. Sidene var nesten klistret med lynlim. Jeg slet med å bla meg videre i det hele tatt. Hverken personene eller selve historien fenget meg noe særlig og jeg mildt sagt gledet meg til å bli ferdig med boka. Så dette er den andre og siste boka av Gillian Flynn for min del. Sorry. Man kan ikke like alt.

Eg har tidlegare lese Glassblåseren av Murano av Marina Fiorato og var mellomfornøgd. Sienas datter er eg direkte skuffa over.Romanen minner om ein del ungdomsbøker eg las i mi lærartid. Kampen mellom vonde og gode, der dei gode sigra. Innhaldet er lite truverdig og, som du skriv, - språket er fullt av klisjear. Historia er forsåvidt spennande, - måtte lese for å sjå korleis det gjekk. Hadde i grunnen venta meir av ein forfattar som har studert italiensk historie....

"An apple a day, if well aimed, keeps the doctor away."

• P.G. Wodehouse

Sånn har det akkurat vært hos meg også.

Når jeg har gått inn på oppdateringer fra bokelskere jeg følger så har det stått i evigheter at du har lest den boken øverst.

Jeg regnet jo med at du ikke bruker månedsvis på en bok :D Siden det er sånn hos deg også, så er det sikkert et glitch ett eller annet sted.

Ikke helt sikker på om dette er riktig "tråd", men jeg prøver. Når jeg henter frem "Hva skjer", så ser jeg under "Oppdateringer fra folk jeg følger" at den øverste boken, (Det står: Tone Lilleenget By leste Stryk meg over håret av Agnes Lovise Matre i 2013. 0 minutter siden), har vært den samme nå i utrolig lang tid, det står riktignok oppdatert 0 minutter, men det er helt feil. De oppdateringene som kommer like under skifter hele tiden, men altså ikke den øverste. Så da ble jeg nysgjerrig på hvorfor det er sånn.

Snø a Maxence Fermine er ein vakker, poetisk og gripande roman. Eg "las" han som lydbok. Historia om haikudiktaren Yuko er kort (ein CD). Ho er enkelt skriven, ikkje noko overflødig. Ein kan vel nesten seie i "haiku-stil". Ei bok eg garantert kjem til å lese omatt!

Hei dere.
Jeg har en svigerfar som er glad i å lese. Han synes derimot at mange bøker han har lest er veldig mørke. Enten er det tragisk handling man får vondt i magen av, eller så er det mye blod og vold - dette er liksom ikke helt hans gate. Han er glad i gode fortellinger, gjerne med mye spenning - og det går fint med noen drap og fæle ting - men det må være litt happy ending og litt lys underveis. Det må være god litteratur, kanskje ikke mursteinstjukke. Jeg vil gjerne ha mange gode tips av dere. Hva passer til en mann på 82 år som vil komme i god stemning gjennom bra litteratur?

Et oppslagsverk om de ulike retningene innenfor coaching

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til innlegget (fordi det er for stort til å få inn her - dessuten med mange linker i teksten og bilder.)

Det er vel ikke noe mystisk med menn med solbriller på og som føler seg ukomfortable sammen med andre mennesker vel? ...

Tenåringsjenta Elena er den mest populære jenta på skolen. Hun er vakker, smart og vet hva hun vil. De andre på skolen beundrer henne og hun er en beundrer av henne selv. Da en ny elev begynner på skolen blir hun meget nysgjerrig. Hvem er denne nye, høye, mørke og mystiske fyren med solbriller på? Og hun blir helt satt ut når hun blir ignorert av ham. Ingen gutter har ignorert henne før og det finner hun seg ikke i. Stefan Salvatore, som den nye eleven heter, har flere grunner til å unngå henne. En av grunnene er at hun minner ham for mye på en person fra fortiden ...

Helt ærlig hadde jeg ikke hørt om denne bokserien før Tv-serien kom. Jeg har fulgt mye med på Tv - serien, men dessverre ikke sett alle episodene. De skal jeg selvfølgelig få med meg senere. Kan ikke sammenligne boka så mye med serien akkurat nå med tanke på at jeg husker ikke mye fra første sesong siden det er så lenge jeg har sett den, så mye sammenligning blir det ikke, men litt. Så denne omtalen blir litt hipp som happ. Kanskje noe smårotete og jeg beklager det.

I Tv-serien er Elena mørkhåret, vennlig, omtenksom og oppegående. Mens i bokform er hun blond, kald, selvopptatt og dominerer hele skolen. Hun er en typisk High-Schoool isdronning som andre både elsker og hater Alt hun tenker på er jeg, jeg, jeg og atter jeg! Får hun det ikke som hun vil blir hun forbanna og tar nesten til tårene med en gang.

Stefan er også litt annerledes i forhold til tv-karakterene. Utseendet er det samme, men i bokform virker han mer selvsikker, bestemt, og litt utfordrende på forskjellige måter.

Damon, broren hans som er min favoritt. Han er nesten ikke nevnt i boka så han kan jeg ikke sammenligne så mye i forhold til tv-serien ennå. I denne første boka jobber han mer bak i kulissene og blir nesten ikke nevnt før litt senere og håper han får en større rolle i de neste bøkene.

Siden det er blitt laget Tv-serie av denne bokserien tenkte jeg at det måtte være noe spesielt med denne bokserien og forventingene var høye da jeg begynte på den første boka. Store forventninger lønner seg ikke alltid, det vet jeg godt, men siden jeg liker Tv-serien så godt og selve settingen, så må jo bokserien være skikkelig bra? Det er jo lov å tenke sånn, men syns ikke den første boka i denne lovende serien skilte seg ut på noen måte. Handlingen er treg, karakterene er litt som pappfigurer som jeg håper det blir mer liv i i de neste bøkene og spenningskurvene var lave. Det var veldig lite som skjedde. Skjønner at den første boka i en serie skal ta seg god tid til å skape en verden med karakterer man skal bli kjent med, litt bakgrunnshistorie og slike ting, men likevel. Det er nesten ikke noe action i det hele tatt. Det var det temmelig sparsommelig på. Så jeg hungrer ikke akkurat etter å lese neste bok med det samme. Jeg har lyst til å lese videre i bokserien og ikke gi opp med det første, men sparer bok nummer to, The Struggle til litt senere etter å ha lest noen andre bøker først.

The Awakening skiller seg ikke ut som stor vampyrlitteratur på noen som helst måte, men det er grei og avslappende lesestoff hvis man vil ha lettbeint underholdning på varme sommerdager.

Et helt liv kan forandre seg på ett sekund.

Fire ungdommer kjører nedover en fjellside i skumringstiden. De aner fred og ingen fare før noen kommer midt på veien ut av det blå, og ingen reagerer før bilen treffer vedkommende. Dette blir en kveld som forandrer ungdommenes liv for alltid. De inngår en pakt om å aldri fortelle denne hendelsen til noen. Det går helt fint helt til et år er gått etter dødsulykken, og en av de fire vennene får et mystisk notat hjemme hos seg hvor det står: I know what you did last summer.

Bokas tittel er nok temmelig kjent for oss fleste takket være skrekkfilmbølgen som florerte på 90 - tallet og I know what you did last summer var en av dem. Skrekkfilmer som besto av ungdommer som ble myrdet en etter en av en morder som har all verdens tid. Lyder dette kjent?

Selv om dette er en svært kjent tittel og mange har sett den berømte filmen, så er boka og filmen svært så forskjellige. Bilulykken er nesten det samme som i filmen og at en av dem får notatet hvor det står: I know what you did last summer er vel det eneste boka og filmen har til felles. Alt annet er helt annerledes. Boka og filmen er to forskjellige ting. Filmen ble gjort om til en slasher film, mens i boka er det fokusert mer på atmosfære og suspense.

Min bokutgave er en moderne variant. I know what you did last summer ble utgitt i 1973, og akkurat som med boka Killing Mr Griffin, skrev Lois Duncan boka om igjen for å gjøre den mer moderne. Hun forandrer klesstilen til karakterene, gir dem mobiltelefoner, datamaskin, Internet og andre ting som ikke var vanlig og som ikke fantes på 70 -- tallet. Skjønner ikke hvorfor hun moderniserer de mest kjente bøkene sine. Syns det har en viss sjarm å lese ungdomsbøker og andre bøker generelt hvor settingen er fra en tid da det ikke fantes Internet og andre lignende teknologiske ting.

Bortsett fra det er det jo en utrolig spennende og fengende bok. Boka har sine klisjeer fra skrekksjangeren, men det funker. Vi blir godt kjent med hver av karakterene, deres sterke sider og svakheter. Det eneste jeg savnet litt om dem er litt bakgrunnstoff, i hvert fall på enkelte. Skrivemåten til Lois Duncan er veldig enkel og drivende, men hun har den evnen å gjøre leseren nysgjerrig nok til å lese kapittel etter kapittel. Selv om boka er enkel underholdning er det lett å bli dratt inn i handlingen og man bare må vite om man har rett angående det som skjer. Sidene bare flyr av sted. Også har hun evnen til å beskrive karakterene godt. Det er lett å se hvordan de ser ut og hvordan de er, og hun beskriver miljøet veldig levende. Det er som å være i boka selv. Det føles ikke ut som om man leser, men at man selv er en del i handlingen. Jeg følte frustrasjonen, angsten og uroen blant ungdomsgjengen meget godt og av og til ville jeg bare slenge boka i veggen over enkelte valg de tok. Hvorfor går de ikke bare til politiet istedet for å ordne opp i ting selv? Hvorfor gjøre alt vondt verre osv? Slike spørsmål, men leseren kan jo ikke bestemme handlingen i boka man leser i.

Til tross for at I know what you did last summer var temmelig ulik filmen, må jeg si at jeg storkoste meg likevel. Det er enkel underholdning bestående av lett skrekk, spenning og en liten dæsj suspense. Det er skrevet på en fengende måte slik at man bare må vite hva som skjer videre. Boka gikk raskt unna i disse solfylte dagene i pinsen mens jeg satt ute og følte meg som en kokt hummer.

Filmen ville ha vært så mye bedre hvis den hadde fulgt nøyere etter bokas innhold, men de måtte bare ødelegge den med typisk slasher-vri. Det er en underholdende film og artig å se på nå og da, det er ikke det, men kvaliteten og spenningen ville ha vært så mye høyere hvis de hadde gjort den mer lik boka. Det er i hvert fall sikkert.

I know what you did last summer er perfekt sommerlesing hvis man vil ha lettbeint og fengende underholdning.

Haha, husker jeg slet meg gjennom den på ungdomsskolen da jeg tenkte at dette er jo en bok om "ingenting":)

Jeg har også vært ute på verandaen og lest etter jobb helt til den regnskura kom. Jeg visste den ville komme i løpet av dagen for været har vært litt skiftende, men for min del var det godt med en regnskur nå. Det har vært stort sett 25 grader hele denne uka og det er 10 grader for meget for denne skrotten i hvert fall. Er ikke så fryktelig glad i varme, egentlig. Men så er det jeg som er sær da, på mange måter:)
I helgen blir det å lese: Mørke rom av Gillian Flynn. Ja, jeg er ennå ikke ferdig med den boka. Jeg sliter med bøkene til G.Flynn tydeligvis. Etter denne og Gone girl tror jeg at jeg gir opp denne forfatteren. Jeg liker psykologiske thrillere, men bøkene hennes blir litt for langsomme og jeg er heller ikke spesielt fan av skrivemåten hennes. Men jeg har i hvert fall gitt henne en sjanse,

Også skal jeg lese videre i En vampyrs bekjennelser av Anne Rice som jeg liker veldig godt så langt. Ja takk, til gammeldagse vampyrer:)

God helg:)

Store forventninger, som ikke ble innfridd, er nok kortversjonen av min opplevelse av denne boka. Boka var veldig lang, og den kunne godt ha vært 150 sider kortere. Da hadde det blitt litt mer intenst og spennende.

Første halvdel leste jeg selv, og siste halvdel hørte jeg på lydbok. Lydbok er kanskje best for denne boka, da det var to innleserstemmer, en for Nick og en for Amys dagbok. Det er en god løsning, og innleserne var flinke.

Boka var spennende, og på mange måter godt skrevet, men den klarte ikke å engasjere meg veldig allikevel. Slutten var også stikk i strid med mitt ønske, og det legger en stor demper på terningtrillingen for min del.

Tror ikke jeg prøver Flynns bøker på en stund, det står mange andre foran i køen nå, dessverre.