Bokelskere.no

Enig med deg at denne var "dryg", nå ga jeg den vel ikke de optimale "leseforhold", hadde lydboken med ut på gå- og sykkel-turer. Selv om jeg ikke hoppet over deler av den, ble det anstrengende å følge tråden av og til - men velskrevet var den, og ny innsikt i et kapittel av "Øst-historien" jeg ikke kjente så godt, fikk jeg også. Men må nok innrømme at jeg likte hennes Utrensning bedre.

Som de aller fleste har fått med seg så er det J.K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith. Det store spørsmålet er om Rowling klarer å takle enda en sjanger? Revolusjonerer hun kriminalromanen? En ting er sikkert at med ingredienser som Intriger, penger, sjalusi og en svært dysfunksjonell familie så er det muligheter for å lage god krim av The Cuckoo's Calling*.

Kort om handlingen
Tidene er dårlig for privatetterforsker og ek-smilitærpoliti Cormoran Strike. Han har dumpet forloveden sin, flyttet inn på kontoret og han er i pengetrøbbel. Kreditorene banker stadig hardere på døren og Strike trenger virkelig en en innbringende sak. Som himmelsendt dukker John Bristow opp, hans søster, supermodellen Lula Laundry, skal ha begått selvmord. Bristow nekter å akseptere fakta og insisterer på at Strike må ta saken.

Det hele ser opplagt ut fra første stund, men Strike har sin yrkesstolthet og han går nøye igjennom sakens detaljer uansett hvor opplagt den ser ut for å være. Med hjelp fra sin dyktige sekretær Robin, gyver Strike løs på saken på jakt etter spor politiet kan ha oversett. Saken tar Strike langt inn i de rike og berømtes hverdag.

God historie, men ikke revolusjonerende for sjangeren

The Cuckoo's Calling er en underholdende kriminalroman, det må jeg bare få sagt først som sist, men den den scorer høyere på underholdnings faktoren hos meg enn når det kommer til originalitet og kreativitet. Selv om jeg lenge var mistenksom mot alle og enhver som hadde noe med drapsofferet å gjøre ble jeg ikke slått i bakke av mysteriets løsning. Når etterforskeren først fikk orden på flokene gikk det litt for lett å nøste opp saken, syntes jeg. En skulle nærmest tro Fetter Anton var modellen morderen var basert på.

Karakterer

Strike har flere trekk som kan minne om den, nå ganske velkjente, typiske moderne nordiske etterforskeren, i litteraturens verden vel og merke. Allikevel er det ting som tyder på at stadiet Strike befinner seg på i denne boken ikke er vedvarende, han er på vei ut av en kneik og vil nok ikke ende opp som en litt surmulende, middelaldrene - noe han også er for ung til med sine 35 år, og alkoholisert etterforsker. Sekretæren Robin er en sympatisk og kreativ dame som er full av initiativ og har et godt instinkt. Sammen utfyller de to hverandre, og jeg må si jeg falt for "paret". Enhver etterforsker må ha en sympatisk og kløktig medhjelper i en god whodunnit krim, det er opplest og vedtatt.

Rollefigurene som er knyttet til saken som etterforskes skulle jeg gjerne ha sett skrevet litt fyldigere, noen av dem blir til tider litt for endimensjonale for min smak.

Et hint fra J.K. Rowling?

En av kommentarene fra privatetterforsker Strikes kunder fanget min oppmerksomhet:

'You ought to give up detecting and try fantasy writing, Strike.'

Det syntes jeg var et artig lite pek, nå som jeg vet hvem Galbraith er følte jeg dette var et lite spor fra Rowling. Kanskje de beste litteraturdetektivene kunne funnet ut av hvem forfatteren var uten at noen hadde videreformidlet konfidensiell informasjon til pressen?

Ja, takk jeg tar gjerne en porsjon til

Jeg lukter en serie om godeste Cormoran Strike, Rowling har helt tydelig lagt opp til det ved å strø smuler gjennom hele historien med hint fra Strikes fortid, som ser ut til å ha vært rik på opplevelser og ikke minst dramatikk. En ting er jeg sikker på, jeg vil gjerne lese mer om Cormoran og hans nærmeste, han gjør meg litt svak i knærne merker jeg. Alt i alt en medrivende historie, jeg elsket den ikke, men jeg likte den godt.

Det ser ut for at en ny bok om godeste Strike kommer i 2014.

Jeg ser ikke det teite i det, det er jo mye historie i Bibelen, og den leses av mange, selv ikke kristne lesere :) Hvordan man vil lese Bibelen kommer an på brillene man setter på seg. Den må vel kunne kalles en klassiker.

Denne type bøker går visst aldri ut av mote ...

Det er litt vanskelig å omtale en bok på bare 99 sider, men jeg gjør et forsøk likevel. Jeg fikk denne som leseeksemplar av Cappelen Damm sammen med to andre bøker fra Marg&Bein-serien. Røper ikke hvilke bøker det er akkurat nå.

Dødens ansikt er en av mange bøker i Marg&Bein - serien som skrives av forskjellige forfattere. Innholdet i Dødens ansikt er en ganske mørkt og handler om apokalyptisk undergang, så og si ... Seks ungdommer befinner seg i en by som er bombet og fullstendig knust. Er resten av verden bombet sønder og sammen også? De seks ungdommene må etter hvert ut av bunkersen de er i. De må tross alt ha mat og vann. Forhåpentligvis finne andre overlevende der ute, hvis det er noen og komme seg vekk fra elendigheten på en eller annen måte. For å klare dette må de stå sammen om dette. Kan de stole nok på hverandre for å overleve?

Marg&Bein minner meg litt på bokserien Grøsserne (org.tittel: Goosebumps) som jeg leste på 90-tallet, og som jeg var fullstendig hekta på og som gjorde meg til en ivrig leser. Det var også en serie bestående av tynne grøssende bøker. I likhet med Marg&Bein bøkene var det bøker man ikke trengte å lese i kronologisk rekkefølge. For hver bok besto av en ny historie og med nye personer hele tiden. De hadde ikke noe sammenheng med hverandre. Det eneste forksjellen som jeg kan tenkte ut nå mellom Grøsserne og Marg&Bein er at bøkene til Marg&Bein bøkene er skrevet av forskjellige forfattere, og bøkene i Grøsserne var skrevet av bare en forfatter og han skrev nesten 70(!) bøker i serien. Jeg leste alle og tror jeg har alle, i alle fall nesten alle i hylla nå. Det er bøker jeg nekter å kvitte meg med. Noen bøker betyr mer for meg enn andre. Sånn er det bare.

Måten Dødens ansikt ble skrevet på og oppsettet minte meg veldig mye på Ti små negerbarn av Agatha Christie der noen rimevers i med makabert innhold i hvert kapittel blir brukt. Det er en fiffig måte å avslutte hvert kapittel på, men ikke originalt, bare lite brukt. Jeg er også glad i å lese bøker der settingen befinner seg i en dystopisk/apokalyptisk verden. Det er kreativt og spennende. Det har blitt en trend å skrive om i ungdomsbøker, virker det som og noen bøker for den voksne målgruppen, også. En sjanger som virkelig selger. Men det negative med den type setting i Dødens ansikt er at 99 sider blir alt for kort til å bygge opp en så voldsom og dramatisk spenning. Historien trenger bedre tid til å vokse og utfolde seg, både når det gjelder plottet og karakterene. Vi som leser, i hvert fall ikke denne leseren, rekker ikke å sette seg godt nok inn i situasjonen eller den verdenen som her Jon Ewo skapte til å virkelig boltre seg inn i handlingen. På den måten blir boka for kort. Jeg er sikker på at handlingen i seg selv hadde blitt mye bedre hvis boka var fetere eller en del av en trilogi. Samtidig så vet jegogså at det er meningen at bøkene skal være korte for å vekke leselysten blant de unge, men likevel savnet jeg litt mer dybde på mange plan.

Alt i alt var det grei lesing, men dessverre ikke noe minnerikt.

Når man leser mye fra samme sjanger, er det lett å forvente noe mer ...

Ungdomsbøker har eksplodert de siste årene, spesielt bøker blandet med fantasy, horror og overnaturligheter. Og det virker som om den ene ungdomsboka etter den andre blir filmatisert. Dette er ingen bok som skal bli filmatisert, og er kanskje noe litt ukjent, men passer inn i popularitetslitteratur som ungdom leser i dag. Jeg leser bøker både for voksne og ungdom. Jatakk, begge deler, men foretrekker nok bøker for voksne. Det gjorde jeg vel også da jeg selv var ungdom. Jeg ville da gjerne lese grøss og krim som var beregnet for den voksne målgruppen.

Nå leser jeg både fra forskjellige målgrupper og sjangre for å utfordre meg selv og få litt varisjon i tillegg. Og horror (grøss) er noe jeg alltid har vært svak for. Jeg ser alle skrekkfilmene jeg kommer over og leser alle skrekkbøkene jeg kommer over. Derfor måtte jeg prøve meg på Unrest av Michelle Harrison. Hvordan jeg fikk vite om denne boka,husker jeg ikke. Ikke gjennom youtube i hvert fall, men kom over boka rent tilfeldig og måtte bare lese den!

Den tar jo for seg interessante temaer som søvnparalyse og ut av kroppen - opplevelse, selv om denne boka er ficton. Om 17 år gamle Elliott, som er død i to minutter etter i en dramatisk ulykke. Helt siden ulykken har han følt seg annerledes. Han sliter med å sove, og når han først endelig sovner, blir han ofte paralysert i søvne, ser mørke skygger og oppdager at han er på et helt annet sted i rommet mens kroppen hans ligger igjen i senga. Det høres helt jævlig ut, ikke sant? Samtidig så spøker det i leigheten som han deler med faren. En kvinne skal ha tatt livet sitt på badet deres mange år før de flyttet inn. Kan Elliott bruke disse merkelige egenskapene hans til noe nyttig, eller blir han aldri seg selv igjen? Må han slite med denne gaven/forbannelsen resten av livet?

Høres ganske spennede og dramatisk ut, ikke sant? Jeg hadde i alle fall store forhåpninger til boka, men store forhåpninger er som kjent, kan ødelegge alt. Jeg så og si slet meg gjennom boka istedet for å fryde meg over den. For det første så irriterte jeg meg over skrivemåten, og for det andre så irriterte jeg meg grønn over hovedpersonen, Elliott. Jeg irriterte meg over skrivemåten for det var stor mangel på innlevelse. Det var for meg både platt, langdrygt og lite med spenning. Jeg satt hele tiden og ventet på at det skulle skje noe, og da det endelig skjedde noe, tenkte jeg, var det alt? De dramatiske og de spennende scenene ble på en måte litt traurige og langdryge Forutsigbare. Og hovedpersonen Elliott, ble jeg fort mett av på mange måter. Han sliter med å sove, han er redd for å sove, han må finne ut hvorfor ting er som de er og mas, mas, mas. Det var på en måte bare meg, meg og stakkars meg gjennom hele boka. Jeg ble alvorlig talt lei av å lese om ham. Og de andre hovedpersonene brydde jeg meg ikke stort om heller. Bare pappfigurer hele gjengen. Jeg vet at dette er en kort bok på bare 375 sider, men likevel håpet jeg på noe mer ut av både handlingen og personene. Men alt i alt var innholdet meget tynt.

Unrest er dessverre ingen bok å skryte av og en bok som fort blir glemt. Jeg hadde håpet på noe mer enn dette siden den hadde lovende potensiale. Boka blir kanskje bedre likt for nybgegynner i denne sjangeren, men for meg ble det for mye av det samme som jeg har lest tidligere. Ikke noe nytt.

Ble egentlig ganske grepet av den siste boken til Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav. Jeg la den ikke fra meg før den var lest fra perm til perm. Skjønt den var ikke så intens som Før jeg brenner ned,
Men også denne hadde en god historie med menneskelige aspekter, gripende, men nøkternt fortalt - også denne bygger på virkelige personer og en historie fra forfatterens bygdemiljø. Ja, det er mange historier i hverdagen som er verdt å skrive om, og kanskje kan vi kalle denne familien "hverdagshelter"….Litt mer i Reading Randi

Takk for det:) Ja, det er kjedelig når kroppen ikke fungerer som den skal, og jeg liker ikke å være ubrukelig. Vil heller være på jobb. Jeg får bare ta tiden til hjelp.

God helg:)

Jeg får forte meg å lese boka for å se filmen:) Har hørt flere som har sagt at filmen er bedre enn boka, noe som er sjeldent:)

Hei. Jeg som hadde gledet meg til den grå hverdag etter en lang og unødvendig ferie er ironisk nok sykmeldt resten av måneden. Det ble bare en dag etter første arbeidsdag og en liten halvtime dagen etter før jeg bare måtte dra hjem. Så jeg må slite med noen lange uker til. Lei av å trø hjemme nå, altså, men ikke noe å gjøre med det. Jeg får vel bare lese for å holde humøret oppe:)

I natt ble jeg ferdig med Unrest av Michelle Harrison. Kjedelig ungdomsfantasy som jeg er glad jeg er ferdig med. Har lest bedre bøker innenfor den sjangeren.

I helgen har jeg tenkt å bli ferdig med Marg&Bein: Dødens ansikt av Jon Ewo. Den er bare på 99 sider og burde ha lest den ferdig for lenge siden, men formen min er som en jo-jo. Denne uka har ikke vært like effektiv som de ukene har gått.

Jeg skal også lese videre i Historien om Pi av Yann Martel. Den er litt langdryg, men håper det tar seg opp. Har så lyst til å se filmen, men bok først.

Blir det tid til overs på søndagskvelden skal jeg begynne med Død i morgen av Peter James. Lenge siden jeg har lest noe av ham nå, og vanlig krim generelt.

Kos deg videre på verandaen, og ha en riktig god helg:)

Man skal ikke tro alt det man leser, men ...

Forfatteren er tidligere fallskjermjeger. Ingen trodde på at han ville klare det, men han hadde viljestyrke og tro nok på seg selv til å oppfylle drømmen. Grunnen? Det er bare å styrke seg opp, mentalt. Å pushe seg selv til det optimale. Det er det hele boka dreier seg om.

Denne leseren er ikke heftig og begeistret over selvhjelps/selvutviklingbøker. Det meste fra den sjangeren virker for meg å være bare humbug, men likevel er det noen få av disse bøkene som gjør meg nysgjerrig. Ikke fordi disse bøkene bokstavelig talt angår meg, men jeg er interessert i psykologi generelt. Jeg elsker å lese psykologiske thrillere, grøss og krim. Fordi det er interessant å vite hvordan mordere og vanlige mennesker (både i fiction - sjangeren og basert på sann historie - sjangeren) å vite hva de tenker og hvorfor de gjør som de gjør i enkelte situasjoner. Men denne boka handler ikke om mordere eller ekstreme situasjoner, men hvordan vi tenker og hvordan vi kan få tankene våre på rett spor. Jeg syns det er et interessant tema. Tankemønster er noe jeg syns er veldig fascinerende, og ja, jeg vet, jeg har interesse for mange sære temaer. Jeg kan ikke noe for det.

Erik Bertrand Larssen er mentaltrener. Han forteller ikke kundene sine hva de skal tenke, og det er heller ikke snakk om overføring av tanker, men her er det snakk om å være fokusert! Målet hans er å provosere folk han jobber med til å finne de beste sidene av seg selv. Hjelpe dem til å finne ut hva de vil endre på angående livssituasjoner de er i. Hva vil jeg endre på, skal jeg nøye meg med å være middelmådig med det jeg jobber med eller skal jeg bli best? Er det noe mer jeg ønsker ut av livet eller er jeg fornøyd med ting som de er nå? Hvis man vil satse på noe nytt eller et meget høyt mål, så legger boka vekt på å være tålmodig. Å nå målene sine, små eller store er noe som ikke skjer over natta, men over i en lengre periode. Jobbe jevnlig mot målet litt etter litt hver dag. Følge gutsen og gi blaffen i hva andre mener om måleneman har bestemt seg for. Det er det som legges vekt på i boka. Det er om å ta de riktige valgene og jobbe videre derfra. Det er det som er hele grunnlaget for å få til en bedre utgave av seg selv.

Bli best med mental trening er ikke en bok jeg ble helt overbegeistret av, men syns den ga gode og ærlige råd underveis om hvordan vi skal være tålmodige, ha guts til å nå det vi drømmer om uten å bry oss om hva andre måtte mene om det, og bare satse alt for å bli best. Det handler om hvor mye vi tåler. Nedturer gjør oss bare sterkere. Alt som trengs er bare å finne mental styrke. Utfordre seg selv. For her er det snakk om å få det meste ut av livet og utnytte tiden best mulig. Ingen vil vel angre for resten av livet på noe de ikke tok sjansen på? Det er ingen tvil om at Erik Bertrand Larssen har god innsikt, og jeg skulle ønske jeg var bare så halvparten så positiv og modig som ham.

Takker for det Karin - Jon Fosse er alltid interessant, han sier så mye bak ordene......og har så absolutt sin egen stil.Jeg har lest diktsamlingen hans også, Stein til stein - mye "spennende" der. (Har ikke hatt tid til å blogge på den enda)
Mer om Jon Fosse

Ja takk til flere seriøse ungdomsfantasybøker.

I forrige uke var jeg oppslukt av en murstein. En ungdomsfantasy på over 500 sider som bergtok meg på mange måter. For en gangs skyld var det ikke amerikansk ungdomsfantasy, men svensk. Endelig legges det vekt på skandinaviske fantasybøker og tidligere i år fikk jeg to norske fantasybøker som jeg skal omtale neste måned. Jeg gleder meg!

Denne boka fikk jeg av bokbloggeren Mari tidlig i fjor (Unnskyld, unnskyld, unnskyld!) for at jeg ikke leste den før nå. For det første ville jeg ikke lese boka mens "alle andre" leste den, (jeg er allergisk mot å følge strømmen), og i ettertid var det flere bøker som fristet mer. Men ... bedre sent enn aldri! Tusen takk igjen for boka, Mari. Jeg har i det minste lest Night School av C.J. Daugherty og den leste jeg vel nesten med en gang. Jeg fikk den samtidig som jeg fikk Sirkelen. Men nå er jeg veldig glad for at jeg endelig fikk somlet meg til å lese Sirkelen for den var vanskelig å legge i fra seg. Nå får dere vite hvorfor!

En gruppe ungdommer fra samme videregående som ikke har noe annet til felles eller egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre, opplever plutselig rare ting sammen. Uforklarlige ting, men de er sikre på en ting: Det er de som forårsaker disse merkelige tingene. Hvorfor, og hva er deres oppgave? Samtdig dør noen studenter på skolen, en etter en. Er det en selvmordspakt som media hevder som er årsaken eller er det noe annet som foregår? Og hva kan de gjøre for å stoppe det?

Boka virket for meg veldig spennende, men samtidig var jeg meget skeptisk. Jeg var meget skeptisk fordi jeg alltid tar avstand til bøker som får veldig mye oppmerksomhet, både av media og lesere. Da velger jeg heller å vente med disse bøkene til hysteriet har lagt seg eller ikke lese den i det hele tatt. Sånn har det alltid vært for meg. Men i dette tilfellet er jeg glad for at jeg valgte å lese den. Det er lenge siden en fantasybok for ungdom har holdt meg som limt til boka. Selv om plottet i seg selv ikke var det mest originale jeg har lest, var det mange av karakterene som var en fryd å lese om og bli bedre kjent med. Vi blir godt kjent med dem både som seg selv, blant sammen med de andre og hvordan det er på hjemmefronten. De var spennende å lese om på hver sin måte.

Syns det er feil av baksiden å sammenligne denne boka/trilogien med Twilight og Fucking Åmål. Syns ikke de har noe til felles og jeg var usikker på om jeg ville like boka så godt som jeg gjorde for jeg liker hverken Twilight eller Fucking Åmål. Likevel tok jeg sjansen på å lese Sirkelen og det er jeg glad for at jeg gjorde! Gleder meg til å lese neste bok i serien, Ild, og følge disse ungdommene videre. Det blir spennende!