Dette var sterke saker i få ord av Jon Fosse. Jeg forstår mer og mer den oppmerksomhet denne forfatteren er blitt til del. Jeg så for meg Munchs maleri Sjalusi da jeg lyttet til dette dramaet. Gjentagelsene og de korte replikkene har en suggererende effekt....om de reiser aldri så mange ganger til nye steder, nye hus, så vil nok alltid "noen komme". De kan ikke reise fra sine egne nesten syke slalusi-følelser; de tror de kan stenge alt ute og bare være alene sammen med sin kjærlighet. Men når de er alene sammen, kan de heller ikke nyte dette...for "noen" er der alltid, kommer, er imellom dem...og sjalusien rir dem og ødelegger alt fruktbart... Og hvordan ender det egentlig? Er det å gå i døden sammen den eneste måten å få være alene sammen? Slippe å vente på noen som skal komme, og "ødelegge" mellom dem?....disse to har det i hvert fall ikke godt sammen....
Viser 2 svar.
Flott analyse du gir av boka til Jon Fosse, Randi. Undret meg i begynnelsen på de merkelige dialogene, men etter hvert som jeg las fikk jeg en forståelse på hva Jon Fosse kanskje vil fortelle oss, ja, fortelle oss ganske mye etter hvert.
Det er så mye vi har lyst til og ønsker oss , men det er ikke alt vi kan få det til, på grunn av så mange utenforliggende ting som forstyrrer, eller egne tanker/handlinger en ikke alltid har kontroll over. Når to ulike personer er sammen er det ikke gitt at begge blir tilfredse med alt, og her i stykket er det mye usagt i dialogene.
Takker for det Karin - Jon Fosse er alltid interessant, han sier så mye bak ordene......og har så absolutt sin egen stil.Jeg har lest diktsamlingen hans også, Stein til stein - mye "spennende" der. (Har ikke hatt tid til å blogge på den enda)
Mer om Jon Fosse
Sist sett
