Nok en gang helg igjen, men det fine md denne måneden er at det er oktober. Favorittmåneden og den fineste årstiden har kommet. Så håper det blir lang høst:)

Denne uka har jeg lest ferdig Odinsbarn av Siri Pettersen. En meget god debutantbok innen fantasysjangeren blandet med norrøn tid. Anbefaler det gjerne både for ungdom og voksne. Så jeg er spent på resten av trilogien.

Og i natt leste jeg ferdig Velocity av Dean Koontz. Det var en grei og spennende thriller, men ikke helt det store.

I helga skal jeg konsentrere meg om Vinter i Maine av Gerard Donoan som jeg begynte på noen dager siden og som er meget spennende og spesiell thriller/roman. Og jeg skal ta igjen Min Kamp 2 av K.O Knausgård. Den ble litt satt på sidelinjen denne uka. Ikke fordi den er dårlig (tvert i mot. Jeg liker Min kamp - bøkene utrolig godt så langt), men måtte bli ferdig med noen andre bøker jeg hadde begynt på først slik at det ikke ble så mange på en gang. Prøver å gi alle bøkene jeg kaster meg over like mye oppmerksomhet;)

Den boka "Dagbok 42-44" har jeg også i hylla. Kjøpte den på mammutsalg for noen år siden og er spent på hva du syns om den når du er ferdig. Har ikke lest den selv ennå.

Ellers har jeg vært hos nevrolog og gastroskopi. Var hos nevrolog fredag forrige uka og gastroskopitime hadde jeg onsdag denne uka. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet på forhånd, men heller ikke så behagelig. Men, det gikk da greit. Er bare glad jeg slipper å ha gastroskopitime hvert år:)

Neste uke har jeg spesialistfri uke (to spesialisttimer på ett år er ikke så mye det heller), men mer enn nok for meg:)

God helg!:)

En original fantasybok om modighet og finne seg selv.

Hirka er en jente som blir skånet for omverdenen av faren sin fordi hun ikke er som alle andre. Hun mangler hale (ja, du leste riktig) og hun har blitt fortalt at halen hennes ble tatt av ulvene da hun var liten. Hirka har så og si holdt omverdenen på avstand og betraktet andre folk med stor skepsis. Hun har alltid blitt beskyttet av faren sin. Siden Hirka er haleløs blir hun både fryktet og foraktet av andre, gjerne kalt Odinsbarn. Hun hører ikke til denne verdenen, mener de andre. Men selv om Hirka er bare femten vintre gammel og ikke stoler på andre enn sin far, er hun veldig modig og har en kropp og hjerne fullt av mot. Det beviser hun etter en hendelse hvor hun må klare seg selv og et stort eventyr starter hvor elementene er: spenning, eventyr, møte med omverdenen på ordentlig, finne seg selv og kjærlighet.

Siri Pettersen var så gavmild å gi meg denne boka som leseeksemplar mot en ærlig anmeldelse. Det er raust av forfattere å gi bort bøker og det setter jeg stor pris på! Og Odinsbarn virket interessant for min del. Spesielt med tanke på at boka er inspirert av en epoke jeg alltid har hatt interesse for (norrøn tid) og det er alltid forfriskende å lese noe nytt. Ikke har Siri Pettersen bare skrevet boka, men hun har også designet omsalget selv og også bidratt til å lage omslaget til boka Hulder av Tonje Tornes. Et multitalent med andre ord!

Både plottet og karakterene i Odinsbarn er sterkt oppbygd, forfriskende, og forer leseren med det ene levende bildet etter det andre. Det er nesten som å se en film. Så Siri Pettersen er uten tvil en dyktig debutant. Og at dette er første boka i en trilogi gjør hele prosjektet meget spennende. Hva mer vil hun by på? Hva vil skje videre? Hvordan vil alt ende? Det er spennende å lese fantasy blandet med norrøn tid. Det er både originalt og forfriskende. Det er mye av det samme innen fantasy der ute, og føler at denne skiller seg litt ut og det er bare positivt!

Selv om jeg slet litt med begynnelsen om hvem som var hvem på grunn av navnene og forskjellige stedsnavner å sette seg inn i, gikk det etter hvert lettere og boka gikk unna så fort jeg satte meg inn i den. Jeg hadde egentlig planlagt å ha en anmeldelse til denne klar den 9. september da boka ble publisert (hvis jeg husker rett), men det ble bare ikke sånn. Jeg og planlegging går aldri helt overens. Sånn har det alltid vært. Så grunnen til at det tok litt tid å lese ferdig boka var det ikke på grunn av at den var kjedelig (tvert i mot), men noen bøker trenger mer tid enn andre. Av og til er en bok så spennende og god at man vil ta seg tid til den og bare nyte den, og Odinsbarn er en slik bok. Jeg gleder meg til fortsettelsen til Ravneringene - trilogien!

Dere får bare pøse på med innlegg om bøker og diverse her inne for å holde diskusjoner gående slik at jeg har noe å lese på mens jeg trør her hjemme om dagene. Det er en trøst det også:)

WOW!!!

Hei og takk for en fin og varm tilbakemelding:) det varmer og det er ikke meningen at jeg skal bli så personlig i innlegene mine, men av og til blir jeg bare frustrert. Har vært syk siden 17 desember nå og er mektig lei av å være syk og ventelister til diverse spesialister har vært lange. Har vært sykmeldt januar og februar. Jobbet frem til juli og ble sykmeldt 10% igjen og har vært det siden. Lengter etter å komme meg tilbake til jobb og den grå hverdag. Er så lei av å trø hjemme. Så håper at jeg får en diagnose snart og rett medisin. Har ikke noe i mot å lese bøker dagen lang, men trenger å fylle dagene med noe mer og enn det. Gjerne med jobb og vanlige rutiner. Er bare lei av folk som sier at ting tar tid, at jeg blir bedre med tiden og at jeg bare må være tålmodig. Det syns jeg at jeg har vært, men føler at den begynner snart å a slutt. Vil jo gjerne fungere som alle andre g være til nytte igjen. Savner den følelsen:)

Seks smarte, unge mennesker våkner opp isolert på en øy. Resten er stort sett dialoger. Og for noen briliante dialoger! Elsker som vanlig forfatterens karakterer. De er sære, rare og svært gjenkjennelige mennesker. Noen svakheter med rammen rundt (du kan for eksempel ikke hugge ned et epletre og varme deg på peisvarmen fra det samme dag), men det får være. Morsomt med forordet som forklarer at boka ble skrevet før første Big Brother-sesong, men utgitt da den var i gang. Og dermed har boka blitt stående som en reality-kommentar...

Jeg fullførte den, men syns ikke den var så interessant jeg heller. Den var heller ikke noe særlig morsom. Tror ikke humorbøker er helt min greie?

Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...

Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...

Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.

Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.

Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!

Haha, kronisk ferie:) Herlig uttrykk:) Det er vel det vi begge har:)
Tror neppe jeg har lov til å lese bok under undersøkelsen, men det hadde tatt seg ut:) Er bare spentpå om jeg kommer meg gjennom den i det hele tatt. Tanken på at en slange med kamera skal ned i magen på meg frister ikke det hele tatt, men samtidig er jeg lei av å plages, så det er vel nå eller aldri. Så jeg får bare manne meg opp og stille opp:)

Min Kamp bøkene ble jeg også veldig lei av. Var lei av å høre om bøkene hele tiden overalt og "alle" snakket om dem. Men jeg er nysgjerrig av natur. Og når stormen har lagt seg må jeg bare sjekke ut disse bøkene likevel. Og jeg angrer ikke på at jeg gjorde det. Knausgård har en herlig skrivestil. Rått og levende. Så håper du kommer over trass alderen og prøver deg på disse bøkene likevel, som jeg:)

Jeg også liker torden og lyn og masse regn. Det er herlig. Da er alt så levende. Spesielt med heftige stormkast. Jeg vet ikke hvorfor jeg liker sånt vær bedre enn annet vær, men har alltid gjort det. Det er noe levende og forfriskende med det.

Takk for det:)
Ja, er mektig lei av sykemelding nå. Jeg vil heller være i jobb som alle andre. Er så lei av folk som si at jeg må ta vare på helsa osv, osv, osv, når jeg heller vil fungere som alle andre. Ha strukturerte dager igjen og gjøre ting som betyr noe. Men jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet ... igjen.

Hadde vel tatt seg ut å lese en bok med en slange med kamera ned i magen, mens andre ser på skjermen for å se på skjermen for å se hva som feiler meg mens jeg leser i bok:) Ville nok ha vært en original pasient da, tenker jeg...

Jaja, og det å ha en bok klar på venteværelset har jeg alltid. Har vært i så mange venteværelser i løpet av dette år nå, så jeg drar aldri dit uten en bok med meg:) Har med meg en bok hjemmefra uansett hvor jeg drar:) Syns det er viktigere enn mobilen:)

Kos deg med bøkene dine du også og ha en fin helg:)

Bare se bort i fra det. Boka er nydelig uansett:)

God natt, Miranda leste jeg for noen år siden. Den er ikke så verst den. Lenge siden jeg leste noe av Nicci French. (Visste du at Nicci French er navnet på et ektepar som skriver sammen akkurat som Lars Kepler bøkene? Det er helt sant).
Tror også at God natt, Miranda ble filmatisert hvis jeg ikke husker helt feil.

Gled deg til Shantaram! Leste den for noen år siden og den sitter i meg ennå. Det er en murstein, men en meget vakker en sådan! Er spent på å høre hva du syns om den.

Jeg har hatt høstferie siden juli. Som jeg hater å være sykmeldt. Jeg som jobbet både 50 og 60% tidligere i år og er tilbake 100% sykmeldt. Det er så skuffende. Jeg vil heller være på jobb enn å være hjemme. Hadde jo nesten ikke fravær i fjor. Så dette er surt! Var hos nevrolog i går og skal på gastroskopi førstkommende onsdag. Kanskje jeg skal ta med meg en bok å lese i mens de filmer magesekken?;)
Jaja...

I natt leste jeg ferdig Min Kamp 1 av Knausgård. Hadde egentlig ikke tenkt å lese de bøkene for jeg trodde de ikke var noe for meg, men der tok jeg feil. Så skal begynne på Min Kamp 2 senere i dag. Liker Knausgårds skrivestil meget godt!

Også har jeg et håp om å lese ferdig Odinsbarn av Siri Pettersen. Har holdt på med den et par uker nå og det er på tide å bli ferdig med boka. Men noen bøker trenger mer tid enn andre. Sånn er det bare. Jeg liker den godt så langt så det er ikke det som er problemet:)

Og jeg skal lese videre i Velocity av Dean Koontz som jeg har kommet et lite stykke i vei på. Så går ikke tom for lesestoff denne helgen heller:)

Ellers trodde jeg høsten var kommet for godt, men der ble jeg lurt atter en gang. Jaggu skinner ikke sola i dag også. Stygt å si det, men jeg er så lei av den. Høstfargene i trærne er der i hvert fall og det er alltids noe og mørketiden. Nå mangler det bare litt regn. Vet ikke hvorfor, men jeg syns regn er bare vakkert og levende.

God helg!:)

Ja, dette er en fascinerende roman - en verden å leve seg inn i. Illustrasjonene er praktfulle. Noen smakebiter i Reading Randi

Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Mine favoritter er Marekors, Sorgenfri og Frelseren.

Hvor er figuerene fra evetyrene når ingen leser om dem? Det fikk jeg svar på nå. Søt historie, moro å lete etter kjente eventyrfigurer (med en vri) i ullustrasjonene.

Dette er høstens store hype på ungdomsbokfronten. Jeg ble ikke helt overbevist selv om jeg synes det også er bra tilløp. Rotete, først og fremst. Veldig rotete. Men også umulig å legge fra seg. Jeg er spent på fortsettelsen. Jeg har skrevet om min opplevelse av boka her: http://knirk.no/2013/09/the-bone-season-samantha-shannon-drommegjengeren/