Veldig spennende. Karakterer som virkelig tar tak, og det blir ganske sterkt når mye av handlingen foregår på psykiatrisk. :-) En overnaturlig vri som funker og miljøer som virker levende. I like!
Skuffa! Pleier å elske Holly Blacks ungdomsbøker, men denne gangen synes jeg hovedpersonen ble flat og handlingen til tider ble langdryg. Gode partier, for all del, og enkelte av bipersonene er kostelige, men alt i alt? Nei...
Karl - Bertil fortsatte ivrig og glad med å lyse opp samfunnets skyggeside med sine stjerneskudd av vennlighet. Han banket på de sprukneste dører, antastet de mest loslitte gatevandrere, gav seg i snakk med de ensomme gamlinger og la pakker mellom flaskene foran de vemodigste løsarbeidere på Ølkneipa.
Man må gjøre sin plikt her i verden , sa Karl - Bertil til sin mor og så litt ekstra sliten ut. Et vel utført arbeid gir en indre tilfredsstillelse og er den grunn hele vårt samfunn hviler på.
For slik er livet: Du får aldri ro,
i kroppen slåss det triste mot det glade.
Der finnes viljen til å være god.
Der finnes lysten til å skade.
For mennesker kan gjøre stygt til pent
og stort til smått, det lave til det høye,
alt hvitt til svart, og skittent om til rent
når de, nissen, har en splint i øyet.
Kan hende nissen er et speil som gjør
at menneskene vet hvem de skal være?
Og når de ser ham streve med sin bør,
forstår de hva de selv må kunne bære?
Så nissen har erfart at man må streve.
Men meningen med livet er å leve.
Når barn og nisse møtes slik en kveld,
vil barna kunne ane nissens smerte.
Og uten at de kanskje vet det selv
ler barna veien åpen til hans hjerte.
De treffer blink selv om de skjøt i blinde,
og nissen lagrer latteren i minnet.
Etterlenget og kjærkommen bok om Annika Bengtzon. Jeg var noe skuffet etter forrige bok, da jeg synes Annika ikke fikk en fremtredende nok rolle. Heller ikke Fasadefall var ikke Annika ute i så hardt vær som hun har vært i flere av de tidligere bøkene, men i denne boka var hun allikevel mer aktivt med i forhold til forrige bok.
Historien om Schyman og historien om Nina bidrar veldig til at dette er en veldig god krimbok, spenning i flere parallelle historier. Forventningene blir ikke innfridd fullt ut, men det skal godt gjøres etter de åtte første bøkene som jeg synes var kjempegode. Ser frem til neste bok fra Marklund!
Herlig ungdomsbok, som jeg som voksen også hadde stor glede av. Veldig godt lest av Axel Aubert som innleser av lydboka. Egeland klarer å skrive godt både for voksne og ungdom, noe denne boka er et bevis på.
Bra spenningsnivå og spenningskurve, historieformidling, gode beskrivelser, flere elementer som gjør at jeg synes dette var en god bok. Anbefales til alle ungdom, og alle voksne som kvier seg for å gå løs på tykke "mursteiner" av noen bøker.
Fantastisk bok, som det virkelig var en stor fornøyelse å høre på. Fire forskjellige innlesere, på både bokmål og nynorsk, bidro til at dette ble en stor opplevelse!
Flatland klarer virkelig å skildre følelsene til alle impliserte på en så god måte, at en føler en er midt blant personene som beskrives.
Fortellermåten til Flatland er utrolig bra, og det griper meg veldig. Var veldig spent på denne boka som vi hadde i lesesirkelen på biblioteket, og dette overgikk alle forventingene. Er nå i gang med bok nr 2, og den virker minst like bra!
Flatland er så ung enda, så her er det store muligheter for at det kan komme mange gode litterære perler enda. Gleder meg!
Har egentlig delte meninger om denne boka. Boka hadde et for enkelt og svulstig språk. Det legges opp til at du ikke kan tenke selv. Karakterene og selve historien har for lite dybde slik at historien i seg ikke blir troverdig. Alt ( mye) er gått over en harelabb bare for å få fram budskapet. Det virke som forfatteren brenner mer for budskapet enn historien i seg selv.
Men på et forunderlig vis så appellert historien til meg allikevel. Jeg følte sterkt med karakterene og hjertet mitt både smeltet og gråte. Jeg måtte noen ganger tørke noen tårer. Jeg synest budskapet med boka var utrolig bra og siden det ikke er pakket inn så lyser det STERKT igjennom. Dette er boka jeg vil gi til flere og som ikke leser så mye til vanlig. Men det tør jeg ikke fordi det kan gi et sterkt og kanskje smertefullt spark i ræva. Det er akkurat derfor jeg vil gi disse personene denne boka.
Det er over tre år siden dei døde denne hausten, og det er liksom ikkje like vondt å tenke på dei som det var i byrjinga. Det er ikke den same overraskande bølgja som fer gjennom kroppen, som er like vond kvar gong eit minne, eit ansikt, ei stemme dukkar opp så plutseleg og her og der og alle stadar.
Virkeligheten slår deg i trynet av og til[...]
Samtidig er det noe utenfor meg selv, noe uforklarlig og uangripelig som forandrer følelsene enten jeg vil eller ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å fremkalle det aller vondeste, ved å legge meg i senga hans, lukte og kjenne, ved å stirre på bilder av ham, se ham i øynene og stryke pekefingeren over neseryggen hans, kinnene og panna, så er det ikke lenger det samme. Det gjør ikke like vondt, det er ikke den samme smerten.
Det er rart å kjøre den samme strekningen til jobb som jeg gjorde for to år siden, før Tarjei døde. Rart at jeg har kjørt her så mange ganger da han var i live uten at jeg tenkte over det, at Tarjei fantes i verden. Nå fylles hele de seks kilometerne med tanker om at han ikke gjør det.
Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?
Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.
Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.
Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.
Den i dag fremkaller julen barndommens sitrende forventing. Duftene av kongerøkelse og juletre. Matosen fra kjøkkenet. Pakkene under treet. Jeg ser for snødekte åkre og en liten,opplyst kirke. En bestemor med et lunt smil. Vi bærer alle i oss våre egne bilder av jul.
Jeg tenkte på at også uvitenhet kunne forme oss. Fravær. Ensomhet. Alt som ikke var hendelser kunne forme oss.