Bokelskere.no

Karl - Bertil fortsatte ivrig og glad med å lyse opp samfunnets skyggeside med sine stjerneskudd av vennlighet. Han banket på de sprukneste dører, antastet de mest loslitte gatevandrere, gav seg i snakk med de ensomme gamlinger og la pakker mellom flaskene foran de vemodigste løsarbeidere på Ølkneipa.

Man må gjøre sin plikt her i verden , sa Karl - Bertil til sin mor og så litt ekstra sliten ut. Et vel utført arbeid gir en indre tilfredsstillelse og er den grunn hele vårt samfunn hviler på.

For slik er livet: Du får aldri ro,
i kroppen slåss det triste mot det glade.
Der finnes viljen til å være god.
Der finnes lysten til å skade.

For mennesker kan gjøre stygt til pent
og stort til smått, det lave til det høye,
alt hvitt til svart, og skittent om til rent
når de, nissen, har en splint i øyet.

Kan hende nissen er et speil som gjør
at menneskene vet hvem de skal være?
Og når de ser ham streve med sin bør,
forstår de hva de selv må kunne bære?

Så nissen har erfart at man må streve.
Men meningen med livet er å leve.

Når barn og nisse møtes slik en kveld,
vil barna kunne ane nissens smerte.
Og uten at de kanskje vet det selv
ler barna veien åpen til hans hjerte.

De treffer blink selv om de skjøt i blinde,
og nissen lagrer latteren i minnet.

Det er over tre år siden dei døde denne hausten, og det er liksom ikkje like vondt å tenke på dei som det var i byrjinga. Det er ikke den same overraskande bølgja som fer gjennom kroppen, som er like vond kvar gong eit minne, eit ansikt, ei stemme dukkar opp så plutseleg og her og der og alle stadar.

Virkeligheten slår deg i trynet av og til[...]

Samtidig er det noe utenfor meg selv, noe uforklarlig og uangripelig som forandrer følelsene enten jeg vil eller ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å fremkalle det aller vondeste, ved å legge meg i senga hans, lukte og kjenne, ved å stirre på bilder av ham, se ham i øynene og stryke pekefingeren over neseryggen hans, kinnene og panna, så er det ikke lenger det samme. Det gjør ikke like vondt, det er ikke den samme smerten.

Det er rart å kjøre den samme strekningen til jobb som jeg gjorde for to år siden, før Tarjei døde. Rart at jeg har kjørt her så mange ganger da han var i live uten at jeg tenkte over det, at Tarjei fantes i verden. Nå fylles hele de seks kilometerne med tanker om at han ikke gjør det.

Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?

Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.

Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.

Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.

Den i dag fremkaller julen barndommens sitrende forventing. Duftene av kongerøkelse og juletre. Matosen fra kjøkkenet. Pakkene under treet. Jeg ser for snødekte åkre og en liten,opplyst kirke. En bestemor med et lunt smil. Vi bærer alle i oss våre egne bilder av jul.

Jeg tenkte på at også uvitenhet kunne forme oss. Fravær. Ensomhet. Alt som ikke var hendelser kunne forme oss.