En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig.

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig.

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat. Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd.

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt! Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått!

Du er som meg, jeg gir ikke opp bøker jeg heller, ikke en gang bøkene jeg ikke liker:) Aldri hørt om boka og tror ikke jeg skal lese den. Går visst ikke glipp av noe heller?:)

Takk for et interessant innspill! Vi er nok ikke uenige når det kommer til stykket, men snakker kanskje litt forbi hverandre?

Jeg er klar over at mye av den egentlige sannheten om det som skjedde har kommet frem i lyset etter at den kalde krigen var over. Det tar imidlertid litt tid før de gode historiene kommer til litteraturen, og det var vel egentlig dette jeg tenkte da jeg skrev som jeg gjorde. Jeg er selv ikke historiker, og har selvfølgelig ikke dybdekunnskaper om dette, så jeg er åpen for at min kommentar ikke er helt dekkende for hva andre som virkelig kan mye om dette, vil mene er korrekt. Jeg er selvsagt opptatt av at det jeg skriver skal være mest mulig korrekt.

Hvilken bakgrunn har du?

Det var et fint eksempel. Akkurat alle disse detaljene, og sinns-stemningene kommer ikke så godt frem i filmen - men det er jo naturlig.Synes Eliot er god på å bruke språket slik symbolsk og psykologisk.

Du verden, imponerende arbeid dere har satt i gang - (jeg snik-følger med), interessant. Dette inspirerte i hvert fall meg til å repetere Middlemarch

Leste nettopp denne bloggposten av Øyvind Holen LENKE TIL BLOGGINNLEGG her og jeg lurte på om det var noen han hadde gått glipp av, eller om det er alle norske zombiehistoriene som er utgitt?

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk.

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet.

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann.

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket.

Guds vilje, sa moren.

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der."(side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse.

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene.

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ...

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit?

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

"Casanovasyndromet" av Øystein Wiik er til tider noe enerverende, med sine detaljer og noe usannsynlig plott. Wiik går muligens "Fifty shaded" en høy gang (aldri lest selv), men som alltid er språket godt, selv i det mest groteske.

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år. Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia.

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere.

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene.

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg.

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde."

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt!

Tittelen på denne lista må være den mest sjarmerende tittelen jeg noensinne har lest:)

Fin omtale Lillevi, det gir oss et godt innblikk i denne tykke, nyttige boken.

Jeg trodde jeg hadde svart denne gangen, men forvekslet det med forrige helg. Men bedre sent enn aldri:)

I helga og hele uka har jeg vært en produktiv leser og fullført tre bøker. Et nivå jeg er endelig er tilbake på. Brukte ofte å fullføre tre bøker i uka før i tiden, men før har nettet og andre ting tatt over lesingen slik at det ofte ble bare to bøker, men denne uka har jeg tilbringt lite tid på nettet og det resulterte i at jeg fullførte tre bøker. Det nivået jeg ønsker å være og håper det forholder seg sånn. Tidligere i uka leste jeg Fossefall(53) Livets valg av Jorunn Johansen. Har vært en liten stund siden jeg leste i den serien nå og siden serien varer i 55 bøker syns jeg at jeg må og vil fullføre hele serien. Vil jo vite hvordan det ender og se om jeg får rett. Liker ikke halvspiste serier, i hvert fall serier jeg liker, så jeg skal selvfølgelig lese de siste to bøkene i serien også.

Og i helga leste jeg ferdig Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård (vemodig å tenke på at det bare er en bok igjen i serien. Den skal jeg selvfølgelig også lese). Blir aldri lei av Knausgårds skrivemåte.

Jeg ble også ferdig med Brev til min datter av Anne - Britt Harsem i helga. Oppfølgeren til Mammas svik, om den forferdelige Alvdal saken.

Så det ble da en del lesing denne helga også, og godt er det.

Her er det lite med snø. Ikke så rart siden de siste kveldene har det vært noen kraftige vindkast. Men jeg vil heller ha sånt vær istedet for snø for dette været minner meg mer om høsten, min favorittårstid. Så det får bare blåse for min del:)

Ser ut som du også leser mye variert, og det bra:)

Håper du hadde en god helg:)

Hvis noen ser meg nå handler om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Benedicte Meyer Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den. I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Hvis noen ser meg nå er Benedicte Meyer Kronebergs tredje roman. Jeg anbefaler varmt både den og debutromanen Ingen skal høre hvor stille det er. Resten av anmeldelsen min ligger her.

Morsom å bla i, fin å slå opp i når man har bruk for opplysninger, og uunnværlig om man skriver tekster, artikler, blogg-innlegg osv og det er viktig å bruke de rette vendingne, eller om man har bruk for forklaring av visse begreper....joda,. mye denne kan brukes til...og er man glad i "ordene", glad i å lese eller skrive, så er da denne virkelig et "must".

Denne boka er på mange måter delt i to. Den ene delen er før det store tidshoppet. Man får inntrykk av det er viktig få med seg alt det som trengs å være på plass før Morshjerte og Arvesynd forenes. De siste bøkene har vært veldig handlingsmettende og raskt tempo. Det som bruker å skje over flere bøker har blitt puttet inn i en bok. Jeg har ingenting i mot tidshop. Men liker aller helst at det skjer med en ny bok og at det ikke er et enormt tidshop. Det er jo ikke å legge under en stol at tidshopet i boka er for at Morshjerte og Arvesynd skal bli forenet. På 11 år forandrer karakterer seg. Det har med alder og erfaringer å gjøre. Det gjør at jeg savner noen karaktertrekk hos noen av karakterene. Men tror allikevel hvis det hadde skjedde stor ting så hadde det vært nevnt i boka. Men synest forfatteren har rodd inn i tidshoppet godt med å gi svar på de aller viktigste tingene. Når jeg leste boka første gang var jeg fryktelig skuffet for å gå glipp av 11 år, men etter å ha lest den for andre gang er jeg ikke så skuffet. Tidshoppet har nok også ført til at det har blitt lite tid til enkelte karakterer. Jeg savner å høre om Johanne som er lillesøsteren til Oda og hennes søsken og Maren og Trond sitt andre barn.

Karakterene i Arvesynd ( I hvert fall Mali) er også kommet inn i Morshjerte. Stemningen er ikke så god mellom de siden Maren har funnet at hun skal bli vennine med Mali koste hva det koste vil. Maren sitt syn på Mali og hennes oppførsel ovenfor henne provosere meg!!!. Alle har vel regnet med at de blir best buddies. Men kanskje det er generasjonene etter dem som blir det?. Jeg skjønner godt Mali sin oppførsel mot Maren slik hun opptrer. Men allikevel er det litt trist for det er ikke slik som jeg kjenner Mali. Men ellers er hun slik jeg oppfatter den. Selv om jeg ikke har sett på henne som så berømt som hun blir framstilt i bøkene;).

Selv om jeg har mye kritikk til denne boka så likte jeg den fordi om:). Jeg likte det jeg lest, men det var liksom alltid noe jeg savnet hele tiden. Så dette blei ei bok med en bismak i munnen:)

Det har du rett i. Jeg har bommet når jeg la ut omtalen. Jeg skal legge den på riktig bok:)

Til orientering får jeg ikke lagret lesedato på bøkene mine.

Tenk at en historie om en helt, helt flat kanin kan være så nydelig! Morsomt og vakkert og filosofisk. Om døden! Du store.

Disse bøkene er dessverre ikke det samme som før. Savner spenningen ...

Etter et dramatisk møte med en bjørn, overlever Victor så vidt når Kajsa kommer til unnsetning. Hun er nemlig god til å skyte. De har kjent hverandre siden barndommen, og har ofte kranglet og ertet hverandre, men etter denne ulykken, får de plutselig varme følelser for hverandre, men vil Victor overleve med tanke på hvor hardt skadet han er. Samtidig får Kajsa en gammel "venn", Knut, på besøk på gården. De var uvenner før i tiden, men bestemmer seg for å være venner og han får jobbe på gården hennes igjen, men har han gode hensikter?

Nå er det en god stund siden jeg har lest Fossefall igjen og det beklager jeg, men av og til hoper det seg opp med bøker og jeg prøver å prioritere bøkene mine så godt jeg kan, selv om jeg ikke alltid lykkes med det, så noen blir dessverre litt utsatt. Det er ikke bestandig kabalen min går opp, men jeg gjør så godt jeg kan.

Når det er sagt, er det både vemodig og litt "masete" å lese Fossefall igjen. Vemodig fordi jeg har bare to bøker igjen av denne serien. En serie jeg har lest helt siden 2009 da den første boka ble utgitt, og litt "masete" fordi de 30-40 første bøkene i denne serien var bedre og mer nyskapende enn det de er nå. Grunnen til at jeg opplever disse siste bøkene som litt "masete" er fordi at mange av hendelsene, følelsene og ikke minst, intrigene, blir mye av det samme som i de tidligere bøkene, mye gjentakelser. Så på den måten er det jo bra at serien har bare noen få bøker igjen, og litt vemodig siden jeg har lest og blitt kjent med mange gode, rare og spennende mennesker i serien, som jeg kommer til å savne i blandt. Alt tar jo slutt en gang. Sånn er livet.

Så dette blir en kort anmeldelse fra min side med tanke på at dette er om en bok som er langt ute i en serie, og det er litt begrenset hva jeg kan skrive for ikke å røpe for mye. Men en ting kan jeg innrømme: dette er vel den lengste serien jeg noen gang har lest. Har nå to bøker igjen av serien å lese, og grugleder meg til det hele er over. Det blir trist og vemodig å ta farvel med denne gjengen som jeg har lest så mye om i mange år, og det blir samtidig godt å bli ferdig med Fossefall siden den ikke har den samme gnisten som før. Syns uansett bøkene var best da Amalie, moren til Kajsa hadde hovedrollen. Av en eller annen grunn liker jeg henne bedre enn Kajsa som nå er i sentrum. Selv om bøkene ikke er det samme som før, må jeg jo se hvordan det går videre og få med meg slutten også, med tanke på at jeg har lest så langt i serien.

Denne gleder jeg meg til å lese på eventyrstund! :-)