Jeg klarte ikke å bli rørt av denne jeg heller. Skal vel mye til.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er alt vi ser slik vi ser det eller er det noe mer?

Under dystre omstendigheter møter en sju år gammel navnløs gutt (navnet hans blir aldri nevnt i boka, ikke som jeg husker og jeg pleier å huske navn) Lettie Hempstock. Lettie er elleve år, men hun virker hundre år eldre og de finner straks tonen, noe som er uvant for hovedpersonen for han har alltid vært venneløs. Han er en gutt som liker best å være hjemme og lese bøker. Han kjenner ingen på skolen godt nok til å være venner med noen av dem. Han blir glad i Lettie og hennes mor. En dag viser Lettie ham en dam. Hun påstår at dammen egentlig er et hav. Hjemme hos seg selv etter dette besøket merker han at han har tatt med seg noe fra dette "havet" ufrivillig og på en uforståelig måte. En barnevakt med navnet Ursula som moren hans har ansatt siden begge foreldrene hans er i jobb og noen må passe ham og lillesøsterens mens de er borte. Men det er noe med denne barnevakten gutten ikke liker. Barnevakten er meget hyggelig overfor de andre familiemedlemmene, men ikke mot hovedpersonen. Hvordan kan hun vite om det gutten nettopp hadde funnet ut? Om dammen som egentlig ikke er en dam og den magiske og fantasifulle verdenen Lettie har vist ham? Og det virker som om det er bare Lettie og moren hennes som tror ham at Ursula er ondskapsfull, mens hans egen familie tror han bare er frekk mot barnevakten. Og hva må han og Lettie gjøre for å kvitte seg med Ursula siden hun er ute etter å skade hovedpersonen?

Det er lenge siden jeg har lest noe på engelsk og følte det var på tide. Leste flere engelske bøker før i tiden så det må jeg bli flinkere til fordi jeg har mange uleste engelske bøker i hylla allerede som jeg har lyst til å få med meg. Det er lenge siden jeg har lest noe av Neil Gaiman også. Han er en meget populær forfatter verden over og har blitt en slags kultforfatter eller hva jeg skal kalle ham. Litt som Stephen King. De to skriver sin egen sære sjanger som ingen kan sammenligne med. Og det er få forfattere som klarer å skille seg ut nå til dags. Så det er bra vi har noen originale.

Dette er en vanskelig bok å forklare uten at noen leser dette uten å tenke hæ, hva mente du nå? Dette er tross alt en fantasybok og mye hinsides kan skje. Fantasy har til tross ingen grenser. Fantasy er fantasifullt og en eventyraktig sjanger der absolutt alt kan skje. Det trengs ingen logiske forklaringer i det hele tatt. Her er det lov til alt. Jeg har lest en del fantasybøker oppgjennom årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, så er det heller ikke den verste. Greit å komme inn i en verden der det utroligste ting kan skje også.

Mange har rost denne boka opp i skyene, men dessverre er jeg ikke en av dem som kommer til å gjøre det, selv om jeg vil det. Jeg liker Gaiman, eller jeg liker det meste han har skrevet, men det var noe med denne boka som gjorde at jeg ikke ble helt grepet eller dratt inn i historien. For det første likte jeg ikke hovedpersonen noe særlig, og når jeg ikke liker hovedpersonen så blir det jo litt tyngre å lese og innlevelsessansen blir da noe distansert. I alle fall for min del. For det andre klarte jeg ikke å like de andre karakterene helt heller, noen, men dessverre ikke alle. Lettie syntes jeg var bare irriterende. En 11 - åring som oppfører seg eldre, veslevoksent og har alle svarene. Jeg vet også det er meningen og at det har en betydelig del av konseptet, men likevel så fikk jeg ikke helt sansen for henne til tross for at hun hadde sine visdomsstunder. Den eneste karakteren jeg så og si likte var Ursula. Jeg vet ikke hva det er med meg og onskapsfulle bokkarakterer eller bokskurer som jeg kaller dem, men syntes hun var mest levende og den mest interessante av dem alle. De andre bleknet litt i forhold.

Selv om historien er meget hinsides som også er hele poenget, og det var ikke alt jeg falt for, så syntes jeg historien var småsjarmerende, bød på mange gode sitater og noen levende bilder. Men syns dette ble litt for svakt i forhold til andre bøker jeg har lest av Gaiman tidligere. Jeg vet at han kan bedre enn dette.

The ocean at the end of the lane var en fantasifull historie om det gode mot det onde og om det er mulig å finne styrke til å overvinne sin egen frykt i en voksendominert verden. Voksne tror som sagt ikke alt det barn sier, hvordan kjemper man videre da? God tematikk, og konsept, men småskuffende utførelse. Dette er den første voksenboka Gaiman har skrevet på en lang stund, men jeg syns at ungdomsboka Kirkegårdsboken er hans beste av bøkene jeg har lest av ham så langt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Siri Hustvedts debutroman

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som romanforfatter med "Med bind for øynene" ("The Blindfold") i 1992. Forut for dette hadde hun ti år tidligere utgitt en diktsamling ("Reading to you") i 1982. Seks romaner har hun utgitt etter hvert - bl.a. "Når du ser meg" (2008), "Sommeren uten menn" (2011) og "Denne flammende verden" (2014) - og dessuten et lite knippe av essay-samlinger.

(Dette er et stykke på vei en spoiler.)

"Med bind for øynene" handler om Iris Vegan, en fattig student i New York. Hun er også bokas jeg-person. Romanen er sammensatt av et knippe episoder hvor Iris møter mennesker som har betydd noe spesielt for henne, og som alle i bunn og grunn handler om hvem hun er og hvor grensene hennes går.

Bokas første del handler bl.a. om Iris´desperate jakt på en jobb etter at pengene er i ferd med å ta slutt. Dette fører henne i kontakt med Mr Morning, en mann som gir henne et høyst merkverdig oppdrag. Han gir henne ting som har tilhørt en ung kvinne som er død, og ønsker at hun skal assosiere rundt dette.

"Prosjektet virket merkelig, på grensen til galskap, men jeg var tiltrukket av det. Tilfellet hadde sendt meg denne opplevelsen, og jeg var glad til. Jeg følte også at under det eksentriske i Mr Mornings ideer lå en slags forunderlig logikk." (side 12)

Underveis ønsker Iris mer informasjon om kvinnens identitet, men for Mr Morning er det helt avgjørende at avdødes anonymitet bevares. Ellers "vil det ikke være noe levende i det, ingen kraft som kunne gi støtet til en oppvåkning" ... Men hvem er denne døde kvinnen egentlig? Og hvilken rolle har Mr Morning spilt i forbindelse med hennes dødsfall? Til slutt overskygger nysgjerrigheten rundt dette hele oppdraget.

Bokas andre del handler om fotografen George, som er venn av Stephen, Iris´ kjæreste. Forholdet hennes til begge disse mennene er betydningsfull på høyst forskjellige måter.

"Stephen var hemmelighetsfull. Han likte å holde tilbake informasjon - hvem det var som ringte, hvor man skulle møtes, navnet på en gammel venn, ja, selv boktitler. Jeg burde ha visst fra første stund at jeg ikke kunne vinne ham, men på den tiden hadde kroppen hans en magisk virkning på meg. Et blikk på halsen hans, hendene, munnen, sendte en erindring om erotisk fryd gjennom meg, en fryd som ble forvandlet til smerte. For Stephen rasjonerte ut kroppen sin også, holdt den tilbake i dagevis, ofte uker, og jeg levde i en tilstand av konstant lengsel. Likevel var det alltid slik at akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne holde ut lenger og hadde bestemt meg for å gå fra ham, kom han til meg som en helt annen, forvandlet, full av lidenskap, åpen, uimotståelig. Idyllen varte aldri lenge. Som regel tok det bare timer før Stephen trakk seg inn i seg selv igjen. Det hendte jeg kunne se det på ansiktet hans. Blikket ble flakkende, kjevemusklene sammenbitt, og han presset leppene sammen. Men sannheten var at selv når jeg hadde Stephen hos meg i sengen, hadde jeg ofte følelsen av at han ikke var helt til stede, at han ikke var fast og solid. Det var som om jeg kunne strekke hånden frem og føre den rett gjennom ham. Jeg kan ikke forklare denne følelsen, men jeg er sikker på at den har betydning for det som skjedde senere, og på en eller annen måte er knyttet til det forbaskede fotografiet." (side 34)

George tar bilder av folk, helst når de ikke vet at de blir fotografert. Han ønsker også å ta bilder av Iris, og hun er på et vis smigret over oppmerksomheten, uvitende om hva hun egentlig går til.

"Med George var jeg i villrede, fortapt, som en som har gått seg vill i et fremmed land og ikke skjønner hva som står på gateskiltene. Og George benyttet seg av det. Ved å påstå at jeg, i motsetning til ham, var lett å forstå - som en åpen bok - hadde han gjort meg sårbar. Hva han så eller ikke så, forsto eller ikke forsto, var nesten likegyldig. George hadde sans for det tvetydige. Og jeg følte at han hadde skapt en tåke av usikkerhet i meg for sin egen fornøyelses skyld. Tanken på at han kunne manipulere mine lyster, pirret ham. Det var det jeg var redd for. Det som gjorde meg fortvilet var at jeg var trukket inn i dette uforståelige spillet." (side 48)

Ett av bildene George tar av Iris gjør henne fullstendig fortvilet. Bildet viser på et vis både hvem hun er og ikke er, det er både gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig, avslørende og samtidig fremmed. Da han atpåtil vil ha det med i en utstilling, knekker det henne.

Etter å ha hatt alvorlige hodesmerter i sammenhengende syv måneder, blir hun innlagt på sykehus. "Kroppen min var blitt møteplass for latterlige symptomer, men det jeg hadde, var likevel hodepine." (side 76)

Møte med professor Rose på universitetet fører Iris i kontakt med historien om Klaus - en figur med klare paralleller til Johan Borgens Lillelord. På samme tid går hun igjen tom for penger, raser ned i vekt og er for stolt til å be om hjelp. Hun kler seg i herreklær og begynner å frekventere baren Magoo´s og andre heller tvilsomme steder, og plutselig en dag er hun Klaus. I denne rollen tar hun kontrollen over sitt liv tilbake og er friere enn hun har vært på lenge. Aner vi en begynnende kjerne i det som skal bli den voksne og modne Iris?

"Klaus ble født i en bar, i alle fall min Klaus. Den brutale gutten ble gjenfødt i meg, og da jeg hadde tatt navnet hans, visste jeg med en gang at fra da av tilhørte nettene Klaus" ... (side 141)

I møtet med Michael - sjalu og gifte Michael - utforsker Iris på nytt sine grenser. Dette er et forhold mellom lærer og elev, og Michael overdynger henne med presanger. Den gaven som skal vise seg å bli den siste, er et vakkert og kostbart silkeskjerf. Dette blir også innledningen til eksperiment som går ut på at Iris får skjerfet bundet foran øynene sine, og er fullstendig i elskerens makt. Og som ender med mishandling ...

Og helt til slutt beskrives et møte med mannen Paris, der Iris velger å være åpen om alt som har skjedd. Plutselig skjønner hun at han er av samme ulla som alle de andre - og så velger hun å ta kontrollen over livet sitt og løper, som om hun "hadde faen i hælene" ...

Allerede i sin debutroman viser Siri Hustvedt hvilken kapasitet hun har og senere skulle komme til å få som forfatter. Romanen viser også hvor ambisiøs hun faktisk er når hun går til det skritt å skylle fylle to permer med tekst.

Det har vært spekulert på om hennes debutroman egentlig er selvbiografisk, og om valget av navn på hovedpersonen er en indikasjon på dette. Siri skrevet baklengs blir Iris, og Vegan er visstnok hennes mors pikenavn. Noen av helseplagene til hovedpersonen er også relativt lett gjenkjennelige.

Uansett - det jeg i alle fall kan konstatere, er at "Med bind for øynene" er en svært fascinerende roman av det virkelig originale slaget. Siri Hustvedt skriver på en slik måte at man blir sugd inn i handlingen, og ikke klarer å legge boka fra seg. "Med bind for øynene" er virkelig en page-turner. En fascinerende page-turner som i bunn og grunn handler om å finne seg selv i en verden der ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som. Sånn sett en mørk og dyster roman som ikke levner verden generelt og kanskje spesielt det annet kjønn, særlig ære - med mindre man tar igjen med samme mynt og som et minimum tar kontroll over sin egen skjebne og unngår å bli offer for omstendighetene ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Jeg ønsker for øvrig å fremheve Siljes bokomtale av samme bok i dette innlegget på bloggen Siljes skriblerier, hvor hun på en utmerket måte oppsummerer essensen i romanen. Hun har også inspirert meg til å finne frem til uleste Siri Hustvedt-bøker fra egne bokhyller.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Lenge siden jeg har lest den, men repeterte den nå, da jeg fant mine notater på den - jeg er litt ambivalent til denne - det kan bli mye stress med all systematiseringen og noteringen, men på den annen side er det mye i denne som det er greit å bli påminnet om. Fikk endelig laget en blogg-post på den

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lettlest sommerlektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste.

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg.

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte.

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244).

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg, men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie.

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Berømmelsens pris

Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia).

Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk.

Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen.

"Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele.

Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over.

"Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien.

"Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv?

Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele.

Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

"Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve.

Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende.

I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho.

Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden."

Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ikke hans beste, synes logikken glipper for mange ganger. Krever også at du har lest de andre bøkene i serien. Men er du fan, som meg, er den verdt tida.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

God psykologisk thriller, men spenningskurven flater ut for lenge til at jeg lar meg helt rive med. Likevel, en smart og svært voldelig fortelling med dyp, psykologisk innsikt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Man kan vel ikke stole på alle?

Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...

Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.

Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.

Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bestemor hadde alltid sagt at hvis man delte de gode øyeblikkene, ville de vare evig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

[...] Ikke glem at suksess ikke er alt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ikke noe nytt der i gården ....

Året er 1894 og Amalies datter (som var bokseriens tidligere hovedperson), skal gifte seg. Men før den tid skjer det noe fryktelig. Noen er funnet drept ved gården til Kajsa, som skal gifte seg om noen dager. En tause er blitt myrdet på en brutal måte og det setter en demper på bryllupsfeiring. Må Kajsa og hennes kjære Victor, utsette bryllupet til ting har roet seg ned og til lensmannen har funnet morderen, eller er det best å la hverdagen gå sin gang og normalisere tilværelsen så fort som mulig?

Fossefall er en serie jeg har lest siden 2009 og det nærmer seg slutten med stormskritt. Dette er den nest siste boka. Siste bok ble utgitt i fjor og jeg har ennå ikke somlet meg til å lese ferdig serien, men jeg er på god vei. Selv om jeg syns at Fossefall har tapt seg litt i det siste, og satte bokserien høyere da Amalie var hovedperson, er jeg nysgjerrig nok til å lese slutten for å få med meg hele serien. Jeg har igjen en bok til nå og så har jeg lest hele serien. Selv om de siste bøkene har tapt seg litt og ikke har den samme gnisten som de tidligere bøkene i serien, er jeg imponert over forfatter Jorunn Johnansen som har klart å skrive 55 bøker i serien. Og Fossefall-serien er basert på Finnskogens og alle dens myter og sagn. Noen har vært meget spennende og noen mindre interessante. Det var på grunn av alt det overnaturlige at jeg begynte å lese denne serien.

Jeg er litt skuffet over denne boka og de senere bøkene for serien har ikke den samme mystikken som tidligere og spenningen. Nå er det mest oppsummering og at generasjonene går videre. Syns det var mer fart og mer som skjedde da Amalie var hovedperson før datteren hennes Kajsa overtok. Syns hun blir for blek kopi av moren hennes, og det er lett å bli en del gjentakelser. At hun på en måte går i morens fotspor og den "samme" historien gjentas bare denne gangen gjennom en annen person. Det blir bare ikke det samme. Syns det var et sterkere persongalleri før og det er ikke så mye som skjer lenger, men det er heller ikke så rart siden det er den nest siste boka og alt tar jo slutt en gang.

Bryllupsfesten bød dessverre ikke på mange overraskelser og den hadde svært lav spenningsnivå. Serien nærmer seg slutten, og da blir det mest oppramsing, og lite til nye hendelser. Så selv om det ikke var mye som skjedde, ville jeg jo gjerne lese videre likevel. For vil jo vite hvordan alt dette ender siden jeg har lest denne serien så lenge og kommet så langt. Så da gjenstår det bare en bok igjen og må innrømme at det blir litt vemodig selv om bøkene har tapt seg litt i det siste.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)


(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke.

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel").

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke.

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike.

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122)

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker".

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke.

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser.

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre.

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ...

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden.


I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand".

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...


"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det.

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk.

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det uansett!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Huff. Men det er bra at du får til å delta her inne sammen med oss og dele hva vi leser:)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når man tror at lykken finnes et annet sted ...

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk.

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ...

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København.

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor.

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende.

  • Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

  • Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk.

  • Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ...

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ...

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman.

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, jeg er vel ikke laget for dette, så må dessverre lide meg gjennom disse hjemmedagene. Så jeg får bare holde ut som vanlig:) Synd å høre at du er sengeliggende for tiden. Men håper formen din blir lettere med tiden.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen.

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight.

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt.

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt.

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9)

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt. Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing.

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet.

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen.

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne.

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene.

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

FredrikAkima MontgomeryHallgrim BarlaupIreneleserMads Leonard HolvikErika NMarit MogstadDemeterJane Foss HaugenPirelliTone SundlandTor-Arne JensenSiw ThorbjørnsenEllen E. MartolKirsten LundAnne-Stine Ruud HusevågVariosaHarald KLars Johann MiljemgeToveAlice NordliElisabeth SveeKaren PatriciaBjørn SturødChristinaBeathe SolbergRandiAJarmo LarsenPiippokattaStian AxdalMetteAnneWangFarfalleIngunn SEivind  VaksvikNinaIngeborg GTanteMamieAnniken Røil