Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 1911). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press, og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her.

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen.

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

"Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del.

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet.

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg.

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt.

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ...

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Hvem syns vel ikke at demoner er et interessant fenomen?

Jeg har noen sære interesser. Jeg er interessert i det mørke og det dystre. Liker alt som har med det overnaturlige å gjøre. Og grøss er noe jeg alltid har elsket på film og i bokformat. Det er fenomener som skiller seg ut og som liker å skremme. Jeg blir sjeldent skremt av filmer jeg ser og bøker jeg leser. Jeg blir heller fascinert og vil vite mer om diverse fenomener. Og noe jeg har vært interessert i lenge er demoner. Syns det er et interessant konsept. Det er noe som heter indre demoner (det har jeg en hel skokk av, jeg består ikke av noe annet, haha!) og det er demoner som hjemsøker hus/mennesker som bor i det. (Ikke hjemme hos meg, heldigvis, jeg har mer enn nok med mine indre demoner å hanskes med, haha!).

I boka Demoner: besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen skriver Asbjørn Dyrendal (som er 1. amanuensis i religionvitenskap ved NTNU), om hvordan demoner er i forhold til det virkelige liv (han beskriver blant annet om en eksorsisme som skal ha skjedd i år 2000 i Vatikanet). Han tar også for seg hvordan demoner blir beskrevet i sammenheng med religion, i forhold til film og tv-serier og han tar for seg hvordan forskjellige demoner blir betraktet generelt oppgjennom årene.

Å lese denne boka var ikke bortkastet, men den ga meg heller ikke noe spesielt. Ikke mye mer enn det jeg visste fra før angående dette temaet, så boka var ikke særlig nyskapende. Og den var heller ikke så mørk som jeg hadde håpet på. Hadde håpet på at det ville inneholde noe mer nytt og kanskje noe mer fra virkeligheten. Noe mer sjokkerende enn sammenligning av skapningene med film/tv-serier for eksempel. Det blir litt vel tørt. Hadde håpet på noen sanne historier i tillegg, men det var det bare dessverre fåtall av, så det ble ikke helt den boka jeg hadde ventet meg. Noe spennende var den og ikke den kjedeligste folkloreboka jeg har lest, men jeg hadde vel ventet meg noe mer, men vet ikke helt hva.

Dette blir en kort anmeldelse siden dette er en oppslagsverkbok/faktabok så det er egentlig ikke så mye å anmelde. I hvert fall ikke sammenhengende. Derfor blir dette en kort anmeldelse i stedet. Og denne boka tilhører Humanist Forlags tematikk bokserie om forskjellige overnaturlige fenomener. Fra før av har jeg bare lest Hekser: Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen. Bokserien av forskjellige forfattere skriver om kjente og overnaturlige skapninger/fenomener, og jeg ikke ser bort i fra at jeg kommer til å lese resten av serien også. Noen må jo ha sære interesser også. Det har i hvert fall jeg.

Demoner ga meg ikke den mørke og dystre innholdet som jeg hadde håpet på. Ikke noe var særlig rystende eller nyskapende. Det blir litt vel tørt i lengden og som sagt, så savnet jeg mer noe fra det virkelige liv. Og litt mer om bakgrunnen angående demoner. Velskrevet og stødig oppslagsverk om et spennende tema, men savnet det lille ekstra, hva det enn måtte være ...

Ja, enig med din beskrivelse - en underlig gjeng, og en drømmeaktig roman - tittelen signaliserer også det. Men jeg er litt ambivalent til den - Litt mer om dette i bloggen

Fantastisk forord av George RR Martin! Flere oppskrifter jeg har lyst til å prøve, og en del som bare er kuriøse. Slange og greshopper, for eksempel. Liker godt at forfatterne viser til middelalderkokebøkene de har brukt, og at det finnes moderne varianter av mange av rettene. Kan bli noen interessante måltider framover...

Ser poengene dine, for all del. Men som bibliotekar, er jobben min ofte å anbefale bøker til hele skoleklasser, og der er det alltid gutter som slett ikke vil lese. I alle fall når de andre guttene hører på. Da kan et cover eller kjønnet på hovedpersonen ha alt å si. Får jeg dem på tomannshånd, er saken grei. Men det er å få dem dit, da... :-)

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år.

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver.

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ...

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122:

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263)

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss.

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja."

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ...

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig!

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger.

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare.

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får tolaett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok.

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin.

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ...

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to?

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes!

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Enig. Både Robin og Strike vipper på grensen til å være klisjeer, men det er bevisst gjort og fungerer utmerket, synes jeg. Det eneste jeg ikke likte med denne, var grepet hvor vi får vite at helten har skjønt alt, men så holdes det skjult for leserne. Leeenge. Det er en litt for enkel måte å bygge spenning på.

Spennende lesing om en spennende tidsepoke i Trondheim - blomstringstid på slutten av 1700-tallet. En liten, men praktfull bok. Omtale i Reading Randi

Ja, ser ut som den når målgruppa.

Er alle gamle hus hjemsøkt eller er det bare et gammelt rykte?

Tretten år gamle Runar har en vågal mor. Hun har nettopp vunnet i Lotto, kjøpt et sommerhus uten å se på det i virkeligheten, bare sett det på nettet og hun røyker pipe. Ingen vanlig mor med andre ord. Så hun tar med seg mannen og de tre barna sine til det nye sommerhuset som virker temmelig gammeldags. Ingen andre er begeistret over dette kjøpet, men skjønner at ingen kan motsi henne. Runars mor er en meget bestemt dame som vet hva hun vil.

Runar møter en jente som har snoket rundt sommerhuset hans lenge også før han og resten av familien flyttet inn fordi huset er ganske beryktet i området. Det skal ha foregått forferdelige ting der, og det skjer også underlige og skremmende ting mens Runar og de andre bor der. Han og den nye venninnen begynner å lese i bøker om overnaturlige saker og bestemmer seg for å ta saken i egne hender, men er det for farlig? Og hva er den mørke greia som kommer ut av sluket? Og hva er alle de rare tingene de finner i huset?

Sluket er bok fem i bokserien Grusom, men du trenger ikke å lese disse bøkene i kronologisk rekkefølge. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er andre hovedpersoner og hendelser i hver bok. Så det er ingen fortsettelse følger bøker, bare så det er sagt, så du kan enkelt lese disse bøkene i den rekkefølgen du selv ønsker.

Jeg har lest en bok av Jan Tore Noreng og det var i tidligere i år med boka Skyggefødt som også er en grøsserbok. Noreng skriver godt, også i boka Sluket. Karakterene hans er levende, situasjonene er fargerike på en sær måte, og det kommer mange kjappe replikker. Sarkasme liker vi, i hvert fall jeg. Selv om Sluket er en litt typisk grøsserbok der et gammelt hus er hjemsøkt var det likevel småspennende å lese. Syns i grunnen karakterene var mer spennende å lese om enn selve historien for karakterene virket litt originale, og det liker jeg. Karakterer i bøker har lett for å bli til pappfigurer, men det var ikke disse. De var litt underholdende på hver sin måte. Det jeg vil trekke neangående boka er at selve historien, om hjemsøkingen ikke var særlig original. Har lest og hørt mange lignende historier før og boka kunne gjerne ha vært en tur innom språkvasken for det dukket opp noen unødvendige skrivefeil her og der som kunne ha vært unngått. Ja, jeg vet, jeg legger merke til den minste ting og henger meg opp i det. Tilgi meg, jeg kan ikke noe for det for jeg har alltid vært sånn ...

Sluket er en lettlest og smågøyal grøsserbok som passer godt til denne høstmåneden nå som det blir tidlig mørkt om kveldene. Selve historien var ikke særlig original eller fengslende, men det var karakterene. De var noe for seg selv og skulle ønske jeg kunne bli bedre kjent med dem. Enkel og grei bok for ungdom som vil prøve seg på grøssersjangeren.

Er det sant at det som ikke tar livet av deg, bare gjør deg sterkere?

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har alltid og kommer nok alltid til å ha et anstrengt forhold til oppfølgere, både når det gjelder bok og film. Det er ikke bestandig de svarer til forventningene til forgjengerne sine, og det føles som et tomrom til neste utslippelse hvis det er snakk om trilogi eller serier generelt. Et tomrom der det ikke skjer "noen verdens ting". Men man må bare lese likevel i håp om at det kanskje blir bedre etter hvert ...

Støv & stjerneskinn er en slik bok. Den tar opp tråden etter Mørk engel, og med tanke på at dette er en oppfølger, syns jeg det alltid blir vanskelig å skrive. Oppfølgere er vanskelig å skrive om fordi man er så redd for å avsløre for mye og må sortere hva man kan ta med eller ikke. Man må trå mer varsomt når man skal skrive anmeldelse av oppfølgere. Så jeg har tenkt å legge mindre vekt i anmeldelsen om hva boka handler om og heller mer vekt på hva jeg syns for jeg vil jo ikke røpe hva som skjer eller ødelegge for noen som har tenkt å lese trilogien. Så det eneste jeg har tenkt å skrive angående hva boka handler om er at hovedpersonen Karou går gjennom en tung sorgprosess og må gjøre ting mot sin vilje i en fremmed og ukjent verden, gjøre seg forberedt til en kommende apokalypse. Annet enn det har jeg ikke tenkt å si for som sagt, jeg vil ikke avsløre noe og det er vanskeligere å skrive om oppfølgere enn "vanlige" bøker generelt.

Og dessverre var denne oppfølgeren litt som andre oppfølgere generelt. Treg og og lite handling. Det tar for lang tid før det skjer noe som helst. Det er mest oppramsing om hva som har hendt tidligere, hvordan tilstandene er nå før handlingen endelig går videre, og spenningen kommer ikke før de siste 100 sidene. Det er for sent. Man mister da lett tålmodigheten og derfor tok det litt tid før jeg leste ferdig boka.

Karakterene er fremdeles stødige, fargerike og engasjerende å lese om. Man bare liker dem bedre og bedre, både på godt og vondt, men det er bare det at det er ikke mye som skjer. Det er altfor lite spenning og driv fremover. Enkelte scener blir for stillestående. Det er det som er litt drepende. I alle fall var det for min del.

Dette er kanskje den aller dårligste anmeldelsen jeg har skrevet, i hvert fall en av de dårligste jeg har skrevet på lenge, men som sagt, grunnen til at anmeldelsen er litt diffus og kortere enn vanlig, så er det snakk om at dette er en oppfølger og man vil jo ikke avsløre noe som helst. Det er det som er greia. Men kort og enkelt fortalt var Støv & stjerneskinn en stødig og grei oppfølger, men ikke noe mer enn det. Selvfølgelig skal jeg lese den siste boka også, men dør ikke akkurat av spenning på å lese videre ...

Fortsatt glad i disse gutta, jeg altså. Og morsomt med en alternativ julebok til høytlesing når den tid kommer.

Nok en dystopi, denne gangen har pro life- og pro choice-fraksjonene i USA kriget, men blitt enige om en middelvei; abort er forbudt, men alle barn kan gis bort, "be storked", til andre familier eller statlige barnehjem. Dessuten kan vanskelig ungdom mellom 13 og 17 sendes til Harvest Camps så kroppsdelene deres kan brukes til mer verdig trengende. Kanskje ikke rart det finnes en større, og ung, motstandsbevegelse?

Boka har mange parallelle fortellinger, og i begynnelsen går det for fort til at jeg klarer å opparbeide noe forhold til personene. Men boka tok tak etter hvert, og etter en heller brå slutt, er det nesten så jeg vurderer bok to...

Er du en person som glemmer det vonde som skjer med deg eller er du en som søker etter hevn?

Skolens kjekkas, Ruben, vet ikke selv at han er pen og han bryr seg ikke om at han er "skolesmart", men det går de andre på nervene. Dermed blir han stort sett oversett og frosset ut av medelevene sine. De mener han har det for lett uten å si det høyt. Men Ruben går ikke lett gjennom dagene for det. Både på skolen og på fritiden er det spesielt to plageånder fra skolen som stadig er etter ham. De utsetter ham for pinlige situasjoner og av og til tyr de til vold. Ruben er aldri den som tar igjen. Han mener det gjør alt vondt verre og han trøster seg selv med at det er snart sommerferie. Han må holde ut. Det eneste lyspunktet i hverdagen hans er et dataspill hvor han kan spille og være på team med andre online og en dag møter han et av medlemmene fra teamet da en ny versjon av det spillet slippes ut. Det er en jente som er meget pen og det er synd han er så sjenert ...

Og en dag han bestemmer seg for å hente skoene hans ned fra et tre i parken (som mobberne hans har plassert der). Da han på en mystisk person. Denne personen gjemmer seg bak en hette og store klær og er veldig fåmælt, og denne personen snakker gebrokkent. Personen virker ganske lettskremt og Ruben er ikke sikker på om det er en gutt eller jente som gjemmer seg i den hetta. Selv om han er litt redd denne personen, oppstår det et vennskap mellom dem og Ruben får vite at denne personen kan alt om mørke krefter og voodoo. Etter mange år med mobbing, har han veldig lyst til å ta hevn. Kanskje denne nye vennen hans, og jenta han møtte gjennom nettet kan slå seg sammen og skape litt svart magi for å ta en etterlengtet hevn på mobberne som har vært ute etter ham i flere år?

Fantasy er en sjanger som har vokst enormt oppgjennom årene og har blitt meget populært, spesielt for ungdom. Selv har jeg ikke blitt helt bitt av den basillen, men det hender seg at jeg kommer over noen få gode fantasybøker i ny og ne, men stort sett er de fleste bøkene "de samme". Men en og annen gang er det bøker som skiller seg ut, og det gjorde denne. Hvor ofte leser vi om voodoo, for eksempel? Så og si aldri. Jeg har bare sett det på film, men aldri lest om det i bokform og det er et spennende konsept. Svart magi er interessant og spennende.

Hadde egentlig ikke helt de store forventningene da jeg begynte på boka, og det hjalp nok litt, for det endte med at jeg likte boka mye bedre enn forventet. Jeg visste ikke helt hva jeg ventet meg bortsett fra at denne boka inneholdt vel mye mørke krefter og det gjorde det også, men ikke bare det. Konseptet er både forfriskende og spennende. Det skjer noe omtrent hele tiden, og historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver. Man får flere vinklinger slik at det ikke blir så monotont, men likevel er det oversiktelig og man roter seg ikke bort mens man leser.

Det eneste som jeg vil trekke ned angående boka er at som mange andre fantasybøker "må" den inneholde en kjærlighetshistorie. Hvorfor er det sånn i nesten alle fantasybøker? Jeg begynner å bli trøtt av det, og det dreper en del av det gode og lovende konseptet. Det er på tide å kutte ut den delen og være enda mer kreativ. Tenke nytt. Den sterkeste eller de sterkeste delene av boka er spenningen og persongalleriet. Persongalleriet består av mange forskjellige personligheter som gjør til at vi lett kommer til å relatere oss til en av dem. Kjenne oss igjen i noen av dem fordi de er så levende og kunne ha godt eksistert i virkeligheten.

Skyggen (the world of voodoo) er første bok i en trilogi for ungdom, men kan godt leses av voksne også. Boka har et voksent språk og den tar opp noen gode temaer som angår oss alle på en eller annen måte. Selv om boka hadde sine svakheter, ga den meg mersmak på historien og karakterene, så jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese resten av trilogien også.

Er man virkelig uskylidg til det motsatte er bevist?

Prøvde faktisk å sove i natt, men failet igjen. Har ikke sovet en hel natt de siste to-tre årene. Må ha insomnia eller noe. Prøvde å sove i noen timer, men det var håpløst. Så det var bare å stå opp igen. Men, men ... søvn er bare oppskrytt. Mens jeg allerede var oppe tenkte jeg å skrive anmeldelse med det samme. Hvorfor ikke? Vet jo ikke forskjell på natt og dag lenger, så det spiller ingen rolle.

Det er en stund siden jeg har lest noe av Harlan Coben nå. Leste mange bøker av ham mellom 2008 - 2011, og en periode måtte jeg ha en pause, men i år fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen og valgte å lese en bok av ham jeg hadde hatt stående ulest i hylla noen år. Det var på tide å lese den og lese noe av gode "gamle" Coben igjen. Han er ikke favorittforfatteren min (det er Stephen King), men Coben er en god og stødig thriller forfatter som har naturlig spenning i bøkene hans.

I boka Caught møter vi tv-reporteren Wendy Tynes. Hun er sta og vet hva hun vil. Hun vet også når en god sak virkelig er god. Hun har et eget tv-program der hun lurer pedofile i en felle ved å tro at de nettopp har chattet med en yngre jente og skal møte henne på en adresse de har fått, men blir istedet møtt av Wendy og et kamerateam. Da den siste avslørte pedofilen Dan Mercer blir tatt i tv-programmet og senere anklaget for forsvinningen av en 17 år gammel jente, vikler Wendy seg i en mer komplisert sak enn hun trodde. For var det virkelig sant at Dan Mercer ble satt opp en felle ved at noen ville tro at han var pedofil, og var det ham som bortførte den 17 år gamle Haley som rømte hjemmefra, eller er det noe mer bak?

Samtidig har tv-reporteren sine indre demoner å hanskes med på hjemmefronten. Hun er alenemor til en tenåringssønn. Mannen hennes ble drept i en bilulykke av en fyllekjører. Stadig vekk får hun brev fra denne fylliken som prøver å be om tilgivelse, men Wendy har ikke hjerte til å tilgi noen. Så hun har mer enn nok å stri med. For det er denne saken med Dan Mercer som ikke gir noen mening. Hun vil tro at han er uskyldig, men er hun den eneste som tror det og hvordan skal hun klare å renvaske ham hvis han er uskyldig?

Når man leser en Harlan Coben vet man ikke alltid hva man får. Han skriver på en måte at man aldri vet når eller hvem som kommer inn gjennom dørene. Så han er langt i fra en av de mest forutsigbare forfatterne, snarere tvert i mot. Og han er en av de få som har naturlig flyt i spenningskurvene sine og han får til de kriminelle sakene til å virke så hverdagslige og troverdige. Saker som kan skje med absolutt hvem som helst når man minst venter det.

Selv om dette ikke er den beste boka av Coben etter min mening, så gikk lesingen fort og det var få dødpunkt i handlingen. Og det gjorde ikke noe at boka var i stor format og var litt tung å holde i, så gikk lesingen lekende lett for det. Han har skapt både levende og spennende karakterer. Man tror på dem og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de så ut. Det eneste jeg stusset litt på var Wendys dårlige kunnskap til hvordan man bruker facebook, twitter og sosiale medier generelt. Hun måtte spøre tenåringssønnen om de enkleste ting angående facebook, og jeg trodde at tv-reportere eller journalister måtte ha generelt kunnskap om alt, også sosiale medier. At de skal holde seg oppdaterte på alle områder. Det var det eneste jeg ble litt fortenkt over. Og en annen ting som gjorde at denne boka ikke ble helt favoritt av Harlan Coben er at jeg savnet den store intensiteten som mange av bøkene han har. En intensitet som gjør til at hendene er som limt fast i boka. Savnet litt av den følelsen, men for all del var det godt å lese en Coben bok igjen.

Caught var en spennende thriller, men som mangler det lille ekstra for å nå opp til den store intensiteten. Saken og karakterene er stort sett troverdige, og det er lett se hendelsene for seg. Å lese boka var litt som å se en film, men savnet på en måte det ekstra trøkket. Så syns ikke dette var en av hans beste, men vel verdt å lese likevel.

Har du ikke lest noe av Harlan Coben før vil jeg gjerne anbefale The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tett). De bøkene har den store intensiteten som denne boka manglet. Virkelig spennende bøker som er vanskelig å legge fra seg, så jeg vil anbefale de to bøkene for nye Harlan Coben lesere.