Jeg leser i de samme bøkene som i forrige helg for i denne uka har leselysten dalt litt og det har gått trått, men håper det tar seg opp igjen. Blir så apatisk når leselysten forsvinner ...
Så jeg leser fremdeles i Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr og Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.

I slutten av mars kjøpte jeg en fargeleggingsbok for voksne som heter Kreativ fargelegging (100 mønstre av planter og dyr). Jeg foretrekker å male landskap selv og tegne motiver selv, men siden jeg nå strever med disse svimmelhetsanfallene, kvalmen og den dårlige energien har jeg ikke ork til å skape noe selv, så da får jeg fargelegge litt istedet ved siden av å lese. Prøver å fargelegge minst en side pr.dag. Husker jeg fargela i mange fargeleggingsbøker da jeg var lita også, så det er ikke mye som har forandret seg, haha. Men kunsten er jo å finne på noe. Dagene blir jo så lange når man trør hjemme.

Flere som har prøvd disse fargeleggingsbøkene for voksne eller er det bare jeg som driver med det? Sikkert et rop om hjelp, haha.

God helg til dere også.

Ingen årsak:) Ja, den skogen virker jo vakker på dagtid og ikke skummel og hjemsøkt i det hele tatt, men med tanke på navnet på den skogen så er det vel ikke rart at det er creepy der på nattetid. Sikkert mange som har opplevd rare ting der de som har våget seg der i nattetid:)

Lei av å lese bøker som blir fort glemt jeg også. Savner å lese grøssende gode bøker som setter et støkk i en lenge etterpå:)

Jeg har holdt på med denne boken lenger enn jeg tør telle etter. Ikke fordi jeg ikke var ivrig etter å lese videre i den, men fordi det var så mye jeg ønsket å feste meg ved. Detaljer jeg overhodet ikke vil ha bruk for senere, tekniske duppeditter og finurlige reparasjoner som resultat av genial tankevirksomhet hos forfatteren.

Muligens i dette tilfelles synonymt med nerden over alle nerder. - Kun overgått av nettopp helten i Marsboeren. Selveste Marsboeren.

Ikke at han er noe overmenneske. Han er bare usedvanlig fingernem, oppfinnsom, kunnskapsrik, innbitt optimistisk og ikke så rent lite dumdristig.

Og godt er det, for fint få av oss ville taklet noe særlig å bli forlatt på Mars. Det er nettopp det Mark Watney blir. En sandstorm setter besetningen i den ytterste fare, og ekspedisjonens leder ser ingen utvei annet enn å returnere ut i verdensrommet så raskt som overhodet mulig. Watney er forsvunnet, men rapporter fra de andre forteller om en stygg skade og påfølgende katastrofal flerre i den livsviktige overlevelsesdrakten. For å redde øvrige liv kan de ikke lete mer etter ham.

Tilbake på Mars våkner Watney lett fortumlet. Alene. Som eneste menneske på karrig marsjord. Faktisk som den eneste levende organismen overhodet. Du blir ikke stort mer ensom enn det.

Enda godt Mark Watney er supernerd, bioingeniør, usedvanlig intelligent og reagerer med humor i krisesituasjoner. Han tillater seg ikke det minste snev av redsel, men niholder på troen og håpet. Alt annet er utenkelig. Fullstendig uholdbart.

Så i stedet for å kaste hjelmen, svelge en pille eller kutte oksygentilførselen, velger han å kjempe for sin overlevelse. Håpet lever, han må bare finne ut hvordan han kan overleve i fire år til. Det er ikke mer som skal til. Tross alt. For om fire år forventes ankomsten av en ny ekspedisjon: Ares 4.

Han må bare finne ut hvordan han i disse årene kan puste, spise, leve. For Watney fins ingen problemer, kun utfordringer. – Så han ser det positive i det. Det kan han tillate seg, siden han tross alt er Kongen av Mars. Eller, ikke det at han har særlig konkurranse.

Uansett. Ingen kan ta fra ham at han er en mann for historiebøkene. Overalt hvor han går, hva enn han gjør, ingen har noen sinne gjort det før. Hvert eneste sekund skriver han historie. Til og med når han løfter en stein. I helsike, en stein som har ligget uten å ha blitt rørt på millioner av år. Det setter ting i perspektiv, gjør det ikke… Jo, man rekker å tenke mye som den eneste levende skapningen på en hel planet.

For å beholde humør, vedlikeholde arbeidslysten og forsøke å holde seg mentalt frisk, fører vår helt sirlig loggbok hver eneste dag. – Eller sol, som marsboere kaller det. Loggboken er hans eneste mulighet til kommunikasjon. Særdeles enveiskjørt, selvsagt, men som enhver som vet han snart vil dø, har han behov for å fortelle.

Det er jo ikke akkurat slik at han egentlig tror dette vil gå. Han kan bare ikke tillate seg å tro noen verdens ting. Det eneste han kan gjøre, er å legge slagplaner, reparere maskiner, kjøre rundt i en spesialkonstruert rov og lage dyrkningsvennlig jord med hjelp av egen avføring og vente. Vente, vente og atter vente.

En dag viser det seg at ventetiden var verdt det.

Nærmest ved en tilfeldighet oppdager NASA tegn til liv på Mars. Mark Watney lever, og hele verden kan se ham. En enorm lettelse går raskt over til en desperat kamp mot klokken. Forskningen, vitenskapen, romfartsutviklingen kan ikke risikere å la ham dø på TV-skjermene rundt omkring på kloden. Han må reddes, koste hva det koste vil. Og ikke et sekund kan gå til spille.

Opprinnelig ble romanen selvpublisert på nettet, og videre til gi-bort-pris på Amazon. Leserne strømmet til og forlagene kjempet om rettighetene. Til og med Hollywood kjente sin besøkelsestid, og filmen ventes på kinolerretet før jul.

Det er en befrielse å lese en bok så vesensforskjellig fra alt annet. En mann strandet på Mars, stort mer snadder er det knapt nok mulig å stelle i stand. For et konsept!

I realiteten har intet menneske har noen sinne vært på Mars. Det er rett og slett ikke liv laga, og vi har for lengst gravlagt våre utopier om marsvesener. Disse forekommer ei heller i romanen. Og nettopp dette gir det hele et slør av troverdighet. Selvfølgelig balanserer forfatteren på knivseggen for hva man kan godta eller ei. Det hele er unektelig fantastisk, men likevel er det aldri fullstendig utenkelig. Med en velutstyrt fantasi og en enorm kunnskap i bunn, serveres leseren serveres en overflod av informasjon og tekniske duppeditter.

Marsboeren er den reneste guide og instruksjonsbok, den ultimate lærebok, med all dens bisarre og samtidig troverdige kunnskap. Dersom jeg mot formodning en gang i fremtiden skulle finne på å strande på Mars, skal jeg i det minste huske å ta med meg akkurat denne boken.

Og jeg tok meg i det underveis. Jeg memorerte. Merket meg momenter, leste om igjen. Jeg mener, sånn i tilfelle, altså.

Jeg koste meg så inderlig underveis i lesingen at jeg fristes i å kalle romanen en godtepose. Ikke for å tilfredsstille blurbevennlige forlagsmennesker, men for å uttrykke den grad av hygge jeg faktisk opplevde. Jeg koste meg gløgg i hjel. Snakket om boken. Refererte til episoder. Grublet. Enda til lot jeg meg friste til å Google litt om denne røde planeten, hvis ørken er så tørr og ulevelig at den ruster. Så euforisk må jeg tillate meg å være, dagen etter ferdiglest bok.

Det ville vært dumt i utgangspunktet å lese denne type litteratur med kritiske øyne. Noen logiske brister var det, men fortellerstilen gjorde at disse ble glemt allerede på neste side.

Det hele er svært leservennlig og overraskende morsomt, takket være hovedpersonens særdeles ironiske væremåte. Watney er perfeksjonist på mye, men mest av alt på galgenhumor.

Slik godtar vi også romanens første del, som er noe monoton i all dens målrettede oppramsing av Watneys forsknings – og hypotese – baserte fremskritt og utvikling. Poteter gror, avføring tørkes og vann utvinnes. Roven utvinnes, sendere repareres og oksygentelt bygges. Humoren fungerer som et fint bindeledd og skaper det nødvendige driv slik at historien, hans eksistens på Mars, etableres til noe vi kan interessere oss for.

Etter hvert får NASA-forskerne og besetningen på Hermes mer og mer oppmerksomhet i boken. Deres kappløp med tiden tilfører en ny dimensjon, og øker adrenalinet ytterligere. Nå er det ikke lenger bare en demonstrasjon av standhaftig selvoppholdelsesdrift. Nå er det faktisk muligheter... og fryktelig mye som kan ende i katastrofe.

Det aller meste av boken består likevel først og fremst av Marsboerens loggbokføring. Slik settes heller ingen store krav til litterære kunstneriske krumsving. I ord og setninger vil ikke denne romanen gi deg noen litterær orgasme, og det ville være leit å lese boken med andre forventninger enn å bli underholdt.

Derimot vil adrenalinet bruse. Latteren vil sitte løst. Og selv om mange av partiene med fordel kan skummes raskt igjennom, vil du hele tiden lese mer, finne ut mer, forsikre deg om at fire år på Mars i all ensomhet faktisk kan la seg gjennomføre.

Det er greit å vite. Du vet, sånn i tilfelle.

(Opprinnelig postet på Ellikkens bokhylle, 24. april 2015)

Her er linken til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=4FDSdg09df8 Men advarer dere alle om at det er ikke innhold for hvem som helst.

Synd at boka ikke innfridde forventningene. Savner å lese bøker som gir meg gysninger. Det er altfor lenge siden sist:/

Vi endte opp med samme terningkast:) Er enig med deg at det er ingen minneverdig bok. Jeg også syns den var kjedelig og savnet mer grøssende elementer. Og ting var altfor lett å gjette seg frem til. Så det virker som vi er enige om at boka var elendig:)

En fargerik "reise" fra Lademoen til Vatikanet - morsom, selvbiografisk, litt mer enn lokalhistorie. Mer om denne i Reading Randi

Nydelige Gaiman! Og forstyrrende Gaiman. Og skrekkelige Gaiman. Det er monstre og tilhørende slektninger i denne novellesamlingen som vil komme tilbake til meg i mørket når jeg ikke får sove. Men det er også personer, steder og stemninger jeg håper å møte på utenfor bokas verden. Alltid et pluss når denne forfatteren leser selv.

Joda. En ganske artig bok, men jeg er ikke helt overbevist. Jeg blir skeptisk når forfatteren for eksempel sier at "aspartam kan tilsynelatende være kreftfremkallende (...) Skepsisen er altså stort sett berettiget". Hun sier ikke at aspartam ER kreftfremkallende (noe det slett ikke er bevist å være), men bygger likevel oppunder ubegrunna skepsis. Hun understreker også at hver enkelt må prøve seg fram når det gjelder matallergier og intoleranse, noe som i økende grad får helsebevisste (eller -hysteriske?) mennesker til å kutte ut viktige matvarer for tida. Vi er ikke på langt nær så allergiske som vi innbiller oss. Dette bidrar til å bygge opp under en uvitenskaplig tenkemåte som vi ikke har godt av som samfunn.

Når det er sagt, har jeg mora meg med boka også. Den er litt skravlete i formen, noen ganger skygger festlige språkbilder for innholdet, men stort sett fungerer det. Illustrasjonene er oppklarende og deilig useriøse, synes jeg. Jeg sitter nok igjen med flere artige anekdoter enn med en mer helhetlig forståelse, men alt i alt var boka lesverdig.

Boka er nok godt skriven, men eg tykkjer det er rart at ei dame som er så dement at ho ikkje hugsar frå den eine augneblenken til den andre, ofte kan ha reflekterande tankerekkjer. Det ville vore meir "ekte" om forfattaren hadde skrive boka med hovudpersonen Maud i tredje person. Då kunne det vore forfattaren sine refleksjonar.

Mine opplysninger om originaltittelen var feil, og dette har jeg rettet opp nå:

"Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år."

Om tilhørighet og savn

Adriana Lisboa (f. 1970) er en brasiliansk forfatter fra Rio de Janeiro. Hun skriver sine bøker på portugisisk - i alt seks romaner så langt. I tillegg har hun utgitt poesi, noveller og bøker for barn. I følge Tigerforlaget er hun blitt kåret til en av Brasils ti største forfattere gjennom tidene, og hun har bl.a. mottatt utmerkelser som José Saramago Prize of Literature og Brazilian National Library Fellowship. For tiden holder forfatteren på med en doktorgrad i litteratur.

Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år. jf. Wikipedia-siden om forfatteren.

Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år.

Norheim skriver: "Ei lesverdig bok, sjølv om omsetjinga ikkje held mål. Eg les gjerne fleire bøker av Lisboa på norsk, men då må forlaget ha tol og vente til ein portugisiskkyndig omsetjar kan ta jobben."

Selv vil jeg ikke gå så langt som å si at oversettelsen ikke holder mål, men det er noen skjønnhetspletter her og der. Men så vet jo ikke jeg hvordan originalutgavens språklige kvaliteter er ... For øvrig er det høyst uvanlig at kolofonen i en bok ikke inneholder informasjon om originaltittel, og at det ikke er mulig å finne ut hvem som har oversatt boka til norsk (muligens også fra hvilket språk).

"Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i ødemarka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min." (side 7-8)

Bokas jeg-person er 13 år gamle Vanja, eller Evangelina som hun egentlig heter. Hun har nettopp mistet moren sin, og har reist til Colorado hvor morens første ektemann Fernando bor. Moren var gift med Fernando da hun ble gravid med Vanja med en tilfeldig fremmed 14 år tidligere. Som de gentlemann Fernando var, stilte han i etterkant opp for sin kone, selv om barnet ikke var hans. Nå håper Vanja at han skal hjelpe henne med å finne frem til hennes biologiske far. Med på veien får hun hans historie som tidligere geriljasoldat, og med dette får vi med oss Brasils blodige historie under militærdiktaturet (som varte helt frem til 1985), hvor folk ble arrestert, torturert og forsvant.

"Et merkelig fenomen inntreffer når du har vært for lenge hjemmefra. Forestillingen din om hva hjemme er - en by, et land - blekner stadig, som et fargerikt bilde som daglig eksponeres for sollys. Men du får ikke straks tak i et nytt bilde som kan erstatte det gamle. Prøv: Oppfør deg, kle deg, snakk slik menneskene rundt deg gjør. Benytt deg av slang-ord, dra på de kule stedene, legg innsats i å forstå det politiske landskapet. Prøv å ikke la deg overraske hver eneste gang dy ser folk som selger brukte møbler og klær og bøker utenfor garasjene sine (skiltet på gatehjørnet: garage sale), eller supermarkeder som selger gresskar i oktober og redskaper for å hule dem ut, eller labyrinter i maisåkre. Lat som om ingenting av dette er nytt for deg." (side 67)

Det handler om å føle seg annerledes og likevel lete etter et holdepunkt som er bevis på at du er innenfor, at du er inkludert. I denne prosessen handler det om å legge særtrekkene dine et annet sted. Men uansett hvor mye du anstrenger deg, blir du en slags hybrid, og til slutt hører du ikke hjemme noen steder - verken der du kom fra eller der du har kommet. Og den du lurer, er deg selv - ikke de andre ...

Vanjas ønske om å høre til og tankene hun gjør seg i den forbindelse er gripende i all sin enkelhet. Nå har det riktignok gått noen år og hun ser tilbake på det som skjedde den gangen hun var 13 år og morløs, og jaktet på røttene sine - spent på hva hun kom til å finne til slutt.

"Vi klarte oss. Jeg klarte meg på skolen, den første uka, ved å spille kul. Og av en eller annen grunn trodde de andre ungdommene at jeg var kul.
Rio de Janeeiro? Kult! Hva pokker gjør du her, dude?

Jeg kunne ikke svare at, vel, dude, det jeg gjør her, det jeg for pokker gjør her, er å undersøke om jeg kan finne faren min, han må jo finnes et eller annet sted, moren min døde for et år siden og jeg bor sammen med eksmannen hennes som ifølge fødselsattesten min er faren min, men han er ikke det, ikke på ordentlig.

Så jeg trakk på skuldrene og holdt meg for meg selv, men de andre ungdommene trodde jeg var kul. og Aditi Ramagiri, som var populær, syntes jeg var kul, og så ble vi venner og hun fikk meg til å innse hvilken taper Jake Moore var." (side 71-72)

Vanja er klar over at faren kan være hvem som helst. Kanskje en taper han også? Likevel ønsker hun å finne ut hvem han er ... Fordi hun tror at dette er avgjørende for følelsen av å høre til. Underveis erfarer hun at hun selv - et foreldreløst barn - kan være et viktig holdepunkt for andre. Kanskje biologiske røtter ikke er så viktige likevel? Underveis får hun høre Fernandos grufulle historier ...

"Hvordan kan du kristne et barn om du er kommunist og kommunister ikke tror på Gud? I fengselet i Xambioá (som ikke var det vakre Shangri-La midt ute i en dal i Himalaya), i en celle uten toalett, hørte han et kvinneskrik som syntes å komme fra en torturseanse. For å lure ham sa de atdet var kona hans, Tereza, som skrek. Pedro ble gitt elektrosjokk gjennom kuttene i armene. Ved en anledning holdt de et knivblad mot øyet hans og ba ham gjenta at han var en kommunist. Han ble hengt fra taket, naken. Han fortsatte å overleve. Når alt kommer til alt, som en prest en gang sa, får du ingen tilståelser ved å dele ut sukkertøy.

... Jeg ser på armene mine som er uten arr og tenker på kutt og elektrosjokk. Og jeg lurer på hvordan vrengte liv og vrengte mennesker finner den rette veien ut igjen." (side 115)

Bakteppet i romanen - den politiske situasjonen i Brasil så sent som på 1980-tallet, fortalt av Fernando - er etter min mening med på å løfte historien om Vanjas leting etter sin far, opp fra noe som ellers kunne ha blitt litt "trivielt". For øvrig er Vanjas egne refleksjoner om tilhørighet svært gripende. Mange mennesker i verden har det som henne, selv om årsakene til at man befinner seg i utlendighet kan være så forskjellige.

Hver gang jeg kommer over bøker fra Latin-Amerika, våkner min nysgjerrighet voldsomt. Ekstra spennende er det selvsagt når det dukker opp "nye" forfattere - i alle fall for oss norske lesere. Så vidt jeg vet er ingen av Adriana Lisboas bøker tidligere oversatt til norsk, men dét er det virkelig en grunn til å gjøre noe med. Og som Marta Norheim fra NRK har uttalt i sin anmeldelse av denne boka, er det å håpe på at fremtidige oversettelser skjer direkte fra portugisisk og ikke via engelsk, og at vedkommende oversetter står frem med fullt navn. Bokas litterære kvaliteter hever seg godt over de fleste bestselgerne på markedet (det merker man selv om noe kan ha forsvunnet i oversettelsesprosessen) - bare for å ha presisert dét! At flere av temaene i boka er av eksistensiell karakter, gjør dessuten at jeg oppfatter den som viktig.

Jeg anbefaler denne boka!

Fy søren. Hvordan jeg skal forklare denne boka på en fornuftig og forståelig måte er for meg en gåte, for dette er en av de snodigste bøkene jeg har lest noen gang.

Denne boka samleste jeg med Birthe (vi har samlest Gaimanbøker før) og Marianne. Birthe ga opp Good omens (noe jeg skjønner godt. Hadde lyst til å avbryte den mange ganger selv, men har ikke samvittighet til å avbryte bøker). Marianne elsker boka og har lest den mange ganger oppgjennom åra. Jeg derimot ... jeg hatet boka, virkelig! Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lyst til å pælme den i veggen, kaste den i containeren, eller bare rive boka i filler. Jeg gjorde selvfølgelig ingen av delene. En bok er en bok. Men det føltes ut som om jeg brukte en evighet på å lese boka og tålmodigheten ble virkelig satt på prøve.

Good Omens er en bok som er svært vanskelig å forklare fordi det er en bok som ikke gir noen mening, og det er vel "meningen" også. Men hvordan forklare en bok som ikke gir noen mening? Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare selv om dette blir den mest falmende anmeldelsen jeg noensinne skriver. Boka handler om en apokalypse som er på vei og som består av mellom himmel og helvete. Og i boka følger vi en engel og en demon. De prøver merkelig nok å stoppe denne apokalypsen ved å samarbeide med hverandre. De er nødt til å gjøre denne jobben selv om de ikke er så motiverte. De har jobbet sammen i flere år allerede er og er på en måte vant til å jobbe sammen. Og når de hører om denne apokalypsen som skal skje i følge boka, neste lørdag vil de sammen sabotere denne apokalypsen. Flere rare ting skjer i boka naturligvis, men det er så hinsides at det må oppleves istedet for at jeg prøver å beskrive det. Det blir bare feil.

Lenge har jeg grudd meg på ordentlig å skrive om denne boka fordi den er utrolig sær og merkelig. Det blir som å prøve og forklare The Rocky Horror Picture Show (hater musicaler ellers, men den elsker jeg). Den musicalen er hinsides og har ikke noe fornutift i seg. På samme måte er det med boka Good Omens, bare at den liker jeg ikke. Jeg slet virkelig med å lese boka. Ikke at den var vanskelig å forstå, men klarte bare å lese noen få sider av gangen fordi den interesserte meg ikke og jeg ble ikke engasjert i lesingen. Jeg liker engelsk humor generelt (The Graham Norton Show, Mr. Bean, Dame Edna osv), så jeg trodde kanskje jeg ville få sansen for denne boka, men det fikk jeg ikke. Jeg vet at boka er høyt elsket av andre og har veldig mange fans, men jeg greide bare ikke å like den.

Har lest noen bøker av Gaiman før. The Graveyard Book er vel den eneste boka jeg har virkelig likt av Gaiman før og nylig avdøde Terry Pratchett har jeg ikke lest noe av før, men har hørt mye om Discworldserien hans. Jeg syns bare ikke at denne boka som de skrev sammen var noe festlig i det hele tatt. Jeg interesserte meg ikke for noen av karakterene. Humoren syntes jeg ikke var så festlig og handlingen i seg selv ble bare utrolig sært. Jeg liker sære ting og er utrolig sær selv, men boka for meg ble altfor sær. Jeg følte bare en enorm lettelse da jeg ble ferdig med boka for jeg brukte flere måneder på å bli ferdig med den. Pleier som regel ikke å bruke så lang tid på å lese en bok, men det var bare det at jeg grudde meg hver gang jeg skulle lese videre i den fordi jeg likte ikke boka. Og å lese en bok som ikke er interessant, spennende, eller festlig blir på en måte som å lese pensum. Tvangslesing og som kjent avbryter jeg jo ikke bøker.

Så jeg beklager på det sterkeste over at jeg ikke ble noen fan av denne populære boka og at denne anmeldelsen ikke gir noen menning. Men som sagt så er dette en bok for meg som er vanskelig å beskrive og man må bare lese den for å skjønne hvor sær den egentlig er. Good Omens var dessverre ingen bok for meg og det er synd for jeg ville virkelig like den, men fikk det bare ikke til. Jeg gikk bare ikke overens med boka. Sånn er det med den saken.

Kan gi deg linken fra youtube som jeg fant om skogvokteren som utforsker Suicide Forest for å prøve å forhindre folk å ta selvmord. Hvis jeg finner den dokumentaren igjen kan jeg sende deg linken hvis du er interessert. Håper på om tilbakemelding om boka når du har lest den ferdig. Syns den virker spennende og jeg er jo gal etter alt som har med grøss å gjøre, enten det er skrekkbøker, vandrehistorier elller hva det måtte gjøre. Er spesielt interessert i japans folketro fordi de har så mange vandrehistorier som virkelig fascinerer. Også har jeg hørt at japanere forteller hverandre spøkelseshistorier når det er sommer. For deres sommer bruker å være så varme at de forteller spøkelseshistorier for å kjøle hverandre ned:)

Skjønner hva du mener. Finner alltid skrivefeil i bøker jeg leser og det er utrolig irriterende. Det var ikke bare det som irriterte meg angående boka, men syntes den var nokså forutsigbar og ikke så intens som jeg hadde håpet på:/ Liker bøker med overnaturligheter og skremmende elementer, men boka hadde lite av alt:/ Spent på å vite hva slags terningkast du gir den:)

Det er verdt turen for det er vakkert i gruva. Det gir inntrykk. Har selv ikke lest Bergskatt, men jeg har lyst. Har lest forferdelig lite lokalhistorie. Jeg bor ikke på Løkken (bor mellom Orkanger og Trondheim, nærmere Orkanger enn Trondheim), men kan vel kalle det lokalhistorie likevel?

I gruva på Løkken har jeg vært fem - seks ganger. Bor ikke langt unna, (noen få mil unna) og var der gjennom skolesammenheng. Veldig fint i den gruva og glad jeg ikke har klaustrofobi:)

Jeg elsker Japan selv om jeg aldri har vært der. Greia med meg og Japan er at de har så mange flotte vandrehistorier som jeg er helt hekta på. Og jeg har også hørt om Suicide Forest. Så det som dokumentar på youtube som jeg kom over en gang. Det jobber også en skogvokter der som ser over stedet om noen prøver å ta selvmord og hvis han kommer over noen som forbereder seg på å ta livet sitt der, prøver han å overtale dem til å ikke gjøre det. Har lyst til å lese den boka du leser i nå. For jeg liker mørke saker.

Selv skal jeg begynne på en ny bok i kveld (ble ferdig med Alex av Pierre Lamaitre i går). Boka jeg skal begynne på i kveld er Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr (historisk roman) og om natten leser jeg: Den hjemsøkta trappa av Jonathan Stroud (skrekk for ungdom). Før helga er over og hvis jeg har energi til overs skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.(krim)

God helg og håper på en liten tilbakemelding fra deg angående boka Suicide Forest. Jeg elsker jo skrekk:)

God helg til dere også.