Bokelskere.no

Hvordan er det mulig å skrive en barnebok som er så trist, nydelig, skremmende og rasende morsom på samme tid? Hovedpersonen sliter med noe som begynner å likne tvangstanker, men familiens ubesværede kjærlighet til hverandre og fullstendig sinnsvake sans for humor tar brodden av det. Elsker denne boka!

Livet kan komme med vanskelige utfordringer ...

Hovedpersonen Sage Singer er en ung jente i begynnelsen av tjueårene, men hun skjemmes over seg selv og foretrekker å gjemme seg for resten av verden. Derfor passer det ypperlig at hun er baker og kan jobbe på det lokale bakeriet om natten. Der kan hun gjøre klart brød og andre bakerkunst ferskt til neste morgen til frokostglade kunder. Bakeriet er populært hele dagen og gjør det godt, og Sage er glad i jobben så lenge hun slipper å ha noe med folk å gjøre og bare kan bake i fred om natten. Og bake det kan hun siden hun kommer fra et bakerhjem. Grunnen til at hun skjemmes over sitt eget utseende og viser seg offentlig bare når hun må, er at hun har et stygt arr i ansiktet etter en bilulykke. Det gjør henne ekstremt sjenert og føler hun har rett til å skygge unna folk. Hun har noen nære i livet, men det er alt.

Ved en tilfeldighet møter hun en langt eldre fyr på jobb ved navn; Josef Weber. Selv om han er over 90 år, danner de et vennskap og liker å prate med hverandre. Josef er en høyt respektert og rolig fyr i bygda. Men han bærer på en stygg hemmelighet. En hemmelighet som er så mørk at han bare betror den til Sage. Han påstår at han han var en nazist under krigen og ikke nok med det. Han vil ha hjelp med å dø(!). Problemet er .... bestemoren til Sage overlevde krigen og tanken på at Josef var nazist gjør henne både sint og uvel. Snakker han sant, og kommer hun til å hjelpe ham med å dø?

Jeg har lest en bok av Jodi Picoult for flere år siden og den boka het Nineteen minutes og handlet om en skolemassakre. Var det skolemassakerens egen skyld for at det skjedde eller var det medelever eller samfunnet som trigget ham til å gjøre det? Så det viser seg at Picoult tar for seg viktige spørsmål i bøkene sine. Trodde jeg hadde skrevet anmeldelse av boka Nineteen minutes, men kan ikke finne det noe sted. Beklager det, men husker at jeg likte boka veldig godt. Hakket bedre enn denne. Men i likhet med Nineteen minutes, tar hun for seg viktige spørsmål. Gjerne moralske spørsmål. Og man tenker ofte hva ville man selv ha gjort? Hvis noen ba deg om hjelp til å dø (selv om aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge), ville du likevel ha gjort det? Det er uvirkelig å tenke på, men uansett; Jeg liker bøker som gir meg litt å tenke på for det er så sjeldent det skjer. For ofte når jeg har lest ferdig en bok, tenker jeg: Jaja, det var den boka ... Så jeg setter ekstra pris på bøker som setter tankene i sving (som om de ofte ikke er i sving fra før av, har jo ingen stoppeknapp), og jeg liker bøker som stiller viktige spørsmål, gjerne vanskelige, moralske spørsmål og som setter mennesker på prøve. Det er bøker som gir inntrykk. Det er bare så synd at det er så få av dem.

Likte også hovedpersonene godt (noe som er sjeldent), både Sage og Josef. Begge to er jordnære, holder for seg selv, og lever et stille hverdagsliv. De har sine skyggesider i livet, men prøver å leve et vanlig liv likevel. Og man blir godt kjent med personene, gjennom bakgrunn, familie og alt. Man får et slags bånd til dem. Man føler vanskelighetene for begge to.

Historiefortelleren er på mange måter en god bok selv om den ikke nådde forventningene helt. Boka inneholder en god og tankevekkende historie, med viktige spørsmål som tas opp. Det er spennende å tenke på hva ville man ha gjort selv hvis man befant seg i en slik situasjon. I og med at boka er litt tykk, var enkelte partier litt vel seige å komme seg gjennom (ikke alle tilbakeblikk fra Sage og Josefs bakgrunnshistorier var dessverre interessante nok), men bortsett fra det, er denne en bok som kan være realt å få med seg.

Joda. Boka er jo god, men jeg synes den er ujevn, den holder meg ikke engasjert hele veien. Og så er den litt for lik Parfymen av Suskind uten å nå helt opp.

Denne ble jeg veldig nysgjerrig på siden jeg er stor fan av skrekk:) Takk for tips:)

Å jøss! Krim blir til psykologisk thriller blir til... skrekk?? Jeg så i alle fall ikke hvilken retning dette skulle ta. Definitivt lesbart!

Sist onsdag besøkte Edouard Louis LItteraturhuset i Oslo. Jeg var der og har skrevet et innlegg på bloggen min om intervjuet/bokbadet av forfatteren.

Mouse Guard, ass. Noe av det beste.

Jeg også er hos foreldrene mine denne helga. Jeg bruker å være hjemme hos dem en gang i uka på ulike dager og det er en grei ordning, spesielt når man er sykmeldt, arbeidsledig og synes synd på seg selv. Så da er det greit med litt avveksling og jeg bor bare 20 min unna dem så det blir ikke tungvindt å hente meg heller siden jeg fremdeles har kjøreforbud:/ Feiret pappas bursdag nå på fredag. Så det var den eneste planen jeg hadde i helga. Ellers blir det stort sett bare lesing.

Og jeg har nettopp begynt på Piken på toget av Paula Hawkins. Har ikke kommet så langt. Litt skeptisk til at den er sammenlignet med Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn. Fordi den syns jeg var veldig oppskrytt og kjedelig. Ikke fullt så original. Har ikke høye forventninger til Piken på toget heller, men gir den en sjanse. Har også begynt på en ny nattlektyre som er Aarons maskin av Sverre Knudsen. En science - fiction/ dystopibok for ungdom. Siden jeg har nettopp begynt på begge bøkene rekker jeg nok ikke flere bøker i helga, men har en bok til klar just in case.

Jeg også elsker true crime bøker. Lenge siden jeg har lest fra den sjangeren:/

Godt skrevet, parallellhistorier som flettes inn i hverandre, spenning, gode personskildringer og blod og vold galore. Så deilig å finne bøker som er vanskelige å legge fra seg!

Solveig, Sun, er sytten år og sørger. Pappa, bautaen i hennes liv, er død. Han med den lange livslinjen, han som får yatzy hele tiden, selveste flaksekongen, falt ned fra en heisekran og stupte rett ned i døden. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en løsnet skolisse, og alt blir kaos.

I begravelsen spiller en ung gutt på fiolin. Simen er nitten år, og de to faller pladask for hverandre. Sun faller like ubarmhjertig for ham som moren en gang falt pladask for Jean. Så hardt at hun slapp alt hun hadde og flyttet fra alt. Ga slipp på alt. Selv på lille Sun. Og nå slipper Sun taket i pappaen sin. Forelsker seg i Simon og rømmer fra sorgen.

Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund.

Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.

Njæh. Synes stemninga er det beste med boka. Varm høst i fine hager på Vestfoldskysten er godt skildra. Krimintrigen er sånn passe, synes jeg. Oppklaringa for kjapp og enkel. Men det er personene jeg sliter mest med, enten er de klisjeer eller jeg får ikke tak på dem i det hele tatt. Vår heltinne skal være nyskilt ambassadørfue og dermed arbeidsledig, men så er det visst årevis siden hun ble skilt, og fast jobb har hun også hatt etter det. Hvorfor surrer hun sånn rundt, da? Og er hun syk av engstelse over de to sønnene på verden rundt-reise? Så merkelig at hun bare nevner det en gang, da. Massevis av små, logiske brister og språklig slurv (som å bruke samme ord i tre setninger etter hverandre) gir inntrykk av dårlig gjennomarbeiding fra forlagets side. Synd, for jeg måtte liksom lese ferdig, så det er jo noe der.