Enig med deg her - ikke nødvendig med all verdens action nei, heller ikke all spekulativ vold som vi overdynges med.

Først og fremst en glitrende, og dermed skremmende, skildring av Tyskland under nazistene. Krimintrigen ble jeg ikke så opptatt av, og det ble så skrekkelig mange navn. Og på tysk til og med! Men samfunnet... Har egentlig ikke godt av sånne bøker, jeg. Torturkrim med blodsprut har jeg ingen problemer med, men brutaliteten her er jo ekte. Det har skjedd og skjer stadig mange steder i verden. Tankevekkende.

Manus før utgivelse.

King er så god på å bygge personer! Denne boka bygger til en viss grad på Mister Mercedes, men kan leses for seg. (Bare ikke sats på å lese Mr Mercedes etterpå, du får spoilers i fleng.) Synes nok ikke spenningen helt er der i de mest intense delene, men den redder seg grundig inn mot slutten. Og så er det så mye annet enn spenningsintrigen. Forholdene mellom flere av karakterene. Hva fengsel gjør med et menneske. Forholdet mellom forfatter og verk. Ikke perfekt, men pretty damned good.

Dette er serien sin, altså! Morofantasy på sitt beste. Ekstra moro når det i denne boka handler om de norrøne gudene. Funker godt på lydbok selv om det er en viss fnisefaktor over amerikanerens uttale av nordiske navn. Men det er tilgitt. For moro til å la være.

Som om jeg ikke hadde lyst til å reise til Shetland fra før! :-) Blandingen av familiehistorie og mysterium fungerer så godt her. Og jeg blir både glad og trist og rørt. Litt merkelige de damene hovedpersonen møter på, men noen er vel sånn...?

Nei, denne var ikke for meg. Hvis jeg begynner med en sekser på terningen og så trekker fra en for hver ting jeg ikke likte, blir det sånn:
5. Manglende troverdighet. Splittede personligheter er uhyre sjelden. Her renner de inn. Det blir teit.
4. Dårlig oversettelse og manglende språkvask. Masse feil i preposisjoner og andre småord, direkte fra svensk? Og nei "syre" er ikke en av de fem livsviktige tingene. "Oksygen" heter det på norsk. Dessuten brukes feil apostrof i alle engelske sitater. Jeg får spasmer av sånt.
3. Unødvendige frampek. Jada, det er min kjepphest. Kapitler som slutter med "Hun skulle bare visst hva som skulle skje om kort tid"-liknende fraser gjør meg mektig irritert.

Personlige oppheng? Javisst. Men så trenger jeg ikke være det døyt objektiv her. En treer til Kråkejenta.

Ooooh, ny favoritt! Kjente eventyr med ny vri, fantastisk tegna og mye humor. Hvor er bok nr 2??

Original zombiefantasy med mytologisk preg. Ble spesielt begeistra for karakterene, ble kjent med dem i løpet av få sider.

Neida, jeg skjønner jo egentlig det. Jeg ser poengene. Piggene mine bare smalt ut av den noe, uhm, nedlatende - eventuelt humoristiske - tonen.

Her føler jeg et visst behov for å meddele at bokbloggere flest bokblogger ene og alene fordi de er glade i bøker, ikke fordi vi får så himla mye ut av antall klikk. Ingenting, faktisk. - Ikke av pengemessig verdi, i alle fall.

Sånn ellers er jeg selvsagt enig i at det er en kunst å ikke avsløre alt for mye av handlingen. Jeg er for øvrig ikke nødvendigvis enig i at man alltid bør fatte seg i korthet.

Her er et par linker!

Bør man følge instinktet? ...

Beatrices søster blir funnet død og alle er sikker på at hun har tatt selvmord. Men hvem kjenner vel ikke henne bedre enn hennes egen søster? Beatrice drar hele veien fra New York til London for å vise at alle andre tar feil. Hun er fast bestemt på at Tess ikke har tatt selvmord. Men hvordan skal hun klare å overbevise både resten av familien og de andre at de tar feil? Hun starter sin egen etterforskning og samtidig opplever hun kulturkræsj. Selv har hun levd lenge i snobbelivet i New York, og det blir litt av en overgang å møte på sin avdøde søsters enkle liv i London.

Kjære søster er Rosamund Luptons debutbok. Jeg har lest bøker av mange debutanter i de siste årene og har ingen problemer med å lese bøker av ukjente og nye forfattere. Man kan jo ikke lese bøker av kjente og kjære forfattere hele tiden. Jeg liker å utvide horisonten som leser.

Men det er ikke den beste debutboka og heller ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest. Langt derifra ... Det var mye jeg irriterte meg over angående boka. For det første irriterte jeg meg grundig over Beatrice som skal leke etterforsker. Men hun er altfor naiv til å leke etterforsker og har for dårlig dømmekraft. Hun er ikke en god nok menneskekjenner til den type jobb på fritiden. Synes heller ikke at konseptet skiller seg ut i thrillersjangeren. Synes så mange bøker fra denne sjangeren blir altfor like nå for tiden. Jeg liker psykologiske thrillere og "vanlige" thrillere, men jeg savner noe som skiller seg ut og overrasker skikkelig. Det er altfor lenge siden sist.

Det positive med boka er at at den stiller spørsmålet; bør man stole på magefølelsen eller hender det at den tar feil? Men ellers var dette en kjedelig og masete thriller. Både karakterene og konseptet irriterte meg like mye. Alt i alt, kjedelig og overdramatisk bok om et hysterisk kvinnfolk som roper ulv,ulv litt for mange ganger. Slitsom og meget forutsigbar lesing. Savner å lese thrillere som kryper under huden og som hjemsøker meg lenge etterpå ...

Interessant essay om jødenes nære historie

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst.

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne.

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter."

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon.

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"?

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning.

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en pariakaste ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet.

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!"

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt.

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese Radetzkymarsjen. Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.

Så nettopp filmen som er basert på Lisa Genova sin roman. Julianne Moore tolket Alice på en gripende og troverdig måte. En tragisk sykdom som det er viktig å ha litt kjennskap til - det er mange familier som blir berørt av den. Jeg har omtalt filmen i bloggen

Aldri godt å vite hva man kommer over på Internett ...

Originaltittelen "Missing you" refererer til 80 - talls låta av John Waite med samme tittel, og den låta har stor betydning for bokas innhold. Savner deg av Harlan Coben handler om etterforsker Kat Donovan som har sine sorger i privatlivet. Hun gir aldri opp etter å finne ut hvem som er den skyldige for å ha drept hennes far for flere år siden og hun har klart å "komme over" eksforloveden hennes som forlot henne uten forklaring for nesten 18 år siden. Hun har ikke en gang fortalt hennes gode venninne om eksforloveden. Under et oppdrag får Kat beskjed om å opprette en falsk profil på en datingside. Ved en tilfeldighet kommer hun over en profil av hennes eksforlovede. Grunnen til at Kat undersøker denne datingsiden hvor mennesker søker etter kjærlighet online er at mange mennesker med profil derfra har av en eller annen grunn forsvunnet i virkeligheten. Er datingsiden i fare for et utspekulert nettverk som vil disse menneskene noe vondt? Og tør Kat å ta kontakt med eksen hennes igjen?

Jeg har lest mange bøker av Harlan Coben oppgjennom åra. Når han er på sitt beste skriver han svært gode og intense bøker, men forfattere har også sine oppturer og nedturer som vanlige mennsker. I det siste må jeg si at bøkene av Coben har dalt litt. De er dessverre ikke like intense som før, og det er et savn, men jeg gir ikke opp bøkene hans av den grunn. Regner med at han får tilbake gnisten igjen.

Det jeg hadde problemer med denne boka; Savner deg er at den var altfor langsom, og til tider kjedelig. Til og med hovedrollen Kat Donovan var det ingen fres i. En person uten personlighet. De andre karakterene var ikke spesielt interessante de heller, og ikke noe med konseptet var hverken overraskende eller spennende. Det var nesten som å se en episode av Catfish (som jeg faktisk liker å se på). En realityserie som gir flere eksempler på at man vet aldri hvem man kommuniserer med/kommer over på Internett. Ikke alle er den de gir seg ut for å være ...

Savner deg var slapt og uengasjert levert av Coben. Trist å være lettet over å bli ferdig med en bok, men sånn er det noen ganger. Kjedelig og forutsigbar lesing dette, dessverre. Mine favoritter av Harlan Coben så langt er The Woods og Hold Tight. Det er gode bøker med mye spenning.

Jeg er fremdeles ikke i samme "tidssone" som dere, merker jeg. En time for meg er som en hel uke. Jaja.

I kveld blir jeg antagelig ferdig med Skyggene i Sal 31 av Ingvild Sørensen og min nye nattlektyre er Du er her av Anne Ch. Østby som jeg har kommet et stykke i. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Der regnet faller av Catherine Chanter. Litt blandet drops.

Ps: Jeg også er glad i å lese om og se dokumentarer om seriemordere. Det er spennende.

Håper formen din er bedre og det virker som du har fått leselysten tilbake:)

God helg.