Bokelskere.no

Jeg kan fint stå over denne jula. Jeg har blitt mindre fan av den i de senere årene:) Det aller verste er å finne julegaver til de som har absolutt alt, og jeg synes å gi gavekort er bare kjedelig. Så håper jeg kommer på noe:)

Høstens første snøfall kom her torsdag kveld, men heldigvis er det ikke mye snø som har lagt seg og håper den ikke varer lenge.

I natt leste jeg ferdig Kledd naken av Agnes Lovise Matre, og jeg begynte så vidt på Fjellets skygge av Gregory David Roberts som er oppfølgeren av Shantaram. Og jeg skal lese videre i Den største straffen av Robert Wilson.

Blir det tid til overs skal jeg begynne på Min søsters grav av Robert Dugoni.

God helg:)

Takk og det var godt å høre. Nå ble jeg lettet:)

Ja, å være syk så lenge er alt annet enn gøy og når man har brukt opp både tålmodigheten og autopiloten så aner jeg ikke hva det er som driver meg lenger. Jeg lever vel kun på trass:)

Det er som sagt lett for de som er uforstående og ikke har noe med helsevesenet å gjøre, å si at det er bare å gjøre sånn og sånn og sånn, men det er ikke slik det funker for ventelister er det overalt, og siden det jeg strever med er sammensatt og kompleks som de sier, så må man bare regne med at det tar tid. Det er ikke mye man kan gjøre selv enn å møte opp der man har avtaler men de fleste avtaler hos undersøkelser og spesialister er som regel på 3 - 4 mnd så da skjer det ikke over natten. Så det er ikke noe annet å gjøre enn å holde ut mens man er under utredning og det er utrolig hva man blir vant til.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å eksplodere både i resepsjoner og overalt, men jeg trøster meg selv med å tenke at det fører ikke til noen ting så jeg lar være. Det gjør ikke saken bedre. Så å være pasient er ikke annet enn tålmodighet og mye venting, og det vet man ikke før man er i samme situasjon selv.

Takk for at du ikke er sur på meg og for omtanken. Ha en fin lørdag:)

Større underholdningsverdi enn kvalitet ...

Varme strøk forbindes med hygge, avslapning og bare et sted å være for å komme seg unna stress og mas. Noen er glad i varmere strøk og andre ikke. Noen er der bare på ferie, mens andre flytter dit. Men er feriesteder like hyggelig og trygt som det ser ut som?

En kvinne blir tilfeldigvis funnet død på klippene som er rett nedenfor den norske sjømannskriken, og åstedet er noe spesielt. Det virker som om morderen etterlot liket på en planlagt og rituell måte. Det sprer frykt i Gran Canaria for enn så lenge er det ingen mistenkte. En svensk journalist som driver en skandinavisk avis gir politiet en hjelpende hånd, og en norsk politimann, Kristian Wede blir også satt på saken.

Oppbrukt konsept
Jeg har lest en bok av Mari Jungstedt før for mange år siden og den boka het; Den du ikke ser. Den boka ble jeg ikke helt begeistret for fordi det var en helt vanlig krimbok som ikke skiller seg fra de andre, på lik måte som med denne boka. Forfatterparet Mari Jungstedt og Ruben Eliassen (han har jeg ikke lest noe av før) har prøvd å skape en uhyggelig krimbok med spenning uten helt å lykkes. Dette er en krimbok man har lest i mange forskjellige variasjoner fra før, så her bringes det intet nytt. Spenningen er heller ikke helt til å ta og føle på, men litt driv er det. Noen av karakterene er troverdige, men stort sett blir de fleste apatiske. Man får ikke et helt klart og tydelig visjon av dem for de kommer ikke tydelig nok frem. Det blir da lett for å ikke bry seg om hva som skjer med de fleste av karakterene. Det forfatterparet gjør best med skrivingen er stedsbeskrivelsene som er troverdige og lett å se for seg.

Ellers er dette veldig til standardkrim som intet bringer noe nytt. Å lese om journalister som prøver å løse en mordsak har man lest før, og rituelle drap, så ingen av de delene førte til noe nytt i denne sjangeren.

En mørkere himmel er ingen nyskapende krimbok og heller ikke lesestoff med dyp innhold, men dette er en god bok som ren lettbeint underholdning hvis man vil ha noe uavansert og avslappende lesing, bare ikke forvent noe stort.

Denne var så fin at jeg måtte kjøpe den. Liker at koftene presenteres med historie og variasjoner både i teknikk og farger. Har strikka en, det blir flere!

Takk, Bjørg. Ja, ikke dumt tenkt det med Stoner - en mann som utholder alt, og kanskje tross alt har et godt liv. Mulig man får noe mer positivt syn på Olive helt fra starten på DVD-serien - jeg fikk i hvert fall sansen for henne - rett fram og rettskaffen på mange måter som hun er.

Tusen takk for tips! Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne glemme Vera Michaelsen, den tror jeg kan fenge. Dans stille før stormen er ny for meg, den skal sjekkes ut.

For en finfin bok! Når det gjelder håndarbeidsbøker, er jeg like opptatt av at tekst og bilder skal være inspirerende, som at mønstrene skal være gode. Denne boka har alt. Artige og velskrevne innledninger til hvert mønster, bilder av ulike varianter av vottene og grundige og lettfattelige mønstre. Stort pluss for innspill til hvordan mønstrene kan varieres. Det eneste jeg synes er litt synd, er at de drar eventyrbegrepet litt langt, kunne godt tenkt meg flere av de tradisjonelle og færre skogfeer, lauv og blomster. Men fikk et fangirl-øyeblikk da jeg fant mønsteret til Tre nøtter til Askepott-vottene!

Denne boka skal jeg ønske meg til jul!

Jeg har som sagt lest den gamle Short Story samlingen som ble gitt ut i 1948. Skal prøve å legge den inn her. Fine noveller. Men det er veldig lenge siden jeg leste den (da jeg gikk i gymnaset) - husker likevel at jeg likte den.
PS. Jøss, fant den her inne bare at det var en mye nyere utgave, jeg bryr meg ikke om å legge inn min da kanskje.
Her er den, i nyere utgave

La inn min gamle også.

Morsomt at samlingen er oppkalt etter O.Henry - enda har jeg en eldgammel samling av den forfatterens short stories - han het egentlig William Sydney Porter (1862-1910) (Min gamle samling er fra 1948, har den etter min far) - men dette var en liten avsporing, Monica.

Jeg beklager hvis jeg har virket streng i svarene mine, men jeg er en ærlig sjel:) Men vil bare at du skal vite at alt er bra mellom oss og jeg setter pris på omtanken:)

Det er sånn helsevesenet er samme om man er i Trondheim, Bergen eller Oslo, eller bor på småsteder. Jeg sliter med symptomer som ikke kan fanges på skjerm, og det kan være mange årsaker til at jeg sliter med svimmelhet, kvalme og dårlig energi. Det er litt vanskeligere å finne årsak til enn vanlige plager. Og tro meg, fastlegen og spesialister som jeg har vært hos og skal til gjør så godt de kan. Så de skal ikke klages på. Så vil ikke høre noe negativt om det. Når man er pasient må man regne med at ting tar tid. Men de gjør så godt de kan for å prøve å finne årsak, men som sagt, ting skjer ikke over natten og det må man bare akseptere.

Selvhjelpbøker/selvutviklingsbøker er det jeg leser minst av, og det er på grunn av mange årsaker.

Såkalte «selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker» er noe jeg virkelig ikke kan fordra og leser aller minst av. Jeg leser det kun hvis det er et tema som virker inreressant, men om jeg tror virkelig det hjelper å lese selvhjelpsbøker? Null komma niks. Jeg leser disse bøkene av og til kun for moro skyld. Ikke noe mer enn det.

Maktspill er å få folk til å bli enige med deg, og få dem til å være på ditt lag. Dere er enige om noe og du klarer lett å overtale denne personen selv når dere er uenige i ett eller annet.

Boka er delt opp i forskjellige kategorier: 16 teknikker for å få dem til å tro på deg, 16 strategier for å få dem til å høre bare på deg, 20 måter å få dem til å elske deg på og 12 metoder for å flytte på dem som står i veien.

Jeg husker forfatteren best som programleder der han før i tiden hadde et tv-program da han stoppet folk på gata for å overbevise dem om det ene og det andre. Jeg husker at han en gang stoppet opp i en gate og så opp på himmelen og det uten grunn. Noen spaserte rett forbi mens andre så på himmelen sammen med ham uten å vite hva det var han så på. Poenget med dette eksperimentet var at han skulle finne ut hvor påvirkelige folk var. Og det er det samme han prøver med denne boka.

Som sagt, jeg leser aldri selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker i håp om å forandre noe med meg selv eller å bli bedre med noe, men leser noen hvis de er interessante og underholdende. Det kommer an på temaet, og jeg leser det aldri for at jeg tror at det er troverdig eller noe – langt der ifra. Men det er heller ikke en sjanger jeg leser mest av for å understreke det. Det er heller det jeg leser minst av. Noen bøker leser man for underholdningsskyld og ikke noe mer enn det. Og dette er en slik bok.

Forfatteren prøver å skrive med sjarm og humor, men strever veldig med overbevisning og troverdighet, noe som også sikkert er meningen. Dette er en sarkastisk bok om hvordan du skal få folk på ditt lag og like deg. Vinne dem over med sjarm og karisma. Men om denne boka virker på alle eller noen i det hele tatt; neppe. Boka blir heller fort tørt og overflatisk.

Henrik Fexeus skriver om maktspill med en dose humor, uten å lykkes. Eksemplene på å utføre diverse «maktspill» er dårlige og urealistiske, og med humoren attpåtil prøver han for hardt. Det blir etter hvert trøttende lesing i lengden. Man lurer etter hvert på om dette egentlig er satire eller det bare er svært dårlig humor.

Ja, det er utelukket at det ikke er noe farlig eller livstruende, men ikke funnet nok til å finne ut hvorfor jeg har det sånn som jeg har det. Bare noen svake teorier og en del symptomer.
Men svimmelhet, kvalme og dårlig energi er ikke lett å finne ut som med andre symptomer og sykdommer, så da tar det vel ekstra tid og det er bra at de tester det ene og det andre, men det er bare synd at det er så mye venting. Men sånn er det å være pasient og det verste er at man er fanget i både livet og i seg selv. Men, men, ting skjer jo ikke over natten. Å søke jobb i en slik tilstand er i hvert fall ikke noe vits i når jeg strever med den minste ting pga svimmelheten. Da blir jeg bare til irritasjon. Men savner virkelig arbeidsliv. Det får jeg bare se langt etter foreløpig, dessverre...

Prøver å lese mest mulig av dagen selv når formen er så som så, selv også når lesing kan bli litt monotont i lengden. Det er ikke stort annet jeg får til å gjøre, bortsett fra småsysler, men det er ikke all verdens. Man må bare akseptere at sånn er det selv om det er den vanskeligste delen:)

Jeg får ikke lite hjelp, snarere det motsatte. Jeg har jo blitt sendt til forskjellige undersøkelser og flere undersøkelser venter. Men utredninger, når man skal teste et eller annet, er det noe som heter ventelister og det tror jeg eksisterer overalt i landet. Når man er paisent må man være tålmodig og regne med på venting, og man må regne med at man ikke får svar med en gang. Det er bare sånn det er... Men takk for omtanken:) Når man er pasient får man ikke svar over natta. Det er ikke sånn det funker. Noen får diagnose/svar med en gang, andre ikke. Det er realiteten.

I desember så har jeg hatt det sånn i tre år og ikke blitt noe klokere. De har funnet en del symptomer og slike ting, men jeg får ikke noen konkrete svar på hvorfor det er sånn. Så det er noe dritt:) Har ikke fått noen diagnose og nå har jeg kommet til et punkt der jeg er villig til å ta imot hvilken som helst diagnose bare for å få et navn på det for man blir jo lei:)

Prøver å lese hver dag, men skulle ønske jeg hadde evnen til å lese en bok pr. dag, det hadde vært noe, men det kan jeg bare drømme om. Leser to - tre bøker i uka så prøver å holde det litt jevnt selv om formen lever sitt eget liv:)

Det er i orden, og jeg vet hvordan det er. Jeg prøver å oppdatere bloggen jevnlig, men hadde jeg vært helt frisk ville jeg ha oppdatert mye oftere enn det jeg gjør nå, men som vanlig er det hodet som vil mer enn kroppen. Kroppen henger så vidt med og utredningen er ennå ikke over i og med at det er stadig ventelister. Men heldigvis har jeg bloggen å være opptatt med til tross for at jeg skulle ønske jeg kunne oppdatere den oftere,men tre-fire innlegg i uken må jo være bra. Og jeg prøver å lese hver dag også selv når det er dager jeg ikke er i form til det, men har jo så mange bøker som venter.

God helg:)

Fredagen den 13. har jeg året rundt, så merker ingen forskjell:)

Jeg er snart ferdig med Barneloven av Ian McEwan, og En liste for livet av Lori Nelson Spielman. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Kledd naken av Agnes Matre. Så det blir variert lesestoff denne helga også:)

God helg!

Nydelig! Grepet med at tvillingene forteller hver sin del av historien, Noah fortid og Jude nåtid, fungerer utmerket. På den måten får leseren gradvis innblikk av hendelsene som har endret dem begge to. Og viser virkelig hvor vondt det kan gjøre å ikke snakke sammen. Hvor stor skaden kan bli.

Språket gnistrer, oversetteren har gjort en superjobb. Det kan ikke ha vært bare enkelt å gjøre disse småsprø, kunstfanatiske menneskenes språk til troverdig norsk. Synes til og med grepet med britisk og spansk aksent funker.

Tror kanskje ikke helt på plottet hele veien, men det blåser jeg i. Det spiller faktisk ingen rolle i denne sammenhengen.