Jeg flyttet i 2012 og aldri mer skal jeg flytte, i hvert fall ikke tanke med alle bøkene jeg er nødt til å drasse på. Så her har jeg tenkt å bli boende lenge. Så det er bra jeg er en bygdeperson og ikke et bymenneske. Tror ikke jeg ville ha trivdes i en by.

Jeg leser for tiden Red Rain av R.L. Stine (R.L. Stine er mest kjent for å ha skrevet Grøsserne/Goosebumps) bokserien som det har vært både tv serie og film av. Red Rain er denne gang en bok for voksne selv om R.L. Stine oftest skriver for ungdom. Og jeg leser In the dark av Richard Laymon. Tror jeg blir ferdig med begge i helga og da skal jeg begynne på Metro 2033 av Dmitri Glukhovsky. Flere bøker rekker jeg vel ikke å begynne på i helga selv om jeg har all verdens tid. Men det er jo monotont å lese absolutt hele tiden så jeg spiller litt dataspill og fargerlegger litt ved siden av.

Lykke til med flyttingen og håper du også får tid til litt lesing:)

Leste Kims lek i fjor og det er en god bok. Og gratulerer med dagen.

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Carroados er "fetteren" til Sherlock Holmes. Intrikat og festlig, men har nok ikke holdt seg så godt. Men lest av Stephen Fry, da. Da er det alltid verdt å høre på. :-)

Etter en grufull opplevelse overlever Lily Blake, men til sin store forskrekkelse oppdager hun at barna hennes er kidnappet, og hun får en stygg følelse av hvem som kan ha kidnappet dem ...

Etter en brutal kidnappingssak blir Lily satt på umenneskelig prøve. Selv om hun har sin mistanke over hvem som kan ha kidnappet barna, så er det en gåte å finne ut hvor de befinner seg og vite om de er i det hele tatt i live eller ikke. Som mor føler hun seg maktesløs og hun gjør hva hun kan i sin makt å finne dem igjen. Da det tar noe lenger tid enn antatt å finne hint eller spor hvor de kan være, synes Lily at hun ikke får god nok hjelp av politiet og tyr til andre midler. Er man desperat nok, gjør man alt man kan for å finne sine nærmeste om det har skjedd dem noe. Det er i menneskets natur.

Av og til må man ta saken i "egne" hender
Lily går så langt som å kontakte George Iron Walker som bor ganske øde og han har indiansk bakgrunn. Med hans røtter tror han at det finnes mer mellom himmel og jord. Til tross for at hun selv er en skeptisk person er hun villig til å gjøre hva som helst for å finne barna uansett hvor de er. Akkurat nå befinner hun seg i en såpass håpløs situasjon at hun må sette sin tvilende tro til side. Selv om hun ikke tror på det samme som George Iron Walker, så er hun villig til å gjøre hva som helst for å barna hennes tilbake. Hun får vite at George Iron Walker ve hvordant å påkalle Wendigo. Wendigo er en kjent amerikansk vandrehistorie; Wendigo er et halvt monster med menneskelige egenskaper. Wendigo er også kannibalsk. George Iron Walker påkaller dette vesenet, Wendigo, i håp om at det skal hjelpe dem å finne Lilys barn, men det har sin pris og det er en høyere pris Lily har forestilt seg ...

Dette er en meget spesiell horrorbok og den kan høres noe voldelig ut, men den er ikke så voldelig til tross for at den også har sine scener. Det er ikke det voldelige som overdøver og dominerer boka, bare for å understreke det, men det er atmosfæren og mystikken som innholdet virkelig skal ha æren for. Dette er en original bok som blander både horror og en kjent vandrehistorie sammen. Denne leseren er interessert i både horror og vandrehistorier, men man trenger ikke å være det i utgangspunktet for å sette pris på spenningen i Edgewise.

Fascinerende personligheter
Til tross for at vi ikke får vite så mye bakgrunn av karakterene så gjør det ikke noe, fordi det er mer enn nok til å lage et inntrykk av dem likevel og man rekker å bli kjent med dem i denne korte boka. Av og til er lite akkurat nok. Karakterene i Edgwise består av nokså svært forskjellige personligheter som gjør det hele fargerikt. Karakterene er like spennende som mystikken i handlingen.

Edgewise kan virke som en grotesk og voldelig bok, men den legger mer vekt på mystikk, overtro, og frykt. Frykten for det ukjente og hvor langt et menneske er villig til å beskytte sine nærmeste. Uansett hvor mørkt ting kan se ut, gjør man hva man kan for å overleve situasjonen. Edgewise er en bok som er full av spenning og den har en fin blanding av horror med mystikk. Edgewise fortjener mer berømmelse og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Graham Masterton, og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Noe som er rart siden horror og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av.

Jeg lurer veldig på hvordan det ser ut inni hodet på denne forfatteren... Det må i alle fall være fargerikt! Ikke bare at den interaktive ideen er smart og må ha vært ekstremt krevende å utvikle, men det kryr av geniale (evt psyke) løsninger. Hvorfor tidsreiser (så langt) ikke fungerer? Hvordan enzymer fra banan og ananas kan brukes med kriminell hensikt? Hvordan befolke Norge? Her løses alt! Og jeg mistenker at det kunne fungert... Bjarte Arneson for president? Ja, bare han ikke driver med Krav maga, så.

Det har jeg ikke hørt før. (Har en del kjente som ofte går inn der). Vet ikke hva slags datamaskin eller nettleser du bruker - jeg leser det tydelig der fra min stasjonære PC, fra iPad, iPhone, Laptop, Mac osv. Er det bare min blogg du har problemer med da, eller andre?

Jeg ga den en liten omtale i bloggen for noen år siden.

Jeg vet at det ikke er meg du spurte, men jeg avbryter aldri en bok samme hvor mye jeg misliker den. Jeg har lest bøker på 600 sider og over 800 sider som jeg ikke har likt, men likevel fullført. Jeg har ikke samvittighet til å avbryte en bok og dessuten driver jeg en bokblogg og det gir meg mer driv til å fullføre bøkene. Jeg har bare ikke samvittighet til å avbryte en bok samme hvor mye jeg misliker den:) Jeg starter å lese en bok og fullfører den:)

Den er også veldig opplagt og masete;)

Her er en side om Nordnorsk litteratur - men jeg synes nok at Petter Dass sin Nordlands Trompet hører hjemm her.

Der er vi ikke helt enig. Savner deg synes jeg er en av hans svakeste til tross for at Coben er en sterk psykologisk thriller forfatter. The woods (I den skogen), og Hold tight (Hold tett), er hans sterkeste bøker. Meget spennende:)

Jeg kommer naturligvis til å skrive anmeldelse av den, usikker på når for jeg ligger etter med andre anmeldelser, men jeg gjør så godt jeg kan;)

Du har rett. Historien er sterk og selvopplevd av forfatteren. Og om det er en forfatter eller forteller vi har med å gjøre angående denne boka er et godt spørsmål:) Men vi har vel å gjøre med begge deler:)

Jeg kunne ha lest den på fransk hvis jeg hadde kunnet det, men det kan jeg ikke:) Jeg tok fransk på ungdomsskolen og interesserte meg ikke annet enn å få godkjent i akkurat det faget;) Tror det var det og matte jeg interesserte meg minst i:)

Hei og beklager for sent svar. Jeg har ikke skrevet anmeldelse av den ennå, men det blir etter hvert. Men det jeg kan si er at jeg likte historien fordi den er sterk. Det er bare det at det var noe med fortellermåten som skurret og som jeg ikke falt for helt. Om det er oversetteren sin feil eller ikke, vet jeg ikke. Jeg likte historien, men ble ikke helt fan av fortellermåten. Så jeg ga den terningkast tre. Vet at mange elsker boka, men jeg ble bare ikke helt bergtatt:/

På tirsdag ble jeg ferdig med Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Og jeg har begynt på Silber (drømmenes første bok) av Kerstin Gier og jeg skal fortsette å lese i In the dark av Richard Laymon. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Red Rain av R.L. Stine. R.L. Stine er forfatteren bak bokserien Grøsserne (Goosebumps) som jeg var fan av da jeg var yngre og har alle de bøkene fremdeles. Den bokserien har blitt til både tv - serie og film.

Ellers har det vært mye snø i det siste, og håper den forsvinner snart og det er ikke mer sjakkturnering å se på tv enn så lenge:( Så det blir en kjedelig helg i vente:)

Enig med deg - greit å følge med, kikker innom nesten hver dag - og prøver å huske på å legge inn bøker jeg leser.