Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Maestro av Geir Tangen, og i går begynte jeg på Du av Caroline Kepnes som jeg skal fortsette med og jeg skal fortsette med Night Shift av Stephen King. Har som håp å begynne på både Dukkhuset av M.J. Alridge og Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg.

Blir ikke ferdig med alt dette i helga, men håper å bli ferdig med noen og kanskje begynt på noen. Det er ikke tiden det står på. Det er det rikelig av så det blir en rolig påske her også. Det blir i hvert fall ingen skiturer på meg for å gå på ski er det verste jeg vet:)

God bedring og god påske:)

Kan de sterkeste bånd ryke?

Tvillinger krangler også
Tvillingene Jude og Noah har et utrolig sterkt bånd. Mon skulle tro at det båndet ville vare evig for som kjent er tvillingbånd sterkere enn noe annet vennskapsforhold. Til tross for deres sterke bånd, er de meget forskjellige. Jude er den frittalende og joviale. Hun blir lett kjent med folk og er ofte den som prater for dem begge. Noah er stikk motsatt. Den stille og som har lett for å trekke segt tilbake. Han foretrekker å tegne i eget selskap. Gjenskape virkeligheten gjennom kunsten.

Jude og Noah har et tett bånd helt til de er tenåringer da nesten alt forandrer seg og de må tilpasse seg i nye omstendigheter. De glir mer og mer fra hverandre, og samtidig prøver de å holde på fasaden. På grunn av familieomstendigheter blir ikke noe som før, og sjalusi kan ødelegge både vennskap og søskenforhold. Tvillingene bytter på å fortelle fra hvert sitt perspektiv, og de tar med de viktigste punktene i livet, forandringene som velter om mest.

Viktige temaer er ikke alltid nok
Denne boka har fått mye skryt verden rundt, og er elsket av både ungdommer og voksne. De har falt for både handlingen og språket, noe som er en gåte. Handlingen er meget forutsigbar, tvillingene oppfører seg mye yngre enn det de er, og språket er overdramatisk og prøver å fremstille det som poetisk og vakkert, men det blir som regel kleint. Det blir for mye av alt og det blir da kvelende i lengden. Mange har falt for denne skrivestilen, men for noen kan det bli for overdrevent. Forfatteren prøver for hardt å gjøre teksten levende og spille på leserens følelser, men av og til blir man ikke helt overbevist. Det boka skal ha skryt for er at den tar opp viktige temaer som homofili og ensomhet, det er det ikke mange ungdomsbøker som nevner. Det er temaer mange ikke snakker høyt om, og selv om man ikke sliter med noen av delene så får man kanskje en forståelse for begge temaene underveis mens man leser. Det er bare sunt å sette seg inn i andres perspektiv av og til. Men viktige temaer i en bok er ikke alltid nok. Man skal overbevise, dra leseren inn i historien og la leseren føle det man leser, men det er ikke alltid det skjer, og da er det noe som mangler. Det er ikke nødvendigvis nok til å gjøre en bok god og uforglemmelig.

Som sagt er det mange som har forelsket seg i denne ungdomsboka og klamret seg fast til den. Den har uten tvil et godt utgangspunkt og tar opp viktige temaer, men av og til er det umulig å bli enig med alle når det gjelder meninger. Alle faller ikke for det samme av og til, men det er lett å forstå hvorfor mange har forelsket seg i denne boka, men likevel blir man ikke fan selv.

Jeg gir deg sola er en bok som har fått mange fans og truffet mange rett i hjertet, men for noen andre kan Jeg gir deg sola bli noe slitsom. Av og til kan det bli for mye overdrivelse at man ikke klarer å føle noen form for sympati mens man leser. Beklager for kort anmeldelse denne gang, men det er egentlig ikke noe mer å si om saken. Jeg havner muligens på noens svarteliste etter denne bokanmeldelsen, men det får jeg bare leve med ...

Anderledes og spennende bok med tvister som er med på å skille romanen ut fra andre krim bøker. Boken er litt treg, men den har noen overraskelser som veier opp for det.

Måren forfatteren skildrer personene, omgivelsene og dialogene menneskene seg imellom er med på å skape en spesiell stemning gjennom boken. Man ser lett for seg hvordan miljøet og menneskene i boken er. Det virker nesten som om tiden har stått stille i byen boken utspiller seg i. Alle kjenner til hverandre og deres hemligheter. Mange løgner og rykter.
Stemningen i boken er mørk og dyster. Bak falske fasader skjuler det seg rus og mishandling.
En uventet og spennende slutt, ikke som forventet.

Er det mulig å endre seg selv fra å være en drittsekk til en bedre person?

Sær hovedkarakter
Møt Eddie (Edgar Paasche). Han er ikke som alle andre. Han er en lagerarbeider og truckfører med sine sære meninger, og blir ofte betraktet som usympatisk. Livet dreier seg ofte om fest og øldrikking med kompisene. Han er også vel direkte. Dametekken derimot er ikke all verdens å skryte av. Han er kanskje en ganske ung drittsekk, og uansett alder, gammel eller ung, går det an å forandre seg eller er det for "sent" uansett? Er man som man er for bestandig? En dag møter han en uforglemmelig person. Kan denne personen få Eddie på andre tanker, eller er alle personer upåvirkelige for hans del?

Geir Sætre har skrevet en bok om en manns ego og han skriver det med både humor og alvor. Denne boka får meg til å tenke på Fifty Shades of Grey (som jeg aldri har lest, men hørt mye om) og Sex og singelliv (som jeg ikke er fan av). Dette er en slags "krisebok" for menn i romanform med en dose humor. Mange menn virker å være veldig sikre på seg selv i enhver situasjon, men er de virkelig det eller er det bare en fasade?

For mye av det gode?
Dette er muligens ikke en bok for alle. Mange tåler vel bøker med fyll, masse sexprat og sær humor. Av og til kan det bli litt vel mye av alt dette i boka. Noen liker det, andre ikke. I enkelte partier slår humoren an, og man får argumentasjoner som man ikke glemmer med det første, men ofte underveis føles boka likevel anstrengende. Det bli mye av det gode. Svært mye er ganske urealistisk og det er også meningen med boka. Karakterene er overspilte, handlingen noe pompøst og humoren funker kanskje ikke på alle. Dette er en utrolig sær bok som er vanskelig å beskrive. Dett er er en typisk bok man må bare lese og avgjøre selv fordi den er veldig absurd og man vet aldri helt hvor man har karakterene hen for det skjer stadig noe underveis. Man klarer ikke å ta boka alvorlig, noe som altså er meningen.

Utrolig irriterende er det at boka består av svært mange korrekturfeil. Korrekturfeil kan skje med den beste og det er menneskelig at det skjer. Ingen er feilfrie, men her er det i overkant mye skrivefeil. Ord som sitter sammen og spesielt mange ganger blir et nytt avsnitt delt opp midt i en setning. Det ødelegger flyten i lesingen. Spesielt for de som henger seg opp i slike ting og når det skjer gjentatte ganger så blir man lei og man prøver så godt man kan å overse det. Man prøver jo å ikke la det påvirke leseopplevelsen. Det er selvfølgelig heller ikke det som legges mest vekt på i anmeldelsen. I hvert fall ikke alt.

Knuste hjerter og halve sannheter er en oppfinsom roman blandet med både humor og alvor. Selv om man tåler en dose grov humor og sarkasme så blir det noe trøttsomt i lengden. Enkelte partier er morsomme og dramatiske, men underveis går man noe lei av både hovedkarakteren og smålighetene. Er sikker på at denne boka blir hysterisk morsom for noen, men for andre blir den lett masete, og man kommer kanskje ofte til å heve øyenbrynene i vantro mens man leser. Som sagt, vulgær humor og tull tåler man, men i dette tilfellet oppleves innholdet fort som noe vel "barnslig". Det positive med denne boka er at den kanskje kan gi menn leselyst og gi dem mersmak når det gjelder lesing generelt. Hvem vet?

Dette er forresten første bok i Force Manjeure - serien.

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike.

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest.

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige.

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905, er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram".

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup.

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1981 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe.

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet.

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ...

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det!

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ...

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene.

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ...

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien!

Jeg har lest to bøker av Jodi Picoult og det er Nineteen minutes og Historiefortelleren. Jeg likte Nineteen minutes best og anbefaler den hvis du ikke har lest den:)

I går kveld ble jeg ferdig med Everest av Odd Harald Hauge. Og jeg har begynt å lese Maestro av Geir Tangen. Jeg skal fremdeles lese The Diviners av Libba Bray som jeg begynte på i forrige helg. Hvis jeg blir ferdig med en av de to skal jeg begynne på Night Shift av Stephen King. Stephen King er jo min favorittforfatter som jeg leste mest av på ungdomsskolen og videregående så jeg skal bli flinkere til å lese bøker av ham nå også:)

Selv er jeg på en måte ikke klar over at det er påske snart for jeg har ikke noe tidsbegrep for tiden. Selv om jeg ikke har noen jobb å gå til så står jeg opp tidlig hver dag likevel (mellom 4 og 6 på morgenen), men har ikke noe påskefølelse eller noe så vanskelig å forestille seg at det er snart påske.

Blir man aldri kvitt fortiden? ...

Store forviklinger
Erling Verner er kamermann og frilanser som samarbeider med NRK. Både han og samboeren hans jobber for NRK og de har sine problemer. Hun setter ham etter hvert på prøve. Samtidig prøver han å passe inn i jobben, noe som er vanskeligere enn gjort. Fordi han har gjort noen dårlige valg i livet som han ikke klarer å slutte med og som setter ham i enda større risiko. Samtidig får han to oppdrag samtidig; Være med på Nobels fredspris angående dens produksjoner, og dokumentere en del branner som oppstår og som virker å være påsatte. Gamle bygninger i Oslo som blir utsatt for mistenkelig ild. Som sagt har Erling Verner gjort dårlige valg i livet (dop) som fremdeles påvirker ham, og det gjør til at han havner i søkelyset angående to forbrytelser som oppstår og ting forvikler seg til det verre.

Forfatter Jarle Sten Olsen debuterte med denne boka i 2014, og det er et godt førsteinntrykk. Thrilleren er stødig, det er mye som skjer, men likevel er det enkelt å holde tråden med det hele. I dette tilfellet var persongalleriet mer fascinerende enn selve handlingen. Som kjent er det karakterer som bærer handlingen, men i dette tilfellet var karakterene sterkere enn handlingen. Man blir mer nyrsgjerrig på karakterene enn det som skjer rundt dem. Underveis blir man også usikker på om man skal like karakterene eller ikke. Som leser blir man ikke helt enig i de valgene karakterene tar.

Mye erfaring fra virkeligheten
Det er ingen tvil om at forfatteren har mye erfaring innen TV-produksjon. Han har selv jobbet innen TV-produksjon opptil flere år og det vises i boka. Vi får mye innføring når det gjelder både produksjon og kamerabruk, og hvor viktig timing er for å få ting å klaffe. Mange må samarbeide og man må være veldig fokusert for at ting skal gå som planlagt i TV-produksjon, så her er det snakk om disiplin. Til tross for at det blir en del innføring om dette så går det ikke ut over handlingen. Det blir ikke satt en demper på det av den grunn og alt er forståelig og enkelt forklart. Tittelen Steady kommer fra Steadycam som er et kamera som er mer bevegelige enn andre kameraer. Du kan filme som du vil og likevel er bildene stødige. Man kan bevege på kamerane uten at bildene blir utydelige av den grunn.

Boka består av flere hendelser og perspektiver. Ikke alt var like interessant å lese om. Det beste var å følge Erlings perspektiv for han blir man mest kjent og får en viss sympati for selv om han tar noen dumme valg av og til. Han er tross alt bare et menneske han også som prøver å gjøre sitt beste. Det litt morsomme er at Erling og en annen hovedperson har mye til felles enn de selv aner.

Steady er en bra debutantthriller som er vel verdt å få med seg. Det er en realistisk bok med levende karakterer, så regner med at dette ikke blir første og siste bok av denne forfatteren.

Akkurat det er jeg enig i. Ville ha foretrukket å lese om vikingtiden istedet for å leve i den epoken. Ville ikke overlevd særlig lenge likevel;) Har lyst til å lese noe om vikingtiden så får gjøre litt research etter valg av bok:)

Det er jeg selvfølgelig klar over. Mener likevel ikke den holder mål.

Når overnaturlige hendelser blir en stor del av hverdagen ...

På grunn av morens nye jobb, må hun og Jon flytte og det er ikke hvor som helst. De flytter til en øy som ikke er spesielt stor og hvor alle kjenner alle. Det er ikke mye som skjer der, men øya har i det minste et ungdomshus som Jon havner i en dag han utforsker øya. Der er det et band og bandmedlemmene er på samme alder som ham, og det ene medlemmet i bandet er jente. Den nye læreren til Jon styrer bandet og han har også ansvaret for ungdomshuset, men hvorfor i all verden er alle så opptatte av å komme seg ut av ungdomshuset før kl. 19:33? Samtidig møter Jon stadig vekk på en dement kvinne som han ikke vet hvem hun er og som prøver å fortelle ham noe, men hva og hvorfor?

Fin veksling mellom fortid og nåtid
I mellomtiden reiser vi tilbake i tid til 2.verdenskrig hvor en ung jente blir tjenestepike for fienden og de andre fra samme sted som henne forstår det ikke. De forstår ikke situasjonenen hennes og vil heller ikke forstå. Gjennom hele boka veklses det fra Jons perspektiv fra nåtiden og hennes perskpektiv fra fortiden. Forfatteren gjør dette på en oversiktelig og fin måte. Man roter seg ikke bort.

Tor Arve Røssland er en kjent ungdomsbokforfatter og som har skrevet mye grøss. Det er en viktig sjanger å ta vare på. Det er ikke mange norske forfattere som skriver fra den sjangeren og det er bra at noen gjør det. Fleste grøsserbøker er på engelsk, men det er kanskje ikke så mange ungdommer som leser på engelsk? Det varierer fra person til person, selvsagt. Uansett, dette er en grøsser med overnaturlige elementer. Boka består av en god, gammeldags spøkelseshistorie hvor fortid møter nåtid. Hovedpersonen prøver å finne ut hva det er det merkelige som skjer og begynner å undersøke saken. For hva er vel ikke mer spennende enn å utforske det ukjente? Grøssersjangeren skal være utfordrende, utrygg og sette fantasien i sving. Innholdet i boka har en fin grøssende atmosfære.

Forutsigbart for voksne, men kanskje skummelt for yngre lesere?
For oss voksne byr det ikke på så mange overraskelser, hverken når det gjelder handling eller relasjoner. Det er heller ikke mye som skremmer selv om noen scener har gode utgangspunkt. Historien bak er mer unik enn selve scenene i boka som skal skremme. Som sagt er nok ikke denne boka særlig skummel eller skremmende for oss voksne, vi tåler vel mer enn som så, men yngre lesere vil kanskje se seg over skulderen av og til mens de leser? Den vil nok gjøre et større inntrykk på dem enn hos voksne. Det spørs jo hvor lettskremte enkelte er. Men for de som leser mye grøss fra før av skal det vel mye til for å bli skremt. For oss voksne blir dette mer koselig grøss enn skremmende grøss.

Glimt er en bok som har mye å fortelle på få sider. Ungdommer som kanskje ikke er særlig glad i å lese, men som vil prøve å lese noe spennende eller som rett og slett vil undersøke grøssersjangeren, vil nok sette pris på denne. En fin grøsserbok for ungdom å ha med seg på hytta i påskeferien. For påska er jo den beste tiden å lese grøss og andre uhyggelig lesestoff, og når det er Halloween, selvfølgelig.

Vet ikke hvorfor, men har alltid hatt inntrykk at de norske vikingene var kanskje de mest fryktløse og ikke viste noen nåde. Synes vikingtiden er spennende uansett selv om jeg er glad jeg ikke levde på den tiden. Hadde nok ikke overlevd særlig lenge;)

Å ha masse tid for seg selv kan være greit og også en forbannelse. Jeg er venneløs og har heller ingen kjæreste så jeg er vant til å være alene døgnet rundt. Å gjøre det man vil hele tiden uten å ha en jobb å gå til er ikke så idyllisk som de fleste tror. Det kan jeg skrive under på:)

Er spent på denne Ready palyer one. Den har jeg hørt mye om de siste årene. Selv om dystopisjangeren ikke er favoritten så er det noe bra der også:)

På torsdagskvelden ble jeg ferdig med Dere finner meg aldri av Robert Wilson, og natt til fredag ble jeg ferdig med The haunting of Sunshine Girl av Paige McKenzie.

Samme torsdagskveld begynte jeg på Everest av Odd Harald Hauge, og natt til fredag begynte jeg på The Diviners av Libba Bray. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Maestro av Geir Tangen. Tror neppe det blir i helga, men man vet jo aldri.

Kos deg med vikingene:) Jeg har på en følelse at de norske vikiningene var hardere enn vikinger fra andre land. Stemmer det?

Godt å høre:)

Dette er rett og slett veldig, veldig god fantsy. Eller, det er veldig, veldig god litteratur! Uavhengig av genre.