Jeg gleder meg stort til å lese mer av ham! Takk for tips og gode ord :)

Jeg elsker bøkene hennes! Har lyst til å lese dem igjen og igjen til jeg kan dem utenat sånn at jeg ikke skal glemme en eneste formulering.

Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. Jeg kan heller ikke unngå å være over meg av begeistring for det faktum at en mann skriver om en kvinne. Attpåtil en litt eldre kvinne i et kvinnedominert yrke som skvises ut av arbeidslivet. Det kan vel knapt nok bli bedre enn det?

Eller?

Jo. For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

(les hele omtalen...)

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet.

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. (les mer...)

Aller best er den i sine beskrivelser av angst og desperasjon. Avmaktsfølelsen og redselen for å miste livet hun har gjort seg avhengig av. Angsten for å være alene. Frykten for å ikke strekke til, holde mål, være god nok. Elsket. Desperasjonen etter å få ham tilbake, tilgi alt, gå videre, ikke tenke, bare være … bra nok.

Hennes opphold på den tidvis folketomme hytta prisgitt naturkreftene er en fin innfallsvinkel til disse dystre følelsene. Her er det tid og rom til å virkelig kjenne etter. Samtidig skriver hun på en bok hvor hun forteller om samlivsbruddet. Slik forsøker hun også å bearbeide traumer. – Og hvem er leseren til å kreve at hun skal klare å se saken fra begges sider? Selvsagt blir det hele subjektivt og desto mer troverdig.

Jeg står på stien bak huset og røyker til det ikke er flere sigaretter igjen i pakken. Nå er jeg nødt til å gå inn igjen. Guttene har vært alene litt for lenge. Jeg skal gå inn og oppføre meg normalt og være blid og ikke vise barna at jeg nettopp døde.

Bare så synd det er dårlig forkledd selvopplevd. Petras tårer er forfatterens tårer. Anders sitt svik er hennes eksmanns svik. Jeg får en vond smak i munnen. Vil ikke like. Vil ikke.

(Les hele min omtale)

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene.

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

(Les hele omtalen)

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Etter å ha lest Verden som var min - Syttitallet av Ketil Bjørnstad ble jeg nysgjerrig på hans første diktsamling - han forteller så inntagende om tilblivelsen av denne i Syttitallet. Jeg likte diktene godt - han var jo bare 20 år da - de bebuder mye av det som skulle komme senere i hans liv.
Jeg har laget en liten omtale i Reading Randi

Håper jeg forklarte det på en forståelig måte:) Det er mange gode forfattere der ute, men det er ingen som skiller seg ut som Stephen King når det gjelder fortellermåte:)

Ikke mitt førstevalg når det kommer til lesestoff, men jeg gjør som jeg får beskjed om. De konkrete øvelsene bak i boka er greie nok om ikke akkurat nyskapende. Ellers er teksten overylt av bilder og store ord, alt for skravlete i formen for meg.

Så deilig å være i en ny potterhistorie! Det er lenge siden sist. Det er jo forskjell på leseopplevelsen når formen er skuespill, og jeg satser på at slutten ikke virker så brå i sceneversjonen. Jeg blir også litt matt av alt dette kjærligheten mellom foreldre og barn-pratat, men det er jo ikke nytt i denne fortellingen.

Ellers tipp topp og fyrd og glede!!

Godt å høre. Det er sjeldent at noen er enig med meg, så kjekt når det av og til skjer:) Da er man ikke helt alene om alt bestandig;)

Nettopp:) Det er neste umulig for en oversetter og andre forfatter å kopiere hans særegne fortellerstemme. Han er svært detaljrik og når man leser hans bøker er det nesten som om han snakker direkte til deg, men hvis du leser ham på norsk, så mister teksten den gnisten, på en måte. Han har en helt særegen måte å skrive på som er vanskelig å beskrive.

Å bli avvist av noen man er glad i

Når en viktig del av livet ikke går som forventet ...

Kaotiske tilstander
Petra merker at noe er galt, men hva? Noe mellom henne og Anders er ikke det samme som før. De har ikke den samme nærheten og åpenheten de en gang hadde, og hun føler ofte at Anders trekker seg unna. Hun prøver å konfrontere ham angående situasjonen, men han unngår det så godt han kan. Han oppfører seg som om han ikke vil være sammen med sin egen familie. Og så får hun vite det og hele tilværelsen hennes blir snudd på hodet. For å takle nederlaget og skuffelsen, drar hun flere uker til skogs for å ta over som hyttebestyrer. Hun tar med seg katten, og forsøker å skrive mens hun er der og underveis møter hun noen turister som bestiller seg rom.

Underveis veksles det mellom nåtid, og da hun levde med Anders. Hun beskriver følelsene sine, hvor fortvilet, splittet og lurt hun til tider føler seg. Ingenting blir det samme igjen og så har hun barna å tenke på attpåtil. Følelsene er bare et eneste stort kaos og hun føler at hun har gjort alt, men likevel holder det ikke. Som sagt ender hun opp langt ute i ødemarken som hyttebestyrer i noen uker, samtidig skal hun jobbe med sin nye bok, slik at hun blir opptatt med noe, for å få bukt med følelsene sine. Men kan man glemme svik og komme over noen man en gang har vært glad i?

Kort bok som vil mye
Det er noe som ikke stemmer er en bok på bare 199 sider, men den får frem mye. I hvert fall mye drama. Det er en berg og dalbane av følelser, falske forhåpninger og det å finne seg selv igjen etter en vanskelig situasjon, og forfatteren får frem alt dette på en fin måte. Men boka består også av noen delhistorier som ikke hører inn i innholdet og som på en måte ikke fører noe sted. Luretråder, som jeg kaller det, så boka hadde vært så mye bedre uten det. Følte også et savn etter å bli enda bedre kjent med Anders for han blir nærmest som en skygge av seg selv og det er Petra som stjeler showet. Det hadde heller ikke skadet med litt mer bakgrunnhistorie slik at karakterene får mer dybde. Jeg liker å bli kjent med karakterer jeg leser om, for da får man større sympati for dem, og det fikk jeg ikke her. Man klarer ikke helt å føle med dem. Man blir heller likegyldig til hva som skjer med dem for man får ikke noen bånd til karakterene, og da kan det være det samme.

Det positive med boka er at man føler litt på desperasjonen til Petra, håpet om å lappe sammen familien igjen og dra tilbake til den tiden da ting var som vanlig. Selv om man ikke føler sympati for henne eller noen av de ndre karakterene fordi man ikke blir godt nok kjent me dem, er det ikke til å unngå å føle desperasjonen og det å føle seg bedratt. Man blir nesten stresset av å lese alt det Petra gjennomgår.

Ikke alle kommer fra en splittet familie, så sånn sett var boka interessant å lese. Det er noe som ikke stemmer er et eksempel på at ikke alt blir som man drømmer og planlegger her i livet. Drømmer kan knuses og kjærlighet kan ta slutt. Det er lite i livet som er 100 % sikkert. En bok med alvorlig tema, men lengtet etter strammere oppsett og dybde i karakterene.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Ungdomsroman med tyngde.

Spesiell situasjon
Med beina på nakken er en bok om far og sønn. De reiser med tog, og det virker ikke helt som de vet hva de skal gjøre, eller har planlagt hvor de skal. Eirik sitter i rullestol og faren prøver å ta seg av ham så godt han kan. De ender til slutt opp i Berlin, får tak i en leilighet som har sine slitasjer, og sammen prøver de å gjøre det beste ut av situasjonen. Eirik vet at det er noe med denne situasjonen som skurrer. Rømmer faren hans fra noe? Mens faren hans ofte forsvinner i perioder av dagen uten å forklare hvor han har vært eller hva han har gjort, er Eirik sammen med noen andre tenåringer fra nabolaget. Selv om det er noen språkbarrierer, går de godt overens. Takket være dem og boka Frankenstein får det tiden til å gå mens faren er borte periodevis i noen timer, men som kommer tilbake igjen.

Har aldri lest noe av Arne Svingen før, men har hørt mye om bøkene hans, og dette var et godt førsteinntrykk. Det er ingen tvil om at han skriver godt. Man blir godt kjent med karakterene, man kjenner på usikkerheten deres, og at de vil så gjerne få til det beste ut av situasjonen selv om de har sine tvil. Man føler med dem og vil bare karakterenes beste. Man håper at alt vil ordne seg etter denne tunge tiden. Vi får aldri vite hvor gammel Eirik er, men vil tippe at han er rundt 12 - 14 år. Liker også far og sønn forholdet godt. De prøver å stole på hverandre og gi hverandre en sjanse selv om situasjonen de befinner seg i er vanskelig, og prøver å ikke såre/skuffe hverandre. De samarbeider og prøver å snu om den mystiske tilværelsen til noe hverdagslig.

Mye ut av liten bok
Selv om boka er på kun 158 sider, får man mye ut av den. Det er en bok med masse følelser blant karakterene og beskrivelsene er veldig levende. Det er sårbar lesing som byr på viktige temaer. Dette er ikke en typisk ungdomsroman som man har lest hundre ganger før, noe som er en lettelse. Dette er en ungdomsroman som vil få deg til å tenke og sette perspektiv på ting, og som vil gjøre inntrykk.

Arne Svingen er kanskje det norske svaret på R.L.Stine. R.L. Stine skriver horrorbøker for barn og ungdom, og han var også lenge verdens mest solgte ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling overtok tronen. Arne Svingen har også skrevet mange horrorbøker for barn og ungdom, men Med beina på nakken er ikke en horror, men en roman.

Til tross for at denne boka ikke tilhører min målgruppe, så var den interessant og tankevekkende. Jeg liker å lese ungdomsbøker av og til for å holde meg oppdatert. Jeg liker å holde meg oppdatert både når det gjelder hva ungdom og voksne leser. Med beina på nakken er en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest i år fordi den skiller seg ut og har en mer alvorlig tone enn andre ungdomsbøker jeg har lest de siste årene. Den setter et større spor etter seg, noe jeg har sansen for.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html