Originaltittelen The Lake House har ikke noe med filmen med Sandra Bullock og Keanu Reeves i hovedrollene å gjøre, heldigvis. Den filmen er tragisk dårlig. Huset ved innsjøen av Kate Morton ble gitt ut mange år senere og er noe bedre.

Kate Morton er ingen favorittforfatter, men har lest to bøker av henne tidligere og det er; En svunnen tid og Tilbake til Riverton. Det er ikke "ren" damelitteratur hun skriver, selv om det kan virke som det på grunn av bokomslaget og baksideteksten. Jeg har ikke noe i mot damelitteratur og leser det av og til, men det er ikke det jeg aller helst har lyst til å lese. Det er ingen førstevalg for å si det sånn.

Interessant cold case
Selv om Kate Morton ikke er noen favorittforfatter så er hun god på å beskrive stemning og blande sammen fortid og nåtid på en spennende og oversiktelig måte. I Huset ved innsjøen blir vi tatt tilbake i tid, nærmere bestemt 1933. Familien Edevane holder en stor midtsommerfest, og alt er bare idyllisk helt til de oppdager at deres yngste barn er forsvunnet. Etter den hendelsen blir herskapshuset stående tom. Omtrent 70 år senere blir denne saken rippet opp igjen da etterforsker Sadie Sparrow tilfeldigvis er i Cornwall og kommer over dette huset. Hun blir interessert i den gamle saken, og familiemedlemmet av Edevane, Alice er fremdeles i live. Hun er krimforfatter og Sadie Sparrow kontakter henne for å grave i forfatterens fortid.

Stemningsfull og levende bilder
Det Kate Morton skal ha skryt for er at hun kan å skape stemning og atmosfære. Det er nesten til å ta og føle på. Mystikken henger i lufta, og man vil bare finne ut om man har rett eller ikke. Hun er en god historieforteller på mange måter og klarer samtidig å skape levende bilder. Bøkene hennes er heller ikke så "damete" som de kanskje kan virke etter omslaget. Her er det mer snakk om mystikk, fortid og nåtid, og mindre om følelser. Så sånn sett er ikke dette "ren" damelitteratur og det er heller ikke "overdramatisert" som damelitteratur er kjent for. Det er heller ingen hysteriske kvinneroller som er involverte, takk og lov for det, noe som er typisk innen damelitteratur. Det slipper man her. Dette er en bok som er nøktern fortalt.

Forfatteren klarer å holde nysgjerrigheten oppe hele veien og historien har mange sidevendinger. Det kan oppleves noe komplisert i begynnelsen, men det blir lettere etter hvert. Man må bare være litt tålmodig, så går lesingen nesten av seg selv. Det gjorde heller ikke noe av at boka var på over 500 sider fordi man blir godt kjent med både karakterene og alle aspektene i historien. Det jeg liker best med boka er at den tar så mange vendinger. Når man tror man har taket på noe, skjer det noe annet og man vet ikke helt hva man får. Den er ikke så forutsigbar som enkelte mysteriebøker har en tendens til å være.

Jeg har lest tre bøker av Kate Morton og må si at En svunnen tid er hennes beste så langt. Denne var slett ikke verst, men det var ett eller annet som manglet. Jeg er noe usikker på hva. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. En god bok på mange måter. Jeg fikk bare ikke den hjemsøkende følelsen etterpå som jeg hadde håpet på. En god bok, men den setter ikke noen spor etter seg.

(Til tross for at jeg ikke ble overbegeistret over Huset ved innsjøen, har jeg bøkene Hemmeligheter og Den glemte hagen av henne stående ulest i en av bokhyllene mine, og de skal selvfølgelig leses).

Fra min blogg: I Bokhylla

Ha ha ha ha!! :-D

Super bok! Minner om tøffe damer du har glemt, informerer om noen du aldri hadde hørt om og inspirerer til å finne ut mer om andre. Formen med de kortkorte biografiene gjør at det kan bli vanskelig å holde alle fra hverandre, men hovedpoenget er vel at en skal sitte igjen med et inntrykk av at det jammen har vært mange tøffe damer opp gjennom historien! Og det er vel hovedhensikten med boka? Og jeg har faktisk møtt en av damene!

Wow! En kriminalhistorie, men like mye en skildring av klassesamfunnet i 1930-tallets England og oppblomstringa av fascismen. Umulig å legge bort, men måtte likevel porsjonere ut så den skulle vare lenge.

Det går bra:) Boka kommer til å ta tid, men den er verdt all tiden. Man blir veldig godt kjent med karakterene og boka er full av undertoner. Kos deg:)

Ikke nok uhygge.

Ved en tilfeldighet møter Maggie Holloway på Nuala som en gang i tiden var hennes stemor, men så har de mistet kontakten oppgjennom årene. Da de tilfeldigvis møtes igjen, blir gjensynsgleden stor. Gjensynsgleden er så stor at Nuala inviterer Maggie hjem til seg. Da Maggie ankommer huset til hennes gamle venn, oppdager hun noe forferdelig og hun selv befinner seg i en større fare enn det hun først tror ...

Sprek forfatter
Mary Higgins Clark er over 80 år og hun gir fremdeles ut bøker. Jeg har lest mye av henne, ikke i det siste riktignok, men for noen år siden. Nå tenkte jeg det var lenge siden sist, og at det var på tide med et lite gjensyn. Hun skriver variert. Noen av bøkene hennes er ekle mens andre er mer "kosekrim". Jeg er ikke så altfor glad i såkalt kosekrim. Det går an en gang i blant når man vil ha noe lett mellom slagene, men foretrekker ekkel krim og jo mørkere, jo bedre.

Stille som i graven beveger seg mer mot kosekrim enn ekkel og uhyggelig krim. Mon skulle ikke tro det på grunn av tittelen. Stille som i graven har jeg hatt stående ulest i en av hyllene mine i noen år og tenkte det var på tide å lese den. Det er ikke Mary Higgins Clark beste og heller ikke hennes verste. Det var en helt grei krimbok.

Lett underholdning
Det bøker av Mary Higgins Clarks har til felles er at de har tempo og det føles ofte som om lesingen går helt av seg selv. Av og til kan plottet være vel enkelt, kun underholdende eller en sjelden gang noe latterlig, men det Mary Higgins Clark klarer er å holde på interessen uansett. Stille som i graven er ikke hennes beste, men likevel var den underholdende og verdt å bruke tiden på. Selv om den var noe forutsigbar for min del så gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med karakterene og plottet har et fint driv. Det eneste jeg savnet var mer spenning og intensitet, for det vet jeg at hun kan. Min favoritt av henne så langt er Et skrik i natten som er svært intenst og har et snev av uhygge i seg, noe jeg liker. Så sånn sett savnet jeg mer av det og undertoner generelt i denne utgaven.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Stille som i graven i og med at det er et svært enkelt plot, og man vil jo ikke avsløre noe som helst. Dermed blir anmeldelsen kort også. Som sagt, helt grei krim dette, så ikke forvent noe stort.

Noe jeg vil gjøre oppmerksom på er at i min utgave står det at originaltittelen er A Stranger is Watching noe som er feil. Originaltittelen er: Moonlight Becomes You.

Fra min blogg: I Bokhylla

Økonomisk kriminalitet er ikke min greie, men det hjelper jo veldig når deler av handlinga er lagt til min hjemby! Syntes det ble rotete til tider, men hang da med.

Aldri for gammel til å lese tegneserier ...

Jeg har lest mange tegneserier oppgjennom årene, blant annet: Donald Duck (som jeg har abonnert på de siste årene og som jeg har lest hele livet), Tommy og Tigern, Tex Willer og Knoll og Tott. Det eneste jeg fremdeles leser fast er Donald Duck for han har alltid vært en del av livet mitt så jeg kan bare ikke kutte ham ut. Han er en krabat jeg er oppvokst med. Andre tegneserier ved siden av som jeg har lest litt av og på, er blant annet Fantomet.

Har aldri vært en fast leser av Nemi, men har kjøpt noen Nemihefter av og til, impulsivt. Så vet godt hvem Nemi og Lise Myhre er. Nemi er en karakter som blir oppfattet som sær av omgivelsene sine, som alltid har på seg svarte klær, er nerdete og virkelig elsker fantasy, spesielt Ringenes Herre. Vi blir også kjent med vennene hennes. Cyan er hennes beste venninne og de snakker om alt og ingenting. Liker filosofisnakket Nemi har med enkelte både om stort og smått. Det blir som å ta del av det interne. Er jo nerdete selv, så det er mye å kjenne seg igjen i.

Har også sansen for at Lise Myhre varier med både striper og helsider, og at hun illustrerer hele dikt av og til. Hun har laget spesielt mange illuastrasjoner av diktene til André Bjerke oppgjennom årene, og laget et personlig preg på dem. Det gir diktene mer atmosfære. Det jeg liker aller best med Nemi er at hun er til tider veldig sarkastisk og sarkasme er den eneste humoren jeg forstår og liker. All annen form for "humor" er nesten gresk for meg. Hun er kjapp i replikken og har alltid en unnskyldning for noe når det er ting hun gjerne vil utsette. Jeg ler aldri av tegneserier eller av noe i det hele tatt for det skal mye til å få meg til å le. Jeg lo ikke av Nemi selv om hun er festlig. Men det må være lov å like noens humor selv om man ikke ler. Jeg ler ikke en gang av komedier.

Tidligere har jeg bare lest en bokutgave av Nemi og det var Nemi (X) som jeg leste for to år siden og må si at jeg likte denne mye bedre for humoren er hakket mørkere og særere, og det var mye mer å kjenne seg igjen i. Nemi er mer på kornet i denne utgaven. Lise Myhre vrir hverdagsproblemer om til humor. Man skal ikke ta alt så høytidelig hele tiden.

Nemi tar ikke opp bare typiske jenteproblemer, men helt vanlige problemer som kan oppstå i envher situasjon, til og med situasjoner som ikke trenger å bli til en situasjon, så Nemi kan fint leses av både gutter og jenter. Personlig liker jeg de dystre fargekombinasjonene og sarkasmen best. Står man fast i en situasjon, er det bare å lese Nemi for hun har stort sett svar på alt.

PS: Stripene i denne utgaven er fra 2010 og vi får møte en ny karakter som vil få stor betydning for Nemi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Ja, den er veldig bra - har omtalt den i bloggen - (Det er link på slutten av omtalen til andre Solstad-omtaler jeg har der)

Jeg tror dessverre ikke den er oversatt. Muligens fordi den er ganskje ukjent og ingen har tatt seg bryet til å oversette. Jeg vet ikke. Den ble utgitt i 2013. Selv foretrekker jeg å lese på engelsk, i hvert fall når det er bøker fra horrorsjangeren og når jeg leser bøker av Stephen King:)

Hmmm ... Det er noen år siden jeg skrev denne omtalen. Beklager faktafeilen. Den skal jeg umiddelbart rette opp. Jeg er fullstendig klar over at handlingen både i Sue Monk Kidds roman og for den saks skyld Barnepiken foregår på 1960-tallet. Når jeg nevnte disse romanene var det for å si noe om en opplevd "inflasjon" i Sørstadsromaner.

Jeg har for øvrig stor respekt for mine lesere. Fant du mer enn denne ene feilen? Det virker som om jeg har begått en stor forbrytelse her ...

Det går bra. det er ikke bestandig jeg svarer med en gang jeg heller for av og til kommer det andre ting i veien. Det er en del av livet. Så det går bra:) Urmaker og Corpse Husband er ikke samme youtuber. Tror de hadde en livesending sammen en gang så de er to forskjellige:) Jeg liker å høre på horror historier, se horrorfilmer osv, men når man er over 30 og har lest og hørt "det meste" så er det ikke mye som skremmer lenger. Det er synd for det er et savn. Det er en følelse jeg savner å bli skremt etterpå av noe man har sett eller hørt. Det er en fryd over det, men nå blir man ikke sjokkert eller skremt av noe lenger. Men har ikke gitt opp håpet og horror er en sjanger jeg ikke går lei av selv om det ikke er noe som skremmer lenger. Jeg liker horror samme om det er bra eller dårlig. Litt sær sånn:) Håper du liker youtubekanalen Mr. Nightmare. Han har perfekt stemme for sjangeren og lager veldig stemningsfulle vidoer, så han er min favoritt når det gjelder horrorlesing. Og andre typiske uttrykk de bruker i historiene er ofte '"This happened to me when I was about 11-12 years old". Altså for lenge siden, men det gjør ikke noe. Horror er horror:)

Ja, det har blitt en del bokanmeldelser oppgjennom årene. Man blir jo også lei noen ganger, men bokblogging er vel den lengste hobbyen jeg noen gang har hatt og den eneste hobbyen jeg har for tiden, pluss lesing. Skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men det er alltid vanskelig å finne hobbyer som interesserer i lengden. Spiller litt pc - spill/nintendo spill ved siden av og ser en del filmer. Men skulle gjerne ha hatt andre hobbyer også, men skjønner ikke hva det skulle være. Det er vanskelig å finne noe å være ordentlig interessert i, hvis du skjønner og som hjelper med å få tiden til å gå.

Jeg fullfører en bok fra start til slutt, samme med de jeg ikke liker, ikke i håp om at det skal bli bedre, men på grunn av rettferdighet og samvittighet. Jeg liker ikke halvspiste bøker, og man føler seg bedre når man fullfører noe rett og slett. Det er godt å gjøre noe skikkelig og på ordentligvis og jeg liker ikke tanken på å gi opp ting for da føler man at man har tapt på en måte, så jeg holder ut istedet;)

Morsom kommentar om folk som diskuterer hva de spiste middag mens de seren film, men du har rett. På kino mister folk ofte konsentrasjonen, og begynner å snakke om helt andre ting eller viser hverandre hva de har fått på mobilen, om det er et bilde eller noe. Det er så utrolig irriterende når det skjer, derfor foretrekker jeg å se en film alene. Da får man med seg undertoner og alt mulig. Når folk snakker masse under en film så ødelegger det totalt. Det går an å komme med små bemerkninger her og der under filmen. Er ikke noe i mot det, men hvis folk skal snakke sammen under hele filmen ser jeg en film hjemme hos meg selv istedet. Jeg foretrekker det og ikke noe galt i det. Skal prøve å se litt ekstra skrekkfilmer nå som Halloween kommer, men er litt usikker på hvilke jeg skal se ennå, så har du noen forslag så er det bare å komme med det:)

Hei og beklager for sent svar. Hendelsenes hus ble gitt ut før This House is Haunted. Hendelsenes hus er roman mens This House is Haunted er horror. Håper dette var til hjelp. John Boyne er også forfatteren som skrev The Boy in The Striped Pyjamas så tror han skriver fra forskjellige sjangere:)

Bedre sent enn aldri:) Nei da, det er ikke alltid jeg er flink til å lese bøker jeg får tipset om jeg heller, så vet hvordan det er. Det er ofte det kommer andre bøker i veien :) Kos deg og spent på din mening til slutt:)

Man er aldri helt trygg på reise ....

Lo Blacklock (eller Laura som hun egentlig heter) får sitt livs sjanse da hun må steppe inn for sjefen og skrive om en første cruisetur full av luksus. Hun jobber for et reisemagasin og en del av reisen er langs Norge. Samtidig er forholdet til kjæresten noe turbulent. Dette er ikke rette tiden til reising, men dette er også hennes eneste mulighet til å vise hva hun er god for. Hun kan ikke la denne sjansen gå fra seg. Det er bare spesielt inviterte som får være med på denne første, eklusive turen. Det ser ut til å bli et fint opphold, helt til en kveld da hun hører noen åpne balkongdøra fra lugaren ved siden av, og hun blir vitne til at noe eller noen blir kastet over bord. Lo møtte kvinnen i nabolugaren tidligere ved en tilfeldighet, men nå er lugaren ved siden av tom, og ingen om bord vet hvem Lo snakker om når hun nevner det. Ble den mystiske kvinnen myrdet eller har det hele vært en innbilning?

Godt å lese ukjente bøker av og til, samme om de er bra eller mindre bra
Ruth Ware er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere. Det gjør ikke noe fordi jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Man må også utforske litt som leser. Det er en del av prosessen av å være en leser. Det er ingen hemmelighet at jeg liker horror og mysterier. Dette er ingen horrorbok, men en psykologisk thriller blandet med suspense. Jeg sier ikke nei til psykologiske thrillere, men det er ikke mye med den sjangeren som har sjokkert meg i det siste, og det er et savn. The Woman in Cabin 10 hadde mange interessante aspekter ved seg før jeg leste den: Interessant plot, et mysterie som gjorde meg nysgjerrig og det var en bok jeg endelig ikke hadde hørt om tidligere. Det er lett å bli lei av bøker som man hører mye om og som ennå ikke lest. Det er litt befriende av og til å hive seg inn i "det ukjente".

Gode utgangspunkt holder ikke alltid
Til tross for atThe Woman in Cabin 10 hadde mange gode utgangspunkt, holdt det dessverre ikke. Det jeg irriterte meg aller mest over var selve hovedkarakteren Lo. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvorfor. Den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med er at hun var vanskelig å like. Rett og slett. Slik er det også i virkeligheten. Man kan ikke like alle og ikke alle er like godt likt. Det er bare sånn det er. For meg var hun for dramadronningaktig, og hun er en person man aldri blir helt klok på. Hun setter seg selv stadig vekk i unødvendige situasjoner som man blir noe flau over. Jeg klarer ikke helt å synes synd på henne. Hun blir et irritasjonsmoment istedet for en karakter å bli glad i.

Det er synd at boka hadde så god begynnelse og god driv i den første delen, men så blir det bare rarere, og rarere, og til slutt blir boka nærmest uinteressant istedet for spennende. Man slutter å bry seg om hva som skjer for det hele blir for sært. Jeg liker det som er sært, men dette ble vel sært og vanskelig å forklare hvor sært det er når man ikke vil avsløre noe som helst.

The Woman in Cabin 10 startet bra og lovende, men så går det bare nedover og nedover med stort sett alt. Det hele blir bare masete og svært uengasjerende til slutt. Savner å lese psykologiske thrillere som er så intense at man nesten ikke merker sine egne omgivelser. Det er altfor lenge siden sist. Psykologiske thrillere skal være spennende og intense, ikke kjede leseren halvt i hjel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg leste en god del Casino Grøssere jeg også da jeg gikk på ungdomsskolen og en gladnyhet er at et forlag er i ferd med å gi dem ut på nytt igjen så det er i den forbindelse jeg leste den:) Wohoo:) Man blir så nostalgisk av og til:) Jeg var glad i Casino Grøssere selv og leste mange av dem selv da jeg var ungdom for mange år siden.

Halloween er vel den eneste "høytiden" jeg liker og selv om jeg leser horror året rundt, så leser jeg litt ekstra horror på denne tiden likevel, spesielt nå som det er høst og min favorittårstid. Tidligere denne uka ble jeg ferdig med The Awakening of Sunshine Girl som er bok to i The Haunting of Sunshine Girl trilogien av Paige Mckenzie. Jeg leste også ut Blind forbannelse av John Saul. Den ble jeg ferdig med i går.

Nå for tiden leser jeg This House is Haunted av John Boyne (samme forfatter som skrev The Boy in the Striped Pyjamas). Jeg leser også Havboka av Morten A. Strøksnes og The Waste Lands som er tredje bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Håper ikke at oktober tar slutt med det første for det er min favorittmåned. Mørketid, kjølig luft, vind, regn og Halloween:)

Den leste jeg i 2010. Det tok sin tid å bli ferdig me den og den er motløs lang, men det er verdt det:)