Bokelskere.no

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla

En fantastisk bok fantastisk lest av forfatteren. Jeg tenker denne både kan gi innsikt og klarhet for dem som har levd i en mer eller mindre dysfunksjonell familie, og forståelse til dem som har levd i en harmonisk en. Klok og varm bok.

Denne romanen svarte virkelig til forventningene. En sterk historie - i en velformulert utgave. Vigdis Hjorth på sitt beste. Jeg brukte også lydboken, drivende god opplesing av forfatteren selv. Mer om denne i Reading Randi

Avslappende og koselig med romanserier av og til.

Mamma abonnerer på Hjemmet og av og til sender de med i bladet en gratis bokutgave når en ny romanserie kommer ut, og de bøkene får jeg av henne for jeg leser slike bokserier også.

Spennende tid å lese om
Bente Pedersen er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, og at hun hadde skrevet en bokserie fra 20-tallet (eller tiden som nærmer seg 20-tallet), var det som fanget oppmerksomheten min. Det er en tid jeg har lest altfor lite om, selv om jeg synes at det virker som det var en veldig spennende tid. En bok jeg har lest tidligere hvor handlingen er lagt til 20-tallet er The Diviners av Libba Bray.

Første bok i Aurora serien heter Grossererens datter hvor vi møter hovedpersonen som har samme navn som seriens tittel, nettopp Aurora. Hun er i tenårene og er ikke en typisk jente. Hun er på mange måter en guttejente som liker action, og hun går ofte bak foreldrenes rygg og lyver om ting hun har gjort. Hun henger ofte med gutter og har ingen jentevenner. Hun kan også være rappkjefta, noe faren hennes synes er morsomt, men som moren hennes skulle ønske hun kunne forandre på. En dag ser Aurora et arrangert slåsskamp mellom to gutter i byen og blir uforventet raskt betatt av den ene. Etter hvert blir hun kjent med fremmede følelser. Ting blir ikke lettere da spanskesyken treffer Tromsø og Auroras mor blir syk.

Sporty personlighet
Det som var morsomt å lese i denne boka var Auroras personlighet. Hun er ikke som de andre jentene fra den tiden da de helst skulle være meget prektige og alltid vise den beste utgaven av seg selv. Istedet virker det som om hun er seg selv i enhver situasjon og bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Liker spesielt godt forholdet hun har til faren hvor begge er ordentlige spøkefugler. Hun var den mest befriende delen å lese om, mens handlingen i seg selv var noe traurig og typisk for denne sjangeren. Jeg liker å lese denne sjangeren til tross for at jeg ikke er fan av damelitteratur, men dette er ikke ren damelitteratur. At denne sjangeren også kalles kiosklitteratur gjør meg heller ikke noe for det er ikke noe galt i hva man leser, bare man leser noe, og kanskje samtidig synes at det er interessant. Det er det viktigste.

Jeg synes det er koselig med slike serier for det er ikke bare småspennende og avslappende, men man får også litt historiske fakta som er fint å få med seg. Jeg har ikke lest mange romanserier, men fra 2009 - 2015 leste jeg hele Fossefall serien av Jorunn Johansen som besto av 55 bøker. Jeg skrev også om alle Fossefall bøkene, og husker jeg var veldig hekta på den serien. Så denne første boka i Aurora serien kunne dessverre ikke måle seg med den samme type avhengighetsskap, men det gjorde ikke noe.

Grossererens datter var en fin introduksjon til en ny serie, men for min del så fenget den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg er høyst usikker på om jeg er nysgjerrig nok til å lese resten av serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Grei krim, men ikke den helt store spenningen. Styrte unna en del klisjefeller. Språket er rotete (ånde "spruter" da ikke?) med masse slurv i setningsbygning og småord. Når det er sagt, kan det siste selvfølgelig skyldes oppleseren og ikke forfatteren. Men fin tidtrøyte ved siden av litt kjedelig strikketøy.

Dette er en tegneserie hvor det absolutt lønner seg å ha lest originalboken av Jane Austen først. I den er mødre og fedre, og noen av jentene selv veldig opptatt av hva de ulike mennene tjener og hva de kan tilby dem. Mennene er opptatt av at jentene er pene, kan føre seg, danse og holde hus, som det heter så fint. Men i Pride and Prejudice and Zombies betyr jentenes (og mennenes) kunnskap i zombiedreping ganske mye. De tre eldste døtrene til Mr Bennett har vært i Kina og trent for å lære seg å bli effektive krigere. Det samme skal de to yngste når de blir eldre. Ellers skjer alt det som skjer i Pride and Prejustice også i denne boken 2(Eller Stolthet og fordom, som er den norske tittelen).

I dette diktet (i tegneserieform) møter vi en ensom mann som prøver å komme over en kvinne ved navn Lenore. Det noen som banker på soveromsdøren, men han ser ingen da han åpner døren. Etterpå banker det på vinduet. Da han åpner vinduet, flyr det inn en ravn som setter seg på bysten av Pallas som står over døren. Pallas er en gresk visdomsgud. Mannen spør ravnen hva den heter og får til svar: Nevermore.

Marta Norheim er en fantastisk god hjelp når en skal få grep om litteraturen mellom 1965 og 2016, som er det min oppgave i litteratur går ut på denne gangen

Novellene er urovekkende på den måten at helt vanlige situasjoner forandrer seg til noe annet. Noe mørkt, og uavklart, føler jeg flere ganger. Det er en kraft i flere av dem som jeg synes er interessant og spennende og som jeg gjerne skulle funnet mer av. Det forvirrende og fantasifulle med drømmer har en stor plass i noen av novellene, og måten de omtales gjør at teksten føles som noe Frobenius har tenkt nøye på.

Denne romanen er på nynorsk. Og et nydelig nynorsk og. Slik at språket nærmer seg poesien samtidig som det er direkte og nakent. Han går rett på personene og beskriver dem slik de er. Både fysisk og psykisk. Men vi ser hovedpersonens syn på hvem og hva de er, og spørsmålet er da om han noen ganger tar feil?

Holdstock skriver først og fremst mytisk fantasy. Med det menes at han bruker helter, personer, guder osv i fra ulike lands mytologi. I The Merlin Codex er Merlin hovedpersonen. Han har blitt flere tusen år, men ser fremdeles ut som en ung mann. Handlingen er lagt til ca 400 år fKr. og en god del av mytologien er fra England – da Alba.

En god natts søvn av Jan-Erik Vik er en samling noveller, eller kanskje man skal kalle det historier. Forfatteren har skrevet mange noveller og publisert dem i ulike land. Han har også gitt ut to tidligere samlinger av dem. Han skriver den typen krim hvor slutten er anderledes enn du hadde tenkt deg, med en tvist, heter det vel. De er ganske ok.

Dette er en oppegående, voksen og intelligent skrevet bok, med et utrolig høyt spenningsnivå.

Tilsammen var dette meget spennende. En får små hint om hva som kan ligge bak, men ser ikke hele helheten før man har lest slutten av boken. Det var vanskelig å legge denne fra seg, rett og slett fordi plottet var så nydelig innviklet og språket så godt at hele boken flyter fint avgårde. Der var en balanse mellom krimsaken og personalkonflikten. Spesielt satte jeg pris på at saken fikk være viktigst og så kom personene etterpå.

En forfyllet politimann setter i gang med å løse et mord. Dette er igrunnen hans siste sjanse til å bevise overfor seg selv at han fremdeles er politi og at han kan leve uten å drikke. Du har sikkert lest det før.

En fin og stillferdig krim uten dramatiske skyteepisoder eller blodige mord. Men allikevel riktig så spennende og med litt romantikk i krokene.

En skikkelig god, og skikkelig spennende krim!

Det blir skummelt, mørkt og dramatisk for begge hovedpersonene i denne oppfølgeren

En utrolig spennende bok.
(Link til bloggen min, Betraktninger)

Den handler om en «stalker» og kvinnen han følger etter. Boken er skrevet fra «stalkerens» synsvinkel, noe som var nytt og friskt for meg. Han blir mer og mer sykelig opptatt av sitt ofer og griper mer og mer inn i livet hennes uten at hun ser det. Den er ikke veldig skremmende, selv om det at noen følger etter en er skummelt i seg selv. Men den er lesverdig.