Tobakkshandleren en meget rolig og forsiktig bok. Vi følger Franz tanker og følelser, og hans desperate og ulykkelige kjærlighet. Men også hans utvikling fra gutt til mann. Gjennom hele boken skriver han kort og etterhvert brev til moren, og både i hans brev og i morens svar ser vi to familiemedlemmer som er sterkt knyttet til hverandre.
Boken ga meg en nydelige leseopplevelse. Den er kort, liten, utrolig levende og engasjerende. Den etterlater deg med følelser for hovedpersonen. Glede og sorg for livet hans og en positiv følelse fra å ha følgt den stille og vakre stemmen til Seethaler.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Romanen følger Andreas indre liv og vi får følge utviklingen fra han er ung, (i tilbakeblikk) til han blir en gammel mann. Han er ingen utadvent mann, heller stille og forsiktig. Samtidig har han en nydelig stemme som gir oss innblikk i hvor tøft og brutalt livet var i de østerrikske fjellene, og hva Andreas både finner seg i når andre bestemmer og hvordan kjærligheten og så sorgen, forandrer ham.

Et helt liv er en fantastisk nydelig bok. Stille og rolig, forsiktig og levende. Den anbefales virkelig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig! Ikke så sikker på om jeg kommer til å bruke mange av oppskriftene jevnlig (redaktørene har jo også fjerna alle hentydninger til interessante ingredienser som kreosot og arsenikk), men hvordan skulle jeg klart meg uten kapitlet om etikette? Jeg kunne jo fornærma troll i ett sett uten å mene det.

:-) Herlig med slike tilbakemeldinger, Ava! Stefan Zweig er bare helt eminent!

Mira Bartoks språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert.

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning.

Les min omtale i dette blogginnlegget.

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere!

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid.

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger.

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin.

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus.

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet.

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz.

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249).

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen!

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg.

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen.

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka!

Historien om Stefan Zweigs eksiltilværelse i Rio de Janeiro

Dersom det ikke hadde vært for iherdig innsats fra mange hold, ville nok Stefan Zweig og hans helt unike forfatterskap ha forsvunnet inn i glemselen for lengst. Heldigvis gikk det ikke slik! Over hele verden har det i flere år nå vært en Stefan Zweig-renessanse uten like!

Bøkene hans utgis som aldri før. Men Norge henger sørgelig etter ... Nå kom riktignok Zweigs berømte memoarer "Verden av i går" ut i pocket på Aschehoug forlag i 2013 (i tillegg var den månedens bok i Bokklubben samme år), mens "Sjakknovelle" kom ut på Heinesens forlag i 2012. Legg til boka "I følelsenes vold", som kom ut på Solum Forlag før dette, og det er alt norske lesere har blitt tilbudt i norsk oversettelse i nyere tid - mens resten av verden går mann av huse for å lese Zweig på nytt. (Samtlige linker peker til mine egne innlegg om Stefan Zweig og hans bøker på bloggen min.)

Joda, de fleste av bøkene hans har vært oversatt til norsk tidligere, men de er i praksis utilgjengelig for folk flest. Hvorfor? lurer jeg på. Jeg vet at "Verden av i går" selger jevnt og trutt, så det er penger å tjene på disse utgivelsene! Det står ikke på det! Dersom man ønsker å lese flere av Stefan Zweigs bøker, må man lese dem på andre språk enn norsk. Hvis man ikke er så heldig at man finner tidligere utgaver på antikvariater ... Mitt inntrykk er at dersom det dukker opp Stefan Zweig-utgivelser der, er de borte før man får et sukk for seg.

Jeg har skrevet om disse bøkene her på bloggen:
Zweig, Stefan: Amok (1922)
Zweig, Stefan: Amok and Other Stories (2010)
Zweig, Stefan: De utålmodige av hjertet (1939)
Zweig, Stefan: Evige øyeblikk - 12 historiske miniatyrer (1927)
Zweig, Stefan: Fear (2010)
Zweig, Stefan: I følelsenes vold (1927)
Zweig, Stefan: Sjakknovelle (1943)
Zweig, Stefan: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
Zweig, Stefan: Verden av i går (1942)

Stefan Zweig (f. 1881 i Wien, død i 1942 i nærheten av Rio de Janeiro) var en østtysk jøde som flyktet fra nazi-Tyskland og levde i eksil fra 1934 og frem til sin død 23. februar 1942. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Han var også en fremragende oversetter og "ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd". (kilde: Wikipedia)

I første omgang valgte Stefan Zweig og hans daværende kone Friderike Maria (f. Burger) å emigrere til England i 1934. Ekteskapet ble oppløst i 1938, og Zweig giftet seg da med sin sekretær Lotte Altmann. Zweig fikk britisk statsborgerskap, men følte seg ikke trygg i England. Han og Lotte reiste videre til New York i 1939, og deretter til Argentina og Paraguay. I 1940 slo de seg ned i Rio de Janeiro. Der levde de frem til 23. februar 1942. Da ble de funnet døde i sitt hjem, etter å ha tatt sine liv ved hjelp av gift.

Mange har latt seg fascinere av Stefan Zweigs eksiltilværelse, og årsaken til at han og hans andre kone Lotte valgte å ta sitt eget liv i 1942. Han var jo i sikkerhet, så hvorfor klarte han ikke å ta inn over seg at krigen kunne ende med tysk tap?

Jeg har George Prochniks bok "The impossible exile" (som jeg har lest store deler av) og har også sett filmen "Farewell to Europe" fra 2016 (med originaltittelen "Von der Morgenröte"). Filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Filmen vil nok uansett ikke bli en pengemaskin (i Norge vel og merke - i Sverige og andre land stiller dette seg helt annerledes), men den er nydelig og svært tro mot den sanne historien om Stefan Zweig og hans kone. Den viser med tydelighet hvor aktet og respektert Zweig var. Alle visste hvem han var, alle ville ta del i hans liv, og alle var stolte av å kjenne ham. Hvor enn han var dukket det opp noen som ønsket å få hans signatur i sin spesielle bok. Likevel klarte han egentlig aldri å glede seg over dette, eller føle seg trygg. Dersom du er fascinert av denne forfatteren og hans forfatterskap, må du se filmen!

Så hva har Sorel & Seksik og deres tegneserie "The Last Days of Stefan Zweig" å tilføre? Kanskje ikke så mye, egentlig, men likevel en hel del. Å lese historien om Stefan Zweig og hans kone Lottes liv i årene fra de forlot New York og frem til deres død, i tegneserieform er nemlig også fint, og minner om noe jeg leste i en annen bok nylig, som handlet om litteratur. Her fikk jeg nemlig innblikk i noen tanker om litteraturens vilkår i dag, der litteraturen fremstår som en hybrid. Bilder og lyd supplerer når historier fortelles. Likevel er det aldri tvil om at det som ligger i bunnen og som inspirerer, er bøker, bøker og atter bøker. Så også med tegneserienes berettigelse! Dette med tegneserier har for øvrig utviklet seg til en egen kunstform, og Sorel & Seksik´s tegneseriebok tilhører denne kunstformen.

Samtlige bilder i boka er malt i vannfarger, og det er en fin balanse mellom bilder og tekst. Som vi kan lese på bokas baksidetekst:

"In short and incisive sentences, Laurent Seksik conveys Stefan Zweig´s depression, offset against all odds by Lotte´s joie de vivre. The elegant, delicate and moving watercolours by Guillaume Sorel give a spesial momentum and a palpable intensity to the words. With a penetrating alchemy, the perfect balance between the watercolours and the text, the reader is struck by this story that skilfully blends romance, biography and testament."

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted fra september 1941 til februar 1942.

Vi er vitne til et ektepar som opplever eksiltilværelsen meget ulikt. Stefan er deprimert og tolker alt han får høre om krigen i nyhetene svært negativt. Med hans memoarer i "Verden av i går" i tankene, der han med undring var vitne til hvordan en latterlig figur uten spesielle evner i noen retning (Hitler) til å begynne med ikke ble tatt på alvor, men hvor makten hans gradvis økte og gjorde tilværelsen for jøder svært vanskelig, er det kanskje ikke så underlig at han hadde et pessimistisk syn på fremtiden.

Hans kone Lotte blomstrer derimot etter at ekteparet ankom Rio de Janeiro. Hun vil gjerne danse og ha litt moro etter mange alvorstunge år i eksil, men opplever at ektemannen ikke klarer å senke skuldrene. Det hun kanskje ikke helt forstår, er hvor dypt deprimert Stefan er.

Kontrastene i ektefellenes virkelighetsoppfatning kommer tydelig frem i fargevalget i bildene. Det depressive er sepia-farget, mens det lyse og lettlivete er mer nyansert og i glade farger.

Etter hvert skjønner også Lotte hvilken vei det går. Hun ønsker å leve, mens ektemannen ønsker å forlate denne verden. Samtidig som hun trygler omgivelsene om å redde henne fra kjærligheten til ektemannen, er hun uløselig knyttet til ham. Et liv uten ham har ingen verdi for henne. Derfor velger hun å følge ham i døden, selv om hun egentlig har lyst til å leve.

Før de sovner inn etter å ha tatt gift, gir begge uttrykk for sin evige kjærlighet til hverandre. Slik blir døden skildret som noe romantisk, som noe som binder dem sammen til evig tid.

Selv om jeg kjenner slutten og vet hvordan det gikk, slutter jeg aldri å sørge over at det aldri skulle komme flere bøker fra en av de mest eminente forfattere som noen gang har levd.

Denne tegneserieboka er tilgjengelig og enkel å få tak i. Ikke er den spesielt dyr heller. Merk deg for øvrig navnene på forfatteren Laurent Seksik og tegneren og maleren Guillaume Sorel! De har utgitt flere slike bøker sammen.

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Her kan du lese resten av min anmeldelse.

Har ikke testa noen av oppskriftene ennå, men den ser veldig bra ut!

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Hvor er neste bok i serien??

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ...

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat.

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg.

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka.

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla