Smånteressant innblikk i døden, også for oss som ikke tror på liv etter døden.

Michael Winger er kjent som en av de nyeste av de klarsynte i Tv-programmet Åndenes Makt. Før det var han med og vant et Tv-program som het Jakten på den 6.sans, hvor Tom Strønnæss også var programleder. Winger er ung, men har opplevd mye med sine evner. Han har blant annet bidratt til å hjelpe politiet med forskjellige forsvinningssaker. Han kan peke ut et område på et kart hvor den savnede eventuelt kan være. Hans samarbeid med politiet minner meg litt om Tv-serien Medium som gikk på Tv for noen år siden. Han har også vært healer for selveste Lars Monsen.

Noen har flere eller sterkere sanser enn oss andre?
I Døden er bare begynnelsen beskriver han hvordan han kommuniserer med de døde, hvordan de ser ut når han kommuniserer med dem og hvordan han selv opplevde en døden nær opplevelse da han var en liten gutt. Han beskriver tryggheten og bekymringene som forsvinner når man er i ferd med å dø. Han beskriver hvordan energien lever videre og inntar i en ny kropp, når det forrige skallet dør. Å lese om dette er hinsides, spesielt når man selv ikke er religiøs og ikke har noen form for tro på livet etter døden. Selv om jeg ikke er religiøs synes jeg temaet om det overnaturlige, hjemsøking og slikt er uansett interessant, så det spiller ingen rolle om man tror på det eller ikke. Det skader ikke å lese om ting som er interessant, heller. Slik er det med selvhjelpsbøker også. Jeg leser dem av og til, ikke fordi jeg er naiv og tror de vil hjelpe på noen måte, men jeg liker å lese om temaer som interesserer meg. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg sett på Tv-programmet Åndenes Makt helt siden begynnelsen, så det ga meg enda en grunn til å lese boka.

Ung mann med mye erfaring
Winger er ingen gammel mann, men han har allerede opplevd mye. Opplevd mye som vi andre ikke er i stand til å forklare eller å forstå. Selv om jeg ikke er en person som tror på alt, er noen temaer interessante likevel. Jeg er for eksempel veldig fascinert over og interessert i det overnaturlige og hjemsøking. Synes det er utrolig spennende å lese om og har også sett på mange dokumentarer om det. Dessuten liker jeg å undre meg over ting. Man trenger heller ikke alltid å forstå alt og man trenger mysterier av og til. Det er lov å være nysgjerrig på ting man ikke tror på, og også når man ikke forventer svar på alt. Dette er heller ingen bok som skal tvinge folk til å tro på noe de ikke vil, men det er om Wingers personlige opplevelser når det gjelder livet etter døden, hans kommunikasjon med de døde, og hvordan han sanser og ser ting vi andre ikke legger merke til.

Til tross for spennende tematikk var ikke Michael Wingers skrivestil spesielt originalt eller tankevekkende for min del. For jeg opplevde oppbybbingen av boka som veldig monotont i lengden. Skrivestilen er veldig rett frem og kan til tider oppleves som veldig uengasjerende og kanskje også noe gjentagende. Fin bok, men ikke spesielt tankevekkende eller en bok som setter spor etter seg, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjempe spennende! Elsker mystikken rundt diamanter, skatter, bankboks, historier som flettes inn i hverandre. En kjempe bonus at det er en norsk forfatter. Tommel opp!

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er.

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med.

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket.

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende.

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet.

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet.

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv.

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom for alvor frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt.

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere.

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det.

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren.

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv.

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv.

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene?

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv. ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen!

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så gøy at du tok sjansen!

Den neste boka er nesten like fin som den første. Og ja - vi får vite mer om Fins oppvekst og bakgrunn. Jeg har nettopp fått den tredje boka i hus, og har allerede hørt andre som sier at den er enda bedre enn bok nr. 2.

Heksen er spennende, men nokså ustrukturert og rotete kanskje? Griper Camilla Läckberg over for mye denne gangen? Mer om denne i Reading Randi

Denne boken falt veldig i smak. Den er ikke tung og det er lett å følge med. Og selv om den ikke er full av innviklede konspirasjonsteorier, så er den god. Vi følger en familie på to gjennom en uke og det skjer mye på den tiden. Man føler sympati, forakt, sinne, irritasjon for de forskjellige personene. Det er ikke, for meg i hvert fall, lett å se for seg utfallet.

Dersom du ser etter ei bok som er vanskelig å legge fra seg, som er gripende, spennende med gode person og miljøskildringer er dette boken for deg.

Ble i hvert fall imponert over min første bok med han (hans siste) - (Var på Gyldendals lansering) Har ikke omtalt den enda, men det kommer snart.

Jeg kjedet meg da jeg leste denne boken. Synes den er skrevet på en overfladisk måte, det er ingen dybde i boken. Enkel og lettlest og grei handling dersom man trenger noe som ikke trenger for mye anstrengelse. Man ser fort hvordan fortellingen vil utarte seg og kan tenke seg hvordan den slutter.
Jeg kommer ikke innpå de forskjellige personene slik som man ofte gjør med de bøkene som er skrevet av nordiske forfattere, men igjen så er dette en del av Ware's skrivemåte.

Jeg tenkte jeg skulle fikse en krim med klarsynt «etterforsker». Og det gjorde jeg lenge også. Men det ble for mye for meg mot slutten, altså. Da synes jeg det bare ble teit, teit, teit...

Det gir nok best forståelse å lese dem kronologisk ja.

Ja, dette er en trilogi som absolutt bør leses i riktig rekkefølge!

Dette er en svært vakker bok som har blitt til en svært vakker tegneserie. Jeg anbefaler den til både deg som har lest og deg som ikke har lest boken. Historien er tilpasset eldre barn, men er fantastisk også for oss voksne.

Dette er en svært vakker bok som har blitt til en svært vakker tegneserie. Jeg anbefaler den til både deg som har lest og deg som ikke har lest boken. Historien er tilpasset eldre barn, men er fantastisk også for oss voksne.

Dette er en svært vakker bok som har blitt til en svært vakker tegneserie. Jeg anbefaler den til både deg som har lest og deg som ikke har lest boken. Historien er tilpasset eldre barn, men er fantastisk også for oss voksne.