Bokelskere.no

Synes du også at det skrives for mange bøker om forknytte folk som lærer å lytte til hjertet etter at de har vært på ferie i Italia?

Skyld på E. M. Forster. Hans Et rom med utsikt (1908) er en av de første i sjangeren. Originalen er bedre enn alle imitatorene som har kommet etter.

Lucy er i ferd med å bli voksen, og befinner seg på et pensjonat i Firenze sammen med sin eldre kusine og et knippe andre engelskmenn. Blant dem er far og sønn Emerson, som kommer fra litt dårligere kår enn henne.

I en spesielt vakker skråning på den italienske landsbygda kysser George henne. Dette stresser Lucys beskyttende kusine såpass at de reiser videre til Roma så fort de kan for å unngå sladder og skandale.

Vi treffer persongalleriet igjen noen måneder senere, på den engelske landsbygda. Lucy er forlovet med toskete Cecil, da George ved en tilfeldighet flytter inn i nabolaget. Vil Lucy følge hjertet eller samfunnets forventninger?

Resten kan du tenke deg til, men ikke avskriv boka som en lettvekter av den grunn.

Forsters roman er noen hakk spissere i tonen enn den fantastiske filmatiseringen fra 1985. Et rom med utsikt er "jernhånd i silkehanske"-aktig angrep på stivnede konvensjoner og trange rammer, spesielt for kvinner i datidens Storbritannia.

Forsters prosa veksler fra det lette og komiske til det inderlige og litt programaktige, det siste når han bruker romanfigurene som talerør for forfatterens meninger. Slik minner han litt om Alexander L. Kielland i stilen.

Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.

Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.

Takk for bøkene, Paul Auster.

Bergensere er Norges humørspredere, fulle av livsglede og optimisme. Så hvorfor er Hellemyrsfolket av Amalie Skram byens nasjonalverk? Har akkurat lest Sjur Gabriel, første bok i serien, hvor det skjer så mye sørgelig at man skulle trodd den var skrevet lenger sør på Vestlandet. Velskrevet tristesse, og ikke helt uten humor.

1100-tallets Europa: Et skittent, beinhardt sted hvor farene var mange og livet kort. Inn i dette samfunnet fødes Marie, halvsøster til den franske kongen, og et resultat av at far hans voldtok en tjenestejente.

Med en slik bakgrunn er det ikke plass til henne ved hoffet, og Marie sendes til et kloster i England for å visne.

Det motsatte skjer. Som priorinne (leder) for klosteret omformer hun det fra fattigdom til enorm velstand, med en kombinasjon av egenskaper som alle moderne sjefer ville misunnet. Har du tenkt å lese en fagbok om ledelse? Prøv Matrix i stedet.

Romanen er en exofiksjon (les mer om sjangeren her). Groff prøver ikke å skrive en historisk korrekt roman om virkelighetens Marie de France. Matrix utforsker begrepet myk makt, altså hvordan man kan få viljen sin uten å ty til vold. Den har også noe eskapistisk over seg. Klosteret blir et paradis av og for kvinner, bygd inne av en gedigen labyrint.

Matrix er en tidsmaskin med moderne tankegods, stødig formidlet av Lauren Groff.

"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."

Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.

Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.

Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.

Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.

Hell og lykke på ferden! :-)

Jeg synes også boka får godt fram den ensomheten som preger forfatteryrket. Mye ledig tid til å gruble for den med anlegg i den retningen!

Det begynner som historien om et manustyveri som blir til en bestselger under falskt flagg. Hvordan skal June klare å opprettholde løgnen om at hun har skrevet boken som i hovedsak er den avdøde venninnens verk?

Spennende nok, men "Yellowface" har mer enn dette under panseret. Den er ekstremt 2020-talls i sin skildring av bokbransjen og ytringsklimaet. Romanen er et presist tidsbilde. (En gave til framtidige lesere som vil vite hvordan det var 2020-tallet!)

Boka stiller også noen tidløse spørsmål. Hvis du overtar en av tekstene mine og jobber lenge med den, på hvilket tidspunkt blir sluttproduktet "vårt" og ikke "mitt"? Hvis jeg forteller deg en historie fra livet mitt, står du fritt til å bruke den akkurat som du vil i litterær form?

Smart, medrivende og ganske trist bok om skriving, ensomhet, sjalusi og løgn.

Husker du hvordan det var å gå på ungdomsskolen? Det gjør fortelleren i denne romanen. Han har kort tid igjen å leve, og bruker den på å skrive en tekst til sin ufødte sønn.

Fortelleren er ikke blitt bløthjertet av tilstanden sin, snarere det motsatte. Han beskriver maktspillet høsten 1998 på Midtstuen skole (den ligger i Oslo) på sosialantropologisk vis. Selv var han på grensen til å få innpass hos eliten på skolen.

Panikken brer seg når han innser at han ikke er kul nok til å bli invitert på et varslet nachspiel etter skolens juleball. Hvordan skal han klare å jobbe seg inn i det gode selskap uten å framstå som en streber? Hvordan skal han bli kvitt sin nerdete venn Georg i samme manøver, og er Lisa egentlig noe å samle på når han kanskje kunne hatt sjanse hos Michaela?

Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 handler om ungdomstid, men bør leses av alle. Boka er både kynisk, kald og nokså trist i all sin disseksjon av menneskelig oppførsel. Den får deg til å tenke: Er vi alle bare deltakere i den samme primale kampen for å nå den sosiale toppen?

For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).

Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.

Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.

Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.

Kort essaysamling om gamle fotografier fra Stavanger. Han er mest opptatt av bildene som fotos, ikke hvilket smau og bygg de viser. Bildeanalysen åpnet øynene mine for valgene som fotografene tok for 150 år siden, der de slepte sine store kameraer rundt i byen min.

Fin bok for alle som fotograferer. Den har stor skrift, slik at den kan leses på lange ferjeturer hvor du har glemt å ta lesebrillene dine med opp fra bilen.

Hvis du tilbringer lang nok tid med folk, vil du savne dem når de forsvinner. Sånn var denne boka også, den vant meg over med sine 500 sider, selv om den nok bare er middels god.

Jamal er psykolog, og på 1970-tallet gjorde han noe skikkelig dumt. Boka følger ham og kretsen hans fra den gang inn i 2000-tallets London. Problemet med denne boka er at den flyter ut i alle retninger. Hovedplottet putrer som en litt uinspirert tomatsaus der bak på komfyren et sted. Og det andre problemet er hovedpersonen, som er irriterende slik en del Murakami-menn også er det: Sure og formløse, men uforståelig nok utrolig tiltrekkende på alle rundt dem.

På sitt beste skildrer boka det multikulturelle London rundt Irak-krigen og de påfølgende terrorangrepene i Storbritannia. Men tydeligere retning og valg hadde gjort den bedre.

Praksis er bedre enn teori, hilsen akademisk slubbert. Det er gøyere å ta bilder enn å lese franske filosofers vanskeliggjøring av mediet. Barthes har noen enkle og gode poenger, men mest akademiske piruetter som jeg ikke skjønte. Med sine 44 år, er den også muligens litt utdatert i forhold den bildeverden vi lever i nå.

Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.

Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.

Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!

Laks, vind og penger! Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug rekapitulerer de siste par årenes politiske ordskifte om rikinger som flytter til Sveits og hvem som egentlig skaper verdiene i samfunnet.

Samtidig som vi døgnfores med politiske nyheter og debatter, tenkte jeg underveis i lesingen at vi skulle hatt flere bøker som dette: Bøker med linjer som strekker seg litt lenger enn den siste uka, fortalt av aktører som står midt i debatten. Den er en blanding av kommentar og reportasje (til Sveits), og heldigvis er ikke forfatterne skråsikre i sin sak om hvorfor mesteparten av det politiske Norge er så redde for rike folks flytteplaner. I sum forteller boka om et norsk samfunn som har blitt mer høyrevridd de siste 40-50 årene, og de som faller utenfor velferdsveksten ikke nødvendigvis ser til venstre i det politiske landskapet - et bilde som er gjenkjennelig i hele Vesten.

Morsomt, lettlest, opplysende og selvsagt sterkt venstrevridd bok som anbefales også alle som ikke automatisk spisser ørene når de hører ordet "lakseskatt".

Denne boka tok pusten fra meg. Bjørn Arild Ersland har vært flue på veggen i en førsteklasse i et helt skoleår. Hva skjer egentlig i et klasserom med seksåringer?

Finnes det mer avgjørende faser i barn og foreldres liv enn overgangen fra barnehage til skole? Vi kommer tett på barnas og lærernes liv i denne boka. Boka har en skjelvende, varsom intensitet som gjør at den er umulig å legge bort. (Jeg leste den på ett døgn.)

Boka handler delvis om undervisningsmetoder, uten å påstå at alt var bedre før. Ersland vever også såre minner fra egen skolegang sammen med det han ser i dagens skole. Jeg fikk lyst å gi ham også en klem da boka var ferdig.

Boka favner mye på knapt 200 sider, men det viktigste er forfatterens bankende hjerte for elevene, og lærerne som underviser dem. Anbefales!

Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.

Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.

Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.

Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.

Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.

En av bøkene jeg gleder meg til i høst, er Erika Fatlands om det portugisiske imperiet, "Sjøfareren". I den forbindelse kom jeg over denne tynne saken: Ei dagbok av en ukjent forfatter (trolig Álvaro Velho) som var med da Vasco da Gama seilte rundt Afrika til India i 1497-99.

Boka er mest interessant som tidsbilde. Vi har lett for å tro at diplomati er et nytt påfunn, men det må vel være menneskehetens nest eldste aktivitet sånn cirka. De sjøfarende portugiserne må vurdere risikoen for hvert folkeslag og hver havn de er innom, med en effektiv "stålneve i silkehanske"-strategi i bunn. De deler ut krimskrams og middels gode gaver som tegn på velvilje, og fyrer av noen kanoner her og der når det trengs, uten at det blir virkelige konfrontasjoner av det. Så var de jo også i mindretall og langt hjemmefra, og mest på oppdagerferd. Og de kom hjem til slutt (men boka slutter en gang rundt Sierra Leone på hjemturen).

Boka skildrer hendelser, ikke tanker. Det er ingen problematisering eller psykologisering av det som skjer. At folk piskes og tortureres blir registrert på linje med andre hverdagslige hendelser, og mannskap som dør av sykdom var også en naturlig del av livet til sjøs.

Tørr, men interessant appetittvekker før høstens Fatland-bok.

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.