Jeg spurte hvordan han hadde løst det. «Jeg vet ikke hvordan man løser det,» sa han og ga meg arket. «Jeg vet bare at det er svaret.» Jeg gikk inn på kjøkkenet igjen og sammenlignet den rene, balanserte ligningen med den salige røren av uferdige utreg ninger og svimlende skisser. Jeg ble slått av hvor merkelig det arket var: Pappa hadde tak på denne vitenskapen, kunne dechiffrere dette språket, dekryptere logikken, kunne bøye og vri og klemme sannheten ut av den. Men på vei gjennom ham ble den til kaos.
Mor sa jeg var velkommen hjem, at hun ba om at jeg en dag skulle komme løpende inn døra og rope: «Jeg er hjemme!»
Jeg ville besvare bønnene hennes - jeg var knapt en mil fra fjellet - men jeg visste hva slags uuttalt pakt jeg inngikk ved å gå inn den døra. Jeg kunne få mors kjærlighet, men på visse vilkår, de samme vilkårene de hadde tilbudt meg tre år tidligere: Jeg måtte bytte inn min virkelighet med deres, jeg måtte begrave min egen forståelse, la den råtne i jorda.
Mors svar ble til et ultimatum: Jeg kunne få treffe henne og faren min, ellers ville jeg aldri mer treffe henne. Hun har aldri trukket det tilbake.
Da jeg var liten, ventet jeg på at erfaringene skulle akkumuleres og valgene konsolideres, så de dannet noe tilnærmet en person. Den personen, eller tilnærmet sådan, hadde tilhørighet. Jeg var fra fjellet, fjellet hadde skapt meg. Først da jeg ble eldre, lurte jeg på om jeg ville ende på samme måte som jeg hadde begynt - om den første formen vi antar, er vår eneste sanne form.
Den kvelden kalte jeg på henne, men hun svarte ikke. Hun forlot meg. Hun ble i speilet. Avgjørelsene jeg tok etter det øyeblikket, var ikke avgjørelser hun ville ha tatt. Det var valgene til et forandret menneske, et nytt jeg.
Denne dannelsen av jeget kan kalles mange ting. Forvandling. Metamorfose. Løgn. Svik.
Jeg kaller det en utdannelse.
Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:
Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten
Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…
I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:
«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»
Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.
I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.
Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.
Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese i sommer og høst.
Frøken Marple hadde atter en gang fått rett.
Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.
Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.
En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?
Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.
Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.
Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.
Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.
Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.
Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?
Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.
Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.
Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.
Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.
Fra min blogg: I Bokhylla
«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»
Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.
Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."
Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.
Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:
Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?
Jeg husker jeg kjente igjen lukten av henne og følte meg lykkeligere enn jeg hadde vært på mange år. Det var ikke en sånn lykke man kjenner når man spiser eller drikker noe godt, for denne lykken satt ikke bare i munnen, den bruste gjennom hele kroppen.
En joker er en liten narr som er annerledes enn alle de andre. Han er ikke kløver eller ruter, ikke hjerter eller spar. Ikke er han åtter eller nier, og ikke konge eller knekt. Han er en som står utenfor det som alle de andre er en del av. Han er lagt ned i den samme pakken som de andre kortene, men han hører ikke hjemme der. Derfor kan han også fjernes uten at noen vil komme til å savne ham.
Jeg tror mennesker som er mye sammen gror sammen i gjensidig avhengighet, at bånd vokser og styrkes, selv om bånd også kan hemme og gnage, særlig de som er vanskelige å bryte, gnager mot halsen eller ankelen der huden er tynn.
Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.
Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?
Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.
Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.
Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er en ærlig sak og tror kanskje det var meningen at den skulle være litt diffust. Jeg har lest mange lignende bøker, men likte denne for i denne fikk jeg connection til karakterene og brydde meg om dem. Syntes heller ikke det var altfor mange overdrivelser.En av de bedre thrillerne jeg har lest i det siste. Noe som var godt for har lest mange dårlige oppgjennom årene. =)
En bok som jeg leste i fjor, men som jeg ikke rakk å skrive om. Egentlig gjør det ikke noe, da det ikke er en bok det er så mye å skrive om ...
Dette er en av bøkene jeg har kommet over i en dagligvarebutikk, og noen ganger vil man ha lett underholdning uten å kreve noe mer. Avslappende lesing, som jeg kaller det. Ikke noe galt i det, bare man leser.
Navnforvirring
Der hun lå, er om Molly Anderson. På baksideteksten står det at hun heter Molly Anderson, men i innholdet heter hun Sanderson. Har sjekket noen amerikanske pressesider og blogger om bøker. I noen omtales hun som Sanderson, men de fleste som Anderson, så jeg satser på at hun heter Molly Anderson. Hun er journalist for lokalavisen, hvor hun skriver om små saker, og hun har mann og barn. Etter å ha slitt med tung depresjon etter å ha mistet et barn, kommer Molly sakte, men sikkert tilbake inn i vanlig hverdag og rutiner igjen. Mannen blir bekymret for henne da en rystene sak skjer i det lille stedet de har flyttet til Ridgedale, New Jersey, og Molly får ta for seg nyhetssaken. En nyfødt er blitt funnet død ved universitetsområdet. Har universitetet noe med saken å gjøre, og er Molly i stand til å jobbe med en slik sak, med tanke på at hun har mistet et barn selv?
En familie med mye motgang
Dette er en psykologisk thriller blandet med noe familiedrama. Det har ikke alltid vært lett for Molly og familien hennes, med tanke på barnet hun mistet. Men de har en datter og forsøker å være en vanlig familie til tross for den tunge perioden de har vært gjennom. I lengden var denne boka noe slitsom for det virket som om Molly tar all plassen og man får så vidt bli kjent med de andre karakterene. Skjønner jo at Molly har vært gjennom en tung tid, og at det tar tid å bli vanlig igjen når noe traumatisk har skjedd, men det blir vel mye Molly. Synes at de andre i familien hennes og andre karakterer kunne ha fått litt mer tid og plass, de også. Dermed ble denne boka noe ensformig for min del.
McCreight skal ha ros for å beskrive sorg og tap på en troverdig måte, men denne boka kunne ha trengt mer utvikling og flere avsporinger for å bli mer interessant. Dette ble for ensporet til thriller å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hjertelig takk, det samme til deg og dine, Monica!
Jeg leste den jeg også og tenkte jeg kanskje skulle dele noen oppfatninger, men fikk ikke tak i verken oversikten eller sammenhengen. Greit at den var kort.
Takk for det, Bjørg, håper på det jeg også. Jeg har ikke mye erfaring med Murakami, leste 1Q84 uten at den satte spor i meg. Han er kanskje litt for "spesiell" for min smak. Tenker at jeg fortsetter med det mer lettfordøyelige slaget i disse tider. Begynte tilfeldigvis å lytte til "Amerika!-serien" av Rune Angell-Jacobsen og ble så positivt overraska. Det er 52 bøker i serien og alle lydfilene kan lastes ned gratis på biblioteket. Både språket, karakterene og handlingen appelerer til meg, så jeg koser meg virkelig med denne serien. Som du skriver i kommentaren din i dag med dine gode tanker og språk, så er det en tung og vanskelig tid for mange, og er noe vi ikke trenger her inne så er det konspirasjonsteorier. En riktig god sommer til deg og dine!
Takk for omtanken, Lillevi, håper på det jeg også. Jeg har lest noe av Murakami tidligere, uten den helt store entusiasmen, så det spørs om "Kafka på stranden" blir valgt bort for noe mer lettfordøyelig. Jeg synes ærlig talt at denne tiden vi er inne i har vært og er tung og vanskelig. Vi får bare håpe at det tyngste ligger bak oss. Ha en riktig god sommer!
We bear our life`s path within ourselves, and the eternal stars of our fate burn within us