Bokelskere.no

Jeg er fortsatt ikke overbevist av bøkene til Neil Gaiman (eller Terry Pratchett). Problemet for min del er at det skjer så alt for mye på engang. Alt for mange tråder å holde fast i. Neverwhere er en book som handler om å åpne dører til "under-London" hvor muligheter og fare truer ved hvert gatehjørne. Det er også veldig farlig å krysse bruer uten en ordentlig guide! Metro stasjoner eksisterer der hvor de ikke hadde eksistert i "over-London". Konseptet er forsåvidt trollbindende, men mange karakterer og vesener å holde styr på. Det er mulig og overkomplisere en bok.

Jeg er egentlig ikke så glad i samling av noveller, men denne samlingen overrasket meg. Fire historier og den eneste historien som ikke er verdt å få med seg er nr. 2 ("The Life of Chuck"), men dette er visstnok en viderefortelling av en annen historie som King har skrevet...så det er mulig det er derfor jeg ikke klarte å følge med på det som skjedde.

"Mr. Harringan's Phone" er en fin historie som handler om samhold, respekt og livets harde skole. Kan man ringe noen som ligger i graven? Svaret er ja.

"It it Bleeds" er en mord og mysterie historie. Holly og Finders Keepers (fra Mr. Mercedes serien) finner ut at det er en reporter som "alltid" er først på ulykkessteder og begynner å etterforske om det kan være noe overnaturlig med denne journalisten, og det er det selvfølgelig. Elsker Holly og hennes gode og jordnære lynne.

I "Rat" sliter en forhenværende forfatter med skrivesperre, men får inspirasjon til en ny bok som han brenner etter å få skrevet. Han reiser på hytten og forbereder seg på å barrikadere seg inne med inspirasjonen. Dessverre går ikke alltid ting som planlagt og distraksjoner kommer fra alle kanter...og noen ganger også fra overnaturlige vinkler. Dette er en perle av en historie. Nervepirrende og sitrende.

Mye frem og tilbake med hemmelige agenter og jakten på et spyd mikset med politiske intriger og lett drysset med overnaturlige elementer. Historien er ikke veldig spennende så hvis du ønsker å lese boken så er det kanskje greit å ha lave forhåpninger.

Dette var ikke som forventet. Jeg er ikke så glad i bøker som handler om parallelle univers, tidsreiser osv. Her ble det alt for mange universer å forholde seg til og jeg skjønte ikke helt hvordan man hoppet fra univers til univers og klarte ikke relaterer til karakterene godt nok. Hvis du ikke er veldig glad i bøker om parallelle univers of Science Fiction så kan du godt la være å lese denne boken.

En veldig lettlest YA bok som er en prequel til "Northern Lights" trilogien. Boken har en ganske myk start, men det er også nødvendig for å bli ordentlig godt kjent med hovedkarakterene i boken som er Malcolm og Alice. Historien begynner også ganske uskyldig og blir selvfølgelig mer og mer komplisert til det tar helt av! Denne boken har alt man trenger for en YA fantasi bok. Anbefales.

Denne første boken i Rain Wild Chronicles er veldig interessant og bra, men når ikke helt opp til Hobb standard som forventningene etter Farseer trilogien. Når det er sagt så er den veldig underholdende og man kan sympatisere/empatisere med karakterene i boken. Drager er selvopptatte og ufordragelige (det er drage i det ordet) vesen. De ser på mennesker som små ubetydelige (irriterende kommuniserende) insekter. Freden mellom dragene og menneskene er syltynn og det er opp til dragepasserne fra Rain Wilds å stelle, jakte for og mate de vanskeligstilte dragene som har blitt etterlatt av Tintaglia etter at disse dragene ikke har utviklet seg helt som forventet. Det er utfordrende å tilfredstille vanskeligstilte drager og det blir mange hindre på deres vei nordover for å finne den tapte Elderlings byen Kelsingra. Et nytt spennende eventyr som er verdt å få med seg.

Inspirert av kinesisk og japansk kultur og historie. Denne boken er brutal. Det er som i en animè når alt er håpløst og man er så nær bristepunktet. Heltinnen er en overraskende elendig helt. Det er ikke bare hindringer som blir satt opp langs hennes vei, men hun får nesten aldri sjansen til å vise sine evner. Hun tar også overraskende dårlige valg (synes jeg) og det kan være irriterende når man ikke er enig med hovedkarakteren, men det er også veldig fascinerende å se hvordan i all verden denne historien kan ende. Anbefales hvis man liker asiatisk kulturhistorie, animè og politiske intriger.

Jeg la ikke merke til navnet Catherine Cavendish før i fjor, da jeg kom over The Garden of Bewitchment, og det ga mersmak.

I januar kom hun ut med In Darkness, Shadows Breathe. Hater coveret, men baksideteksten gjorde meg nysgjerrig nok til å ta sjansen på å skaffe den. I The Garden of Bewitchment, likte jeg skrivemåten hennes veldig godt. Det gjorde jeg også i In Darkness, Shadows Breathe.

Sterke karakterer og mørk stemning
Bøkene til Cavendish er ikke fylt av action og skrekkelige scener. Hun legger mest vekt på karakterdrevet handling og stemning. Selv foretrekker jeg saktegående og mørk horror fremfor billige overdrivelser.

In Darkness, Shadows Breathe er om to kvinner; Carol og Nessa. De kjenner ikke hverandre, og har ikke noe med hverandre å gjøre, men de befinner seg omtrent i samme område, og plages av det samme. Mystiske ting skjer dem. De ser blant annet skygger som ikke skal være der og føler seg hjemsøkt av samme ånd eller fenomen, eller hva søren man skal kalle det. Dette fenomenet får dem også til å reise gjennom dimensjon og tid. De reiser frem og tilbake i nåtid og tilbake i viktoriatiden. De vet ikke om de er i ferd med å bli sprø begge to, eller om det er noe som vil dem noe. Og i så fall hva?

En bok man bør oppleve istedet for å lese om
Vet at denne forklaringen ikke gir noen mening. Men dette er en kort bok på bare 228 sider, og det er begrenset hva man kan si uten å avsløre noe. Dette er en bok man bør oppleve istedet for å lese om. Det er interessant å se om handlingen kun dreier seg om sykdom, eller om det virkelig er noe overnaturlig på gang. Cavendish beskriver denne hårfine grensen på en meget sårbar og stemningsfull måte. Selv om The Garden og Bewitchment og In Darkness, Shadows Breathe får samme karakter, føler jeg at jeg kanskje likte The Garden of Bewitchment litt mer, for syntes den hadde mer handling.

Uansett, dette er en mørk og dyster horrorbok blandet med psykologisk horror og gotisk horror. Cavendish gjør karakterene levende og det er lett å forestille seg det kvinnene opplever, for Cavendish har en svært nøktern fortellerstemme. Hun får handlingen til å virke som om det er noe naturlig, selv om det ikke er det. Hun har en troverdig røst.

Boka er litt seig i begynnelsen og det tar litt tid før det hele kommer i gang, men det er verdt ventetiden. En fin bok å spare til høstmørket, hvis du ikke har lest den allerede.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Pulsen opp, vekta ned. Store pupiller, liten kropp».
Elise har en stemme av sølv, ser ut som en alv og kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Til tross for de beste forutsetninger i livet ender hun som narkoman. Det starter med en spiseforstyrrelse, og snart er hun helt ute av kontroll. Gjennom boka følger vi Elise i forsøk på å komme ut av rusen. Hun kommer til trinn ni i Anonyme Narkomane, men vil hun klare å holde seg nykter?
En rå, hjerteskjærende, poetisk og brutalt ærlig fremstilling av rusens jerngrep.

En verdensomseiling under havet:et pusleeventyr, er som Aleksandra Artymowska sier bakerst i boka inspirert av: Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Har selv ikke lest den, så kan ikke sammenligne så mye av den grunn.

Fin tidsfordriv i sommerferien
Dette er en barnebok som kan leses alene, og en bok som fint kan leses sammen som en familie, for å se om hvem som kan finne de tingene karakterene i boka spør om. Tenkte jeg skulle bare bla gjennom den en dag for å se på illustrasjonene før jeg leste den, men ble sittende og prøve å finne tingene jeg ble bedt om å finne. Husker jeg likte slike lignende bøker selv som liten og som gjør lesingen mer aktiv. De to karakterene i boka, en gutt og en jente, spør deg om forskjellige ting du kan finne i illustrasjonene, og underveis kan de også spørre deg hva de skal gjøre videre ved hjelp av illustrasjonene. I tilegg skal du også finne syv nøkler som er spredt utover i boka. Det er en type bok som er lett for oss voksne å føle seg litt nostalgisk med, så det var uskyldig moro å gjøre slike oppgaver, selv om man egentlig er litt for gammel.

Det er en oppgave eller flere på nesten hver side, og illustrasjonene er stort sett detaljerte og samtidig litt enkle. Mye av illustrasjonene minnet meg om en barnsligere versjon av Kerby Rosanes, som har laget noen av de mest populære fargeleggingsbøkene for voksne. Nå som det er sommerferie for målgruppen boka er beregnet for, synes jeg boka er ypperlig tidsfordriv. Ikke alle barn liker bøker, men det er en fin måte å bli mer oppmerksom og observere ting på. Bli flinkere til det, og samtidig får man en småspennende historie. Kanskje man blir gladere i bøker etter å ha sett i en slik bok? Man vet aldri.

Ja takk til flere slike bøker
Dette var gøy lesing og håper på flere lignende bøker fremover. Man er aldri for gammel til litt barnslig moro, og det er gøy å se utviklingen når det gjelder barnebøker fra man selv var liten og dagens barnebøker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et ukjent navn for de fleste. Kanskje ikke så rart, siden hun har skrevet bare en bok tidligere i skrivende stund.

En god blanding av det meste
Dette er en psykologisk thriller blandet med mysterie, og har en god del ingrendienser, blant annet familiehemmeligheter, generasjonsskildringer og levende landskap. Er det noe jeg er svak for, både i bokformat og spesielt i Tv-serier, så er det familiehemmeligheter. Ikke fordi jeg liker intriger, men det er alltid en grunn til at noen skjuler noe.

Handlingen i Kvinnen som forsvant, hopper fra etterkrigstiden til 2014. Man blir kjent med kvinnene Harriet, Rebecca, Jessie og Iris. Harriet befinner seg i slutten av andre verdenskrig, og får vite at hennes mann Jacob har overlevd, og kommr tilbake. Hun føler seg nervøs, for hun vet ikke hva slags tilstand han befinner seg i, når de gjenforenes.

Rebecca har opplevd noe forferdelig. I en alder av tretten år har hun mistet begge foreldrene sine en stormfull natt og hendelsen beskrives som en familietragedie. Hun hørte noen andre i huset samme natt, men ingen tror henne.

Iris og Jessie er halvsøstre. Jessie flykter fra sykehuset med sin nyfødte datter og hennes nærmeste håper å finne begge i live, siden barnet hennes er syk. Iris er journalist og blir satt på saken om halvsøsteren Jessie. Problemet er at hun ikke har nevnt til sin sjef at kvinnen som forsvant med sitt barn, er hennes halvssøter og Iris har ikke regnet med at saken ville bli så stor. Samtidig har hun ikke mye valg, da sjefen hennes har vært skuffet over hennes arbeid i det siste, og hun prøver å gjøre det rette. Samtidig prøver hun å redde jobben sin. Vil vi få vite mer om bakgrunnen til disse kvinnene, og byrdene de bærer på?

Kvinnen som forsvant har en noe treg start, men det tar seg opp etter hvert. Har også alltid sansen for hopping i tid, både frem og tilbake og ofte skifting av perspektiv. Det gjør en bok mer ekte. Alle kvinnene og de fleste karakterene som dukker opp i boka, var stort sett spennende å lese om. Likte best å lese om Harriet og Jacob som er tilbake til hverandre etter en krevende tid, og ting blir mer krevende fremover. Jacob har noe som heter stridsutmattelse, og det går utover familien og andre betraktelig. Han forveksler ofte ting med det som han opplevde i krigen. Har vanskelig for å skille nåtid og fortid. Den jeg kankje likte å lese minst om var Jessie, for er ikke så veldig interessert i å lese om graviditet og fødsel. Det har aldri vært et engasjerende tema for min del i bokformat. Men heldigvis var det ikke for mye av det.

Kunne trengt mer finpussing
Det som ikke fungerte helt for min del, var språket. Gunnis er god på å beskrive stemning, følelser og landskap, men en del av ordene blir gjentatte en del ganger til det kjedsommelige, som blant annet grønne øyne, spesielt smaragdgrønne øyne og dette ordet; idet. Det er jo bare en filleting, men hadde tenkt meg en mer ordrik thriller enn dette. Men hun skriver med innlevelse og karakterene er troverdige. Det er ikke vanskelig å bli oppslukt.

De fleste av hemmelighetene var lette å gjette seg frem til, men det gjorde ikke noe, da de fleste bakgrunnshistoriene var spennende å lese og lære om, og man får kanskje en slags forståelse for karakterene til slutt. Boka handler ikke bare om spenning og det å være sjokkerende, men om mennesker som prøver å gjøre det rette og samtidig har sine feil.

Dette er Gunnis andre bok, og hennes første bok The Girl in the Letter kommer på norsk neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kva gjer det med ein familie når ein har eit barn med autisme?
Lea har gått på ein smell etter å ha prøvd å følgje opp sonen Benjamin dei første åra. No bruker ho dagane på å spele Hay Day på mobilen, og ete store mengder usunn mat. Søstera Rakel har tatt over ansvaret for Benjamin, ho er familiens pietist som alltid har orden og kontroll. Søstera Linda er lege og tobarnmor og har sterke meiningar om latskapen til Lea, men tek lite initiativ til å hjelpe med Benjamin. Mora deira Gudrun vil være der for alle, men strekk ikkje til.
Trass alvoret er dette ei humoristisk bok, med skarpe observasjonar av den dysfunksjonelle familiedynamikken.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. I utgangspunktet er jeg ikke så stor fan av sci-fi, men det var helt til jeg leste denne. En god og intelligent historie med noen helt nydelige karakterer.

Noen ganger kommer man over bøker som man bare gleder seg til å komme hjem til for å lese videre i; dette er en slik bok.

Soleklar 6-er!

Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.

Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.

Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?

Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?

Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.

Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.

Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.

En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?

Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.

Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?

Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.

Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.

Fra min blogg: I Bokhylla