Bokelskere.no

I et intervju med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.
– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:
– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

Romanen Hva er det med mor starter slik:

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den.

Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Do Not Go Gentle Into That Good Night

Do not go gentle into that good night,
old age should burn and rave at close of day;
rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is
right,
because their words had forked no lightning
they
do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
their frail deeds might have danced in a green
bay,
rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in
flight,
and learn, too late, they grieved it on its way,
do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see blinding
sight
blind eyes could blaze like meteors and be gay,
rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on sad height,
curse, bless, me now with your fierce tears, I
pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

- Dylan Thomas (1914 - 1953)
Diktet er hentet fra The Giant Book of Poetry, Edited by William H. Roetzheim,
Level Four Press, San Diego, CA, 2006

The Poet’s Fate

What is a modern Poet’s fate?
To write his thoughts upon a slate;
the Critic spits on what is done,
gives it a wipe - and all is gone.

Thomas Hood (1799 - 1845)
Diktet er hentet fra The Giant Book of Poetry, Edited by William H. Roetzheim,
Level Four Press, San Diego, CA - 2006

Ja, det er jeg enig i. Det var det at han hadde såpass mange stavefeil som satte meg på sporet. Jeg begynte å tvile på at det var en svenske som opprinnelig hadde skrevet de diktene. Bare hyggelig å kunne bidra.

Samia har begynt på videregående. Nå skal hun få nye venner og definere seg på nytt. Men løgnene baller på seg når hun må forholde seg til en mor som helst vil være bestevenner. Det er et klaustrofobisk mor-datter forhold som beskrives, men boken føles frisk og lett å lese. Den minner om Halve kongerike-serien. De tar også opp vanskelige tema, men er humoristiske, realistiske og fulle av drama. Glimrende ungdomsroman som mange vil kjenne seg igjen i.

En overraskende fortelling med karakterer man blir glad i.
Daisy skal bo hos søskenbarna på landsbygda i England for å bli frisk fra anoreksi. I løpet av late sommerdager uten voksne til stede blir hun forelsket i fetteren sin. Men så bryter en krig løs som skaper store vanskeligheter for søskenflokken. Vi ser verden gjennom Daisys blikk, og fortellerstemmen er særegen og fascinerende. Handlingen utvikler seg nesten til en dystopi, men stilen er ikke slik vi kjenner fra andre dystopiserier. Det er mer hverdagsnært, med fokus på tanker, følelser og relasjoner. Den minnet meg litt om Kunsten å være veggpryd. Jeg likte boka veldig godt! Jeg ble glad i Daisy, Edmond, Piper og de andre!

Gleder meg til å prøve "The Great Godden" av Mag Rosoff, for den leste jeg var som en miks av "We were liars" og "call me by oyour name" og det høres helt fantastisk ut!

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg synes det er morsomt og interessant selv. Dessuten sitter jeg alene i leiligheten i Spania med kaldt og dårlig vær, et interessant avbrekk fra all lesingen.

Det var i databasen til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek jeg fant fagbokforfatteren Curt Sandberg, så jeg føler meg usikker på om du kommer noen vei der.

Hvis vi ser bort i fra at teksten er skrevet av, og jeg har min tvil om at han har skrevet ned direkte fra en opplesning.

Jeg mener også at du kan se bort i fra Carl Sandburg. Jeg har gått i gjennom tittelene på hans mange dikt. Ditt dikt Ekko burde ha samme tittel på engelsk. Jeg fant det ikke.

Hva står vi igjen med da?

Jeg tror Curt Sandberg er din slektning. Pseudonymet er forståelig for å ikke å utlevere seg, og det at vedkommende forsøker å dikte på svensk kan jeg også forstå, da det svenske språket har mer poesi i seg, hvis det går ann å si det så teit. Pseudonymet i tillegg til det svenske språket kan også ha vært brukt for å skape distanse.

Jeg forstår det med å ikke bruke sitt eget navn og skrive på et annet språk enn norsk, da jeg gjorde det selv på de første diktene mine. Jeg syntes det å dikte på norsk var både vanskelig og skummelt, så jeg valgte engelsk, og der er det sikkert mange feil.

Jeg vet ikke når vedkommende levde, men etter at vi fikk svensk tv inn i våre stuer på begynnelsen av 60-tallet fikk vi et forhold til språket. Vi hadde bare nrk og svt i mange år.
Svenskene var også tidligere ute med musikk som ble spilt til fest og dans i de norske hjem.

Din slektning kan ha lest Carl Sandburg, blitt inspirert av ham og valgt et pseudonym som ligner. Carl Sandburg het egentlig Sandberg, så det er bare to bokstaver som skiller.

Det er min teori at Curt Sandberg og Bjørn Berg er din slektning.

Jeg har vanskelig for å slippe noe jeg ikke har kommet nærmere en løsning på, og jeg er tilbøyelig til å gå bort i fra opplesningsteorien dersom vedkommende ikke hadde en båndopptaker. Det er nærmest umulig å få med seg alt, hvis ikke du kan spille av noe flere ganger. Det har jeg erfaring med.

Vet du om de hadde båndopptaker i hjemmet?

Jeg har også gått igjennom tittelene til Carl Sandburgs mange dikt. Diktet Ekko ville hatt den samme tittelen. Ingen dikt som heter Echo.

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

Det er nærliggende å tenke at C.S. er et pseudonym, eller at diktet er et oversatt «stjålet» dikt. Mulighetene er mange - og dette er en spennende tidsfordriv. :) Kan du legge ut et av diktene i denne tråden? Da får flere mulighet til å være med på jakten av den ukjente opphavsmannen/kvinnen - og kanskje kommer gretemor også på banen - som du vet er hun et unikum på litterært sporingsarbeid!