Bokelskere.no

Britene er ute av EU, ferdig med pandemien og klare til livet etterpå. Men hvordan gikk det med London? Hovedstaden står midt i en pågående verdikamp om hva Storbritannia skal være, i sitt eget bilde og ute i verden. Byen er politisk rød og åpen mot Europa i et England der vindene trekker i motsatt lei. Samtidig er den sete for de stolteste tradisjonene og institusjonene som det nye Storbritannia skal støtte seg på. Øivind Bratberg tar for seg salongsosialisme og kulturkrig, livet med pandemien og striden om monarkiet og BBC i denne sakprosaboken om London

Spennende veldig lenge, men jeg synes ikke den holder hele veien i mål. Jeg satt igjen med sytti sider jeg skulle ønske var skrevet på en annen måte. Istedet for ebb blodig og kaotisk slutt hadde jeg ønsket meg mer om kidnappernes beveggrunner, deres bakgrunn, hvorfor de bodde der de bodde osv. i tillegg ønsket jeg meg mer om Elijah/Kyle.

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

«OGSÅ I LITTLE PADDOCKS spiste de frokost. Husets eierinne, den vel seksti år gamle Miss Blacklock, satt for enden av bordet. Hun var enkelt kledd i tweed, men hadde på noe overraskende vis staset seg til med et stramt flerradet halskjede av store, uekte perler. Hun leste en av spaltistene i Daily Mail. Julia Simmons bladde uinteressert i Daily Telegraph, og Patrick Simmons løste kryssordoppgaven i The Times. Miss Dora Bunner satt fordypet i lokalavisen. Det var hun som brøt stillheten — med et forskrekket hikst.
«Letty, har du sett hva som står her?»
«Noe galt, Dora?»
«Jeg har aldri sett maken til annonse. Og det står Little Paddocks, det er ikke til å ta feil av. . . » «La meg få se.»
Miss Bunner rakte lydig avisen til Miss Blacklock, mens hun pekte på annonsen med en skjelvende pekefinger. Miss Blacklock leste, og hevet øyebrynene. Hun kastet et undersøkende blikk rundt bordet, og leste så høyt: «Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddocks. Det er vel din idé dette, Patrick?» tilføyet hun skarpt.»

30 år etter at Agatha Christie etter at hun ga ut sin første roman ble romanen Invitasjon til mord utgitt, bok nr. 8 i mitt leseprosjekt inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om Agathe Christie om denne boken:

«Hun begynte også å arbeide med en kriminalroman i full lengde, A Murder is Announced (Invitasjon til mord). Allerede høsten før hadde Agatha begynt å tenke på detaljer i intrigen, og hadde foretatt undersøkelser ved hjelp av naboene i Wallingford, familien Severn. «Jeg vil gjerne at dere spiller det for meg,» sa hun til gamle Mrs. Severn og hennes to voksne sønner en kveld. De ble sendt ut av stuen mens hun flyttet på møblene. Så fikk de beskjed om å komme inn med en lommelykt. Etterpå spurte hun dem om hva de hadde sett. Først da boken ble utgitt skjønte Guy Severn hva prøven hadde vist: Hva de ikke hadde lagt merke til.»

Hvor er hendelsene i romanen lagt – fra politiets samtale:

«Hva slags sted er Chipping Cleghorn?»
«En stor og rotet, men ganske sjarmerende landsby. Med slakter, baker, kolonial, to kafeer og en meget brukbar antikvitetsforretning. Ganske populært som turiststed. Legger særlig an på bilturister. Mange pene og velholdte beboelseshus, de fleste i viktoriansk stil. Og pensjonister fra alle kanter formelig slåss om hyttene hvor forpakterne bodde før i tiden. Hyttene bygges om, og blir ønskesteder for folk som vil nyte livskvelden i fred og ro.»
Sir Henry nikket. «Gamle tanter og pensjonerte oberster. Jo, en slik annonse fikk nok dem til å troppe opp presis halv syv for å se hva som ville skje. Skulle ønske min egen 'gamle tante' hadde bodd der. Dette ville vært en lekkerbisken for henne.»
«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»
«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de 'gamle tantene' i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

«Tanten» er Miss Marple som beskriver seg selv slik:

«Sir Henry snudde seg mot Rydesdale. «George, ville det stride svært mot reglementet om Miss Marple fikk kikke litt på Craddocks rapport fra Chipping Cleghorn?»
«Neida, jeg tror ikke det. Selv kunne jeg ha stor interesse av å høre hennes mening.»
Miss Marple ble litt flau over all vennligheten. «Jeg er redd De har hørt litt for meget på Sir Henry. Han kan jo ikke la være å skryte av den minste lille iakttagelse jeg slumper til å gjøre. Jeg er i det hele tatt ikke noe flink til å trekke slutninger og slikt, jeg har bare lagt meg opp en smule menneskekunnskap. Det har slått meg at folk flest er altfor troskyldige. Jeg har lett for alltid å tro det verste. Ikke noe tiltalende trekk, er jeg redd. Men det er trist å se hvor ofte min mistro er berettiget.»
Rydesdale la rapporten foran henne. «De kan kikke igjennom den med det samme. Det skulle ikke ta lang tid.»

Romanen omtales slik på bokomslaget:

«Invitasjon til mord regnes som et av høydepunktene i Agatha Christies omfattende forfatterskap. Den kom ut i 1950 under tittelen A Murder is Announced.
Vi befinner oss i den lille landsbyen Chipping Cleghorn. Dette er en landsby der innbyggerne gjør seg flid med å følge med på hverandres gjøren og laden. Et viktig punkt i den forbindelse er å lese lokalavisen, The Gazette, grundig når den hver fredag dumper ned i postkassen. En dag i oktober får samtlige innbyggere kaffen i vrangstrupen: Et mord blir nemlig annonsert under "bekjentgjørelser". Annonsen lyder: Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddock. En slik invitasjon kan verken naboer, mystiske ukjente eller morderen motstå...
Miss Marple, som er uhelbredelig nysgjerrig, men bare har gode hensikter, bistår det Iokale politiet med sedvanlig kløkt. Miss Marple er en mesterlig observatør og har evnen til å skaffe seg innpass hos alle og enhver. Ved å trekke paralleller mellom personer og begivenheter i sin egen landsby, løser hun de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt.»

Omtale er fra et blogginnlegg her

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

Det er i forbindelse med at debutromanen til Stein Torleif Bjella er en av seks nominert romaner til P2 lytternes romanpris 2021 at jeg har kjøpt og lest Fiskehuset. Jeg har tidligere lest romanene Kvar dag skal vi vere så modige, Den siste overlevende er død og Jeg grunnla de forente stater. Gode romaner. Men Fiskehuset synes jeg er flere hakk bedre. Det er sjeldent det er så mye innhold i ei bok på 137 sider. Den fikk frem hele følelsesregisteret hos denne leser. Fra rå latter til klump i halsen. Jeg håper den vinner.

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Et feministisk opprop! Sterke, sinte, rytmiske dikt om jenter, kvinner, hekser. Det går fra det nære såre, til noe mer mytisk og mørkt. Dette må være en perfekt bok å diskutere i bokklubb. Den er både umiddelbart slående, men gir mer å tygge på, så den skal leses flere ganger. Jeg liker at det nevnes mange kjente personer, disse får jeg lyst å lese mer om. Det er også et nikk til Ingvild Lothe her;

Jeg er så sint
når jeg er søt

En anmelder av romanen Usynlig blekk av den franske forfatteren er sitert på forsiden av bokomslaget slik: «En vidunderlig svevende erindringsroman.»
Jeg er enig; romanen er svevende. For hvor er det forfatteren er på vei med historien han har skrevet tenker jeg halvveis i boken. Jeg liker stemningen. Boken er lavmælt som de andre romanene jeg har lest av Modiano. Samtidig er det en spenning i handlingen og spenningen utløses på slutten. Boken er som de andre bøkene jeg har lest av Modiano ikke på mange sider; 132. Derfor er det bøker man fint kan lese flere ganger.

Utdrag fra dette blogginnlegget

Det er ikke bare deg. Den har generelt fått svakere anmeldelser enn de fire første.

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.

I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.

Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.

Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.

Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.

Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.

Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?

Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.

Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år. Romanen ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.

Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:

«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.
Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»
Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.

Her fra slutten av romanen:

«Hercule Poirot fortsatte:
— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.
Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»

Omtalen fra bokomslaget:

«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.
Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»