Jeg har funnet ut at jeg ikke liker å lese Sci-Fi (med mindre det er Sci-Fi/Horror), men det er best å høre på lydbok i Sci-Fi sjangeren. Ettersom utviklingen av kolonien fortsetter så blir det en utfordring med forskjellige folkegrupper og klaner/sekter. Kloning er fortsatt en etisk og moralsk negativ ting og det er ulovlig - men "Marsisk" lov er ikke så lett å håndheve. Underholdende og velskrevet.
Endelig kom jeg i gang med å lese Harry Potter. Det er lett å lese og jeg synes at filmene og bøkene komplimenterer hverandre veldig bra. Den evinnelige debatten om at "boken er bedre enn filmen" vil jo alltid være sann, men ikke dårlig. Det at jeg har sett filmene før jeg hører på lydbok/leser bøkene er en fordel, for det er mye "fantasi-språk" og navnene på karakterene synes jeg fortsatt er vanskelig å huske. Ikke dårlig for en første bok, gleder meg til å høre på neste.
Første gang jeg har hørt lydbok/lest en bok av Arthur C. Clarke. Han er jo veldig kjent for sine kontroversielle Sci-Fi bøker. Denne Sci-Fi boken holder "tidens tann". Handler om at jorden blir "invadert" av "the overlords" (som er rimelig klisjèaktig, men dette blir også forklart). Det er knyttet spenning til hvorfor disse fremmede romvesenene er på jorden og hva kommer til å skje med oss i fremtiden. Anbefales for de som liker gamle Sci-Fi klassikere.
Helt gjennomsnittlig krim.
Fantastisk! Nydelig!
Jeg liker både Ketil Bjørnstad og Edvard Munch, men dette ble ikke bra. Jeg synes det ble for mange navn. Navn på malerier, navn på steder, personer osv osv. Jeg likte brevvekslingene godt og deler av historien var god, men jeg savner flyt i lesningen og det skyldes de mange detaljer.
Dette er dessverre ikke nummer 3 i serien. En av anmeldelsene på goodreads.com sier: Blatant money grab recycling a short story originally published in 2014.
Det var mørkt og uinntakelig på utsiden, men inne brant det i peisen, og store, myke møbler fulle av puter stod klare til å ta imot dem. Og på bordene lå det bøker, overalt var det bøker, eventyrfortellinger man kunne forsvinne inn i hele kvelden, mens peisflammene langsomt ble svakere, og til slutt bare glødet, samtidig som kvelden utenfor ble til natt …
Regndråpene perlet på jakken mens jeg vandret utover langs klippene. Å gå ut, det var en sånn ting voksne alltid sa at barn skulle gjøre, men de hadde visst ikke noen forslag til hva vi skulle gjøre når vi var ute.
After the opening number finishes, I ask him, “Well?”
He shrugs. “It’s surprisingly…poetic.”
“That’s because Lin-Manuel Miranda is a genius. Shakespeare and Sondheim in one body. It’s all poetry.”
“Shh,” he chides as the next number starts, eyes not leaving the TV. “I’m trying to listen.”
“Now, Mr. Hayes,” Oliver says. An odd something zips down my spine, hearing him call me that. “I’m a simple man with a simple need to start his day on the right foot: sunshine filling the sky and the best of Broadway filling my ears as I cruise in my environmentally conscious vehicle.”
“And I have a raging headache. The music stays off.”
It’s a good way to wake up. I want to wake up exactly like this again and again and again. I want to feel the blinding sunrays wash over us, and this new brightness inside me, fragile and scalding hot all at once.
She screams. And hugs me tight. And after a startled moment, I hug her back. And about ten seconds into that, something breaks through the foggy haze of the past few days: I feel selfishly, beautifully happy. I just chose something on my own, for my own, without first building a sophisticated theoretical model of other people’s advice, preferences, needs. Without the nagging feeling that the only path I could take was the one pre-trodden for me.
This decision is all mine.
I’m exhausted from all the thinking, overthinking, rethinking, unthinking. So for the first time in my life, I just let my mind white out. I step out of my head and into my body, savor the absence of formulas and prediction models, and just do it.
I treasure my newfound feelings. Hoard them. Every once in a while I study them, turn them around, squint at them like they’re a ripe piece of fruit, plucked from a mysterious tree that shouldn’t even be growing in my yard. When I pop them in my mouth to swallow them whole, they taste at once bitter and delicious.
Dette er den virkelige arven etter disse for lengst nedlagte fabrikkene, drevet av menn som for lengst er døde. I tiårenes løp har miljøgiftene lagt seg lag på lag som slam, og båndene av sedimentære gifter markerer tiden som går og utviklingen i menneskenes industri. Selv om alle mennesker skulle dl i morgen, ville dette vedvare til langt inn i fremtiden. Som en markør for våre dumheter.
De er tålmodige. De venter på oppmudring, forstyrrelser, oppløsning. Dersom de blir vekket fra dvalen, vil terrorveldet fortsette. Derav myndighetenes dilemma: Å heve vrakene av spøkelsesskipene, av industriskjelettene som hjemsøker vannveiene i New Jersey og New York – og alle som dem – og risikere å åpne Pandoras eske. Skrape opp avleiringene og brenne det? Eller la det ligge?
Alt jeg ser, er en mark med tette gresstuer som stikker opp gjennom et tynt snølag. Ubeitet, uslått. Furuskudd står og stritter opp gjennom i utkanten av lysningen bak et slør av bjørk med tynne, rødbrune og vinrøde lemmer over sølvskimrende torsoer. En tynn, hvit dis henge eterisk en knapp halvmeter over bakken og venter på at noe skal forstyrre den. Det har begynt å snø. Tunge flak faller som i sakte film på håret mitt.
Jeg lukker øynene, kjenner kalde fingre røre ved ansiktet mitt, og ser for meg strålingen som skyller over meg, som bader meg i en strøm jeg bare har et abstrakt begrep om. Som eksisterer om en tror på den. Jeg tror det kan være én ting å forstå konseptet under en forelesning. Noe helt annet er det å oppleve sin egen kropp prisgitt den. Det krever en bestemt mystisk tankegang, ikke ukjent for meg, Jeg gir meg over til den, til dens overlegne kraft. Jeg kjenner hvordan mine egne grenser viskes ut, blir uklare. Gammastrålene går gjennom meg, på vei til et annet sted.
Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.
Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet. I boken er geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.
I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:
«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»
I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.
Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.
Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert. Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:
«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «
Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.
Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.
Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.
Kanskje en ukjent forfatter for de fleste, men mange har nok hørt om filmen World War Z.
Selv har jeg hverken lest boka eller sett filmen. Devolution av samme forfatter fristet mer. Av og til vil jeg ha realistisk horror, andre ganger underholdende horror der alt kan skje. World War Z er zombie apokalyptisk horror, og Devolution er creature feature horror.
Aggressive skapninger
I Devolution blir man godt kjent med en gruppe byfolk som er vant til å leve med teknologi, som nå er avskåret fra resten av verden på grunn av et vulkanutbrudd. Ting blir fortalt fra Kates perspektiv, som også skriver en dagbok om hendelsene. Samfunnet hun er i, er ikke stor og lederen er Mostar som alltid har svar på alt, og som av og til lyver for å berolige de få innbyggerne. Kate er den som observerer alt og som har et nøkternt syn på det som skjer i det lille samfunnet som er avskåret. Samfunnet med få familier, blir ikke lenge trygge på grunn av en merkelig observasjon under en tur i nærområdet. Det er Kate som tar denne gåturen. Det går ikke lang tid før det hun la merke til på denne turen, er kommet nærmere husene deres. Spørsmålet er om hva denne skapningen er og om de er flere? Bedre blir det ikke når de blir angrepet med steinkasting.
Å si at boka er om Bigfoot er på en måte ingen avsløring, da coveret hinter om det. Bigfoot, eller Sasquatch, som det også kalles, er som kjent en myte. En myte som skal oppholde seg i deler av USA og Canada. Store, hårete skapninger som visstnok lukter vondt. Likte å lese fra Kates perspektiv som har sine indre demoner å slite med, som har mannen Dan og sammen med resten av det lille samfunnet, prøver å beskytte seg mot Bigfoot.
Ingen komedie
Boka kan virke som en slags komedie, men fortellerstemmen er svært alvorlig og inneholder mye suspense. Liker også at handlingen er en smule kryptisk. Man får ikke vite alt med en gang. Brooks stille og rolige fortellerstemme var også et godt trekk. Man kan fortelle en god historie uten å overdrive eller overdramatisere alt.
Her var det ikke bare Bigfoot som var interessant å lese om, men også karakterene som lever i et samfunn langt inne i skogen, og som også er avhgenig av dagens teknologi. De får litt av begge deler. Teknologi og natur, i stedet for å bli helt enstøinger i naturen.
Devolution er en herlig og mørk bok med en blanding av realistisk og underholdende horror. Neste gang du er på skogstur og kjenner en forferdelig lukt, kan det godt være en Bigfoot i nærheten ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Book lovers are thought by unbookish people to be gentle and unworldly, and perhaps a few of them are so. But there are others who will lie and scheme and steal to get books as wildly and unconscionably as the dope-taker in pursuit of his drug. They may not want the books to read immediately, or at all; they want them to possess, to range on their shelves, to have at command.