Bokelskere.no

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Jeg hadde ikke lest om romanen Pariseren av Isabella Hammad før Pelikanen Forlag reklamerte for den på Facebook i høst. Boken ble utgitt i 2019, og på norsk i 2020. En god roman som har tatt meg over en måned å lese. Skal du lese en interessant anmeldelse av romanen, anbefaler jeg denne fra 2020 her på NRK.no:

«Pariseren» er en bok som pløyer dypt både i menneskesinnet og i verdenspolitikken. Isabella Hammad har skrevet en historisk roman med stor relevans for dagen i dag.

«Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.» Det står det på forsiden av dette nettstedet. Sitatet som du har lagt til to ganger, første gang for en måned siden, og for tre dager siden, er ikke fra en bok. Den siste boken Mads Gilbert har utgitt er i 2014. Jeg antar sitatet er fra Mats Gilbert sitt forsøk på å ta seg inn på Gazastripen i oktober for å bistå det palestinske helsevesenet, og som mange medier har skrevet om. Jeg mener at det er feil at dette nettstedet brukes som en nyhetssentral. At du tillegger min kommentar noe mer, det får du selv ta ansvar for.

Du kan prøve goodreads.com. 99 % av det som foregår her inne dreier seg om bøker og omtaler.

De evige tre

Der er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej;
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,
der bor i mitt mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårlig pust
af lykke, der snart fór hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fikk aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er eet med den triste dag
drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
een gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til een.

-Tove Ditlevsen (1917-1976)
Diktet er hentet fra Tove Ditlevsen, Dikt i utvalg, Den Norske Bokklubben- 1999.

Forstår du ikke at det du driver med her på dette nettstedet, der folk skal kunne lese hva andre mener om bøker de har lest mv., er helt feil? Tror du at den aktivismen og propagandaen du bedriver her inne er til fordel for saken til palestinerne? Hva Mats Gilbert sier kan vi lese i nyhetsmedier, se på TV og høre på radio.

Hvis du har lagt inn ISBN nummer og søker på det, skal du få frem boka med en gang. Jeg la akkurat inn en bok som ikke fantes i basen og boka dukka opp umiddelbart. Men søke på tittel går dessverre ikke. Hvis dere leter etter en bok i basen her inne, søk på ISBN - nummeret, ikke tittelen!

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

-Annie Riis (1927-2020)

Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.

OK

Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.