Rufsetufsa om Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Th. Hansen:
05:02, 16. mai 2018
Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?
Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?
Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.
Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.
Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»
Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget: Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout
Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.
Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.
Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Det var i boken som jeg skrev om i innlegget:
Bokomtale: Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann
jeg leste om og ble inspirert til å kjøpe og lese boken til Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Brinkmann skriver at det er en kunst å formidle vanskelig stoff på en enkel og forståelig måte. Det kan jeg skrive under på og opplever ofte i jobben jeg har.
Jeg er tilhenger av gjenbruk av tekst på jobben, noe annet er sløsing med ressurser. Men ofte lar ikke det seg gjennomføre. Særlig når en skriver om tema som nærmest er «upløyd mark». Det kan være ekstra krevende når en har tidsfrister hengende over seg.
Selv om min kringkasting her på bloggen kun er en ubetalt hobby fordi jeg liker å lese og skrive, er jeg ikke alltid like motivert til å skrive innlegg om bøker jeg har lest. Her kan jeg ikke gjenbruke og må være i original hver gang jeg skriver om min leseopplevelse. For ofte opplever jeg å mangle ord for å skrive om leseopplevelsen.
Uansett; bøker om å skrive som kan inspirere, er derfor gull verdt. Boken til Nils Christie Små ord for store spørsmål, omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:
«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer.
Målet med denne boken er å utvide det språklige fellesskap, utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold.
Det gjør vi best ved å bevare respekten for dagliglivets små ord.
Boken gir konkrete råd om skriving, og også om hvordan det ikke bør skrives.
Nils Christie (1928 - 2015) var samfunnsforsker og en av landets mest oversatte faglitterære forfattere. «
Boken der delt opp i syv kapitler og det første er handling som språk som innledes slik:
«Ord er spesialtilfeller av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres betydning. Et varmt smil når man dukker opp. En stol som gjøres ledig rundt bordet. Men kanskje motsatsen, alle ved bordet må plutselig hjem. Eller ved et tilfeldig møte; en skygge over ansiktet, etterfulgt av ikke-handling. Taushet er ofte et tydelig språk.»
Boken til Christie er i et lite format, men er i den kategorien av bøker med stort innhold. Fra kapitlet 1.3. To typer språkmangler:
«Det finnes to typer mennesker med språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse eller de ordsvake. Men så, på den annen side, finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret.»
I andre kapittel, Ord som farlig redskap, skriver han:
«Ord er sentrale bærere av mening. Selvinnlysende nyttige. Også høyt spesialiserte ord er nødvendige i bestemte sammenhenger. Kirurgens trenger spesialredskap, fort. Snekkeren høyt på stigen roper om redskap som bare andre snekkere kjenner ordet for og hurtig kan bringe. Eller fysikeren trenger ordet, forståelig for de få. Filosofen eller samfunnsforskeren kan mene å ha de samme behov.
Men så vil noen beholde ordene bare for å vise seg frem, spesielt om ordene kan tyde på at brukerne er som fint folk å regne. Eller brukerne blir så vant til spesialordene at de tankeløst anvender dem også utenfor den snevre krets. Det som da skjer er at alle utenom kretsen blir som døve.
Ord kan derfor være farlig redskap.»
Helt til slutt i boken, i kapittelet Råd om skrift og tale, gir han 20 råd og skrive innledningsvis:
«De fleste av radene springer ut fra egne erfaringer gjennom et liv i skrift og tale. Universitetet har vært mitt tilholdssted - det preger nok rådene. Men mitt håp, og litt min tro, er at folk flest kan finne litt skrivehjelp i hva som her følger. Mange vil sikkert ha andre og flere råd i tankene, eller slett ikke like mine råd. Skriving er en farlig ferd.»
Råd nummer to er Ikke skynd deg til biblioteket:
«Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart.
Senere skal du selvfølgelig også gå til andre kilder som bibliotek, venner, eksperter med erfaring. Med dette skal du supplere og korrigere. Men om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidden i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler.»
Boken til Nils Christie er en gjenbruksbok i den forstand at den kan tas ut av bokhylla og leses mange ganger. Helt klart en bok for folk flest. Det eneste som er negativt med boken er det kjedelige bokomslaget.
Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.
Her i et intervju sier forfatteren:
«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»
Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.
Where have all the tiny eternities gone? Gone to urgencies, every one.
Hvor mange skjeletter i skapet har du?
Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.
En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.
For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...
Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Oppfølgeren er ikke like bra som den første boken, men verdt å lese.
En klassiker som må leses.
En autentisk vikingsaga for vikingentusiaster. En god porsjon med vikinghistorie, spenning og blodhevn. Giles Kristian skriver godt og skildrer vikingkampene svært bra, men jeg synes det er unødvendig å bruke så overdreven språkbruk. Kan ikke si å huske å ha lest om at det er så mye banning og utskjelning på vikingtiden som det er i denne boken. Hvis forfatteren kunne ha holdt litt tilbake så ville denne bokserien vært i en overklasse for seg selv. Men pga. at den er skrevet på denne måten, vil jeg si at det er kun for underholdning og man kan godt styre unna om man ikke er så glad i blodutgytelse og banning/sverting.
En autentisk vikingsaga for vikingentusiaster. En god porsjon med vikinghistorie, spenning og blodhevn. Giles Kristian skriver godt og skildrer vikingkampene svært bra, men jeg synes det er unødvendig å bruke så overdreven språkbruk. Kan ikke si å huske å ha lest om at det er så mye banning og utskjelning på vikingtiden som det er i denne boken. Hvis forfatteren kunne ha holdt litt tilbake så ville denne bokserien vært i en overklasse for seg selv. Men pga. at den er skrevet på denne måten, vil jeg si at det er kun for underholdning og man kan godt styre unna om man ikke er så glad i blodutgytelse og banning/sverting.
Denne første boken triologien har jeg hørt på lydbok. Det er litt annerledes med lydbok, da man ikke får se setningsoppbygningen og flyten i språket på samme måte som når man leser. Litt annerledes historie, med litt annerledes karakterer, men når det skal sies så er det ikke noe hovedmål annet enn å overleve og tilfeldige hendelser som fører til at hovedkarakteren ender opp på de forskjellige stedene. Det er en del sjøfarer språk og hendelser som i seg selv er et spennende tema.
Som vanlig blir vi kastet rett ut i eventyret og man kommer raskt inn i karakterene. Det som ofte kan være utfordrende i en serie med mange bøker er å holde seg til hovedmålet og introdusere gamle og nye fiender. I denne boken får vi et gjensyn med en av hoved fiendene og det gjør boken enda mer spennende, siden vi ikke har fått vite alt for mye om denne karakteren. "An adversary foe" - kan man si om denne nye/gamle fienden. I tillegg har avslutningen av denne boken et naturlig springbrett for fortsettelsen da alle karakterene er i en transitt situasjon. Blir spennende å lese fortsettelsen.
Odd Singsaker får vel mye å stri med ...
Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.
I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?
Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.
Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.
Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".
Fra min blogg: I Bokhylla
You can’t believe anything people say. But what they say is all you have.
Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.
Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.
Certain women in jail and prison make rules for everyone else, and the woman insisting on quiet was on of those. If you follow their rules, they make more rules. You have to fight people or you end up with nothing.
Ava som svar til Monica Carlsen :
13:03, 5. mai 2018 Diskusjon: Monica Carlsen siterer The Mars Room A Novel av Rachel Kushner av Rachel Kushner
Jeg liker sitatene dine - har boka liggende på kindle - på tide å ta den frem. :)
Daglig er tema i media om problemer som oppstår på grunn av manglende integrering av innvandrere og flyktninger. Politikerne hankes inn for å svare på hvordan de mener dette skal løses. Jeg, som er amatør på området, forsøker å lese og lytte til det som blir sagt. Men grunntanken min har alltid vært at politikken som føres som må sette det svakeste leddet først: barna. Og for å få dette til må en ha mødrene med på laget.
Det er sikker derfor å lese boken til Azra & Maria Gilani, En muslimsk mors kamp, har gjort så sterkt inntrykk på meg. Det var som jeg barndommen leste Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe – jeg ble like oppglødd - yes – her er en dame med superkrefter! Et forbilde for oss damer!
Ikke bare forteller boken om Azra Gilanis historie. Det er også en fortelling om norsk historie. Jeg synes at boken er så viktig at Erna (statsminister), som bruker å kjøpe bøker i julegave, bør dele ut denne boken til regjeringsmedlemmene og gjerne hele Stortinget. Til andre lesere: kjøp eller lån boken; uansett les den. Fremsnakk boken!
I kapittelet «Slik ble boken til» skriver Maria Gilani at hun ble kjent med moren Azra Gilanis livshistorie da moren besøkte datteren i Geneve i 2007.
«Vi diskuterte utfordringene ved å være innvandrer i Norge, og de positive sidene ved å komme til et nytt land og oppdra barn i en kultur helt annerledes enn kulturen i sitt opprinnelsesland. Hva gir man slipp på, og hvilke verdier er viktige å ta til seg på denne reisen? Etter hvert som jeg skrev ned min mors erfaringer, dukket det opp flere spørsmål. Hvorfor tok hun de valgene i livet som hun gjorde? Hvor kom motet fra? Hva har det kostet henne underveis, og hvor fikk hun fryktløsheten sin fra? Historien viste seg å være sterkere enn jeg hadde forutsett. Flere mente at en slik bok kunne hjelpe andre innvandrerforeldre som står overfor vanskelige valg, og som trenger å høre fra en muslimsk mor som har tatt egne selvstendige valg, og gått mot strømmen for å beskytte sine barn fra ukultur og utdaterte patriarkalske strukturer.»
Prosjektet ble skrinlagt helt til kronikken til Azra Gilani i Aftenposten i 2016:
Muslimske mødre, nå må dere våkne!
«Hun ble kontaktet av folk rundt i hele landet som ønsket å dele sin historie, og som ville vite mer om henne. De hadde ikke hørt en kvinne med hennes bakgrunn, fra hennes generasjon, ytre seg i den offentlige debatten om sosial kontroll, æreskultur og utfordringer tilknyttet oppdragelsen av flerkulturelle barn i Norge. De ville vite hennes historie, hennes bakgrunn, og de ville høre om hennes erfaringer. Dermed gjenopptok vi skriveprosjektet.»
Skriveprosjektet er blitt til boken En muslimsk mors kamp utgitt i 2018 på forlaget Vigmostad & Bjørke som beskriver boken slik:
«I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for tilpasse deg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.
Dette er den sterke historien om en firbarnsmor som kjempet små og store kamper for barna hennes skulle slippe dem.»
Her i denne artikkelen i DN om boken er det et fint bilde av forfatterne og med overskriften at boken er en facinerende fortelling og: «Azra Gilani er venninnen med bein i nesa og begge føttene på jorden som alle skulle ønske at de hadde.»
Helt enig – tenk å ha en mor, søster eller venninne som Azra Gilani! Du kan også se forfatterne i levende live her i programmet Lindmo på NRK;
Nordmenn leser fortsatt bøker ifølge leseundersøkelsen 2018, :)
Sist sett
