Bokelskere.no

I siste avsnittet i denne anmeldelsen opprinnelig trykket i The New York Times, gir Doris Lessing noen av sine tanker om The Good Terrorist. Det er nok ikke denne du er ute etter, men hun sier blant annet i klartekst at boken ikke er politisk.

Det femte barnet leste jeg for fem år siden kort tid etter at jeg hadde lest Sommeren før mørket og Det synger i gresset. Førstnevnte falt ikke i smak, husker ikke så mye annet enn at jeg synes den var teit.

En av de dårligste bøkene jeg har lest så langt i år ... Jeg er heller ingen sur anmelder, bare veldig kritisk og kresen.

Jeg visste ikke at boka var blitt anbefalt Reese Witherspoons bokklubb før etter at jeg hadde kjøpt boka. Har ikke spesielt sansen for Reese Witherspoon, for synes hun ikke er noen skuespiller, men som meg liker hun bøker.

Lovende plot
Something in the Water er ikke en kjent bok. Den har ikke blitt så kjent ennå. Erin og Mark går i en usikker tid i møte. Grunnen er at Mark har mistet jobben. En jobb hvor han tjente godt, selv er hun dokumentarskaper. Likevel bestemmer de seg for å gjennomføre det planlagte giftemålet og dra til Bora Bora på bryllupsreise. Bryllupsreisen er ment å være avslappende, romantisk og hyggelig. Deler av feiren er det, inntil de drar på en liten båtur og finner noe flytende i vannet. Hvordan har det havnet der og hvem tilhører det? Kommer det til å få konsekvenser hvis de bestemmer seg for å beholde det? Time will tell. På grunn av fare for sin egen sikkerhet, velger de å avbryte bryllupsreisen litt tidligere enn planlagt og reise tilbake til England. Men er de tryggere der med tanke på valget de tok i Bora Bora?

Mye av det samme og mye tvil
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville lese denne boka egentlig. Jeg har lest mange dårlige psykologiske thrillere i det siste, men av og til hender det seg at man kommer over noen gode. Det tar bare så lang tid før man kommer over de virkelig gode thrillerne. Something in the Water ble i hvert fall ingen ny favoritt, snarere det motsatte, for dette var bare tåplig. Historien i seg selv er "grei nok". En enkel historie med noen mysterier her og der, men persongalleriet og skrivemåten var virkelig noe av det dårligste laget. Boka handlet mye om sex, champagne og tilliten mellom Erin og Mark, som stadig prøver å overbevise om at de stoler på hverandre, likevel tviler de. I hvert kapittel får man vite hvor kjekk Erin synes mannen hennes er, og hvor høyt hun elsker ham. Slike uttrykk som "God, he's gorgeous." og "God, I love him" og lignende uttrykk går ofte igjen. Utrolig slitsomt i lengden. Ofte føltes det ut som om boka var skrevet av en kjærlighetssyk fjortis. Følte heller ikke at man ble kjent med karakterene fordi de var svært uengasjerende å lese om og veldig stive.

Helt ærlig virket dette som hastverksarbeid siden kapitlene er veldig korte, spesielt på slutten. Det får historien til å virke noe stakkato for min del. Alt i alt. Grei sommerlesing, men ikke noe minneverdig eller nervepirrende thriller. Langt der i fra. Dette ble for dramaaktig for meg istedet for en ordentlig thriller, og språket var altfor barnslig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som du skriver: «gøy med en forfatter som mener såpass mye om hvordan historiene hennes ikke skal leses». Jeg husker noen diskusjoner da hennes bok «Den gode terroristen» kom på midten av 1980- tallet. Politisk, med klare linjer til IRA. I et intervju ( har prøvd å finne det igjen) ga hun leserne i klartekst beskjed om hvordan boken ikke skulle leses. Det gjorde at jeg ventet med å lese romanen.
Lessing har ofte brukt «Alien» om sine barndomsopplevelser. Under oppveksten i Persia og Rhodesia, opplevde hun seg ofte som «en alian». Temaet går igjen i flere intervjuer. Interessant at hun blander det sammen med Ben. Satt på spissen så åpner det opp for flere teorier - og da har kanskje Lessing oppnådd det hun ville.
«Det femte barnet» - var en skrekkhistorie. Jeg leste den som en historie med smerte, angst og uro. Skikkelig «horror». Kanskje jeg bør lese den på nytt.

Jeg har lest mye Doris Lessing, men ikke hennes bøker med science fiction. Jeg har startet, men avbrutt, ganske enkelt fordi sjangeren ikke interesserer meg.
Men bøkene om Ben har jeg lest. «Det femte barnet», - leste og forsto jeg som en bok fylt til randen av komprimert smerte, uro og angst (av jordisk karakter). «Ben in the World», - har jeg ikke noe forhold til, boken fungerte som en oppfølger, og ikke noe mer.
Vi tolker våre liv, interesser og erfaringer inn i det vi leser - og forstår litteraturen ut i fra det,
- science fiction og utenomjordiske tolkninger er ikke mitt område. :)

Doris Lessing blir intervjuet om Ben in the World
- håper at intervjuet er litt oppklarende. :)

Jeg håper dette intervjuet med Doris Lessing fra 1988 kaster lys over saken.

Regn og tunge skyer utendørs, trøndersk sommer på sitt beste.:) Ryddesjauen min er snart over, og jeg har endelig veggplass til kunst som har vært på lager i kleskapet. Ryddingen fører også til at noen bøker vil bli relest. Først ute er Ulysses av James Joyce. Det må være bortimot 30 år siden jeg leste boken sist. Jeg husker Ulyssessom en leseopplevelse, mens en venninne jeg "samleste" med avbrøt ganske fort.
På Kindlen er jeg i gang med Shylock Is My Name av Howard Jacobsen. Boken er en av The Hogarth Shakespeare-series, - basert på The Merchant of Venice

Diktet i dag stammer fra Viser, songar og dikt frå Eresfjord og Eikesdal
- Samla av Bersvein Leirvoll, og utgitt i 1982. Boken ble funnet under ryddesjauen.

For de som er gamle nok til å huske Mardølaaksjonen i 1970, vil forhåpentligvis diktet vekke noen minner. (diktet har 11 vers, så jeg plukker ut noen.)

Mardøla tek farvel 12/8 - 1970

"Mardalsfossen" vart sonen min kalla,
han er ein av dei høgste fossefalla.
Ei ovfager perle i norsk natur
som ikkje er skapt for å stengjast i bur.

I dag er eg sorgtyngd. Dei sonen min vil ta.
Med makt dei over til Rauma vil dra.
Han som er ekte Eikesdalsgut
som fange i Grytten skal enda tilslutt.

I Sandgrobotnen dei til aksjonen drog
bygdefolk og andre vener, - eit stille tog
Dei vassdrags(u)vesenet syna dei
at ikkje alt så rett har bore til.

Men da kom Raumaranes blod i kok.
Dei bar seg åt som vikingar på ufredstokt.
Med bensinkanner, - og mord i sitt blikk
med ville hyl dei til motaksjon gjekk.

Da synte mitt folk ei heroisk ro
og ei framferd som høver den norske kultur.
Så stilt dei satt på sin post - medan skjellsorda jog
over ingenmannsland frå fiendens mur.

Eg takkar alle som var meg tru
og vonar eg framleis i dykkar hjarte vil bu
Så eikesdøler, eresfjordingar og mine vener all
må bera i sitt minne, Nordeuropas høgaste fossefall.

Øverås, 12/8 1970
- Agnes Hammer (Innflyttar)

• det var den gang da - "kampdikt" gjør seg best i kampen. :)
  God lesehelg!

Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:
Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk

Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:

«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»

Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...

De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.

Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.

Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.

Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?

Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.

Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Mer om boken i dette blogginnlegget - link

Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...

Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?

Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.

Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.

Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»

Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.

Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:

«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»

Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:

«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»

Romanen starter i august 1973:

«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»

Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.

Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:

«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»

Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.

Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:

«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»

Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.

«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»

Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.

Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:

«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»

Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.

Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.

Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.

Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?

Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.

Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.

Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.

Fra min blogg: I Bokhylla

It is one of those better-to-be-dead-than-alive days you get in the north of England in February, the space between the land and sky a mere letter box of squeezed light, the sky itself unfathomably banal.

-Shylock Is My Name
by Howard Jacobson (Hogarth Shakespeare)

• Det var så lite, Monica. :)
  Jeg hadde foretrukket at boken ble avsluttet tidligere. Men Oates ville nok ha en annen slutt enn meg.. .....
  Interessant å se hva du mener om den saken. :)