Bokelskere.no

Det mest oppskrytte boka på lenge. Den er ikke dårlig, men den er middelmådig. Og den har ingenting med Edouard Louis å gjøre - som er en helt annen liga.

Beklager, men det du her skriver er ikke noen dokumentasjon på noen ting som helst.

"1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake."

Kilde: FN
https://www.fn.no/konflikter/palestina

Livorno hadde et transittfengsel hvor slavene ble holdt inntil alle kostnader knyttet til frikjøpet var betalt. Det var mange som skulle ha penger. De siste omkostningene var for transport til Livorno samt for kost og losji dersom oppholdet i Frankrike ble lenger enn avtalt.
Helt i orden å surre litt med detaljene, det er innviklet historie. Denne boken « Tyrkerranet» handler blant annet om da «algerierne» dro helt til Island og hentet slaver.

Livorno er fra sitatet du har kommentert.

Mesteren og Margarita har vært lest i lesesirkelen tidligere.

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!

Sjekket kart for Det osmanske riket i går og kunne ikke finne at Livorno var innlemmet, men det kan jo være jeg så på feil sted. :)

Hei igjen!
Nå har jeg lagt fra meg denne boken, men det skulle ikke forundre meg om jeg tar den opp igjen en vakker dag. Dette er veldig bra! Det er så mange lag, så mange muligheter og så mye å fordype seg videre i. Det er som om hver setning har en bakenforliggende betydning.
Så takk for inspirasjonen til å endelig få lest denne spesielle beretningen.

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, når jeg nå skal uttrykke mine umiddelbare tanker, så får vi bare se om jeg lykkes.
Jeg merker meg at han i starten av historien skriver at «Billy har lagt seg til å sove som en senil enkemann[…]» og jeg trekker dermed den konklusjonen at Vonnegut forsøker å skrive boken som en senil tenker. Alle tenker vi hulter til bulter, men hos en begynnende senil blandes fortid, nåtid og framtid samtidig som det blander seg med fantasi, virkelighet, egne og andres historier samt med litteratur og utallige øyeblikk en «tar vare på» gjennom et langt liv, og Vonnegut gjør alt dette til troverdige historier i hodet til Billy Pilgrim.

Jeg har de siste 3 årene hatt nærkontakt med en håndfull personer som gjennomlider Alzheimer eller aldersdemens, og erfaringsmessig blander de sammen historier fra eget liv med ting jeg engang har fortalt, noe som skjedde i 1979 med det som skjedde i går, de er plutselig 12 år og skal hjem til mamma å spise middag osv. og jeg syns det Vonnegut skriver er sammenlignbart.
Når det er sagt, kan det godt hende at andre diagnoser utarter seg på samme måte, det kjenner jeg ikke til.

Reisen til Trafalmador kan være en måte å flykte på, og en historie adskilt fra hans virkelige liv, men her tenker jeg annerledes. Jeg tror Billys tidligere fordypning i Trouts litteratur blander seg med andre hendelser og skaper denne historien i Billys hode, som dermed er like virkelig som alt annet han tenker. Gjennom hele boken er det «bevis» for at tankene til Pilgrim blander sammen historier. Kan ikke umiddelbart gjengi mange, da må jeg lese igjen og grundigere, men jeg nevner noen:
Montana Wildhack er dama han får sammen med seg i fangenskapet på planeten Tralfamador, men det er også et navn fra en historie i et pinup-blad han ser ved kassaapparatet i bokhandelen.
På en flyreise har Billy med seg to bøker, «Den andre boken var Erika Ostrovsky ‘Céline og hans visjon’. Céline var en tapper fransk soldat i den første verdenskrig - til han fikk brudd på hjerneskallen» Kan det hende at Billy selv aldri er i en flystyrt og får brudd på hodeskallen, men av andre grunner ligger på sykehus?
Han refererer til en zoologisk have i Dresen, han er selv satt i en på Talfamador og senere i boken henviser han til en roman som heter «Den store tavlen» hvor han skriver at Billy tar opp denne boken, skrevet av forfatteren Trout, «Han leste noen avsnitt, og så skjønte han at han hadde lest den før - mange år før […] Den handlet om en jordisk mann og en kvinne som ble kidnappet av vesener fra verdensrommet. De ble utstilt i en zoologisk have på en planet som het Zircon-212.»
Vel, det var noen få av berøringspunktene jeg merket meg. Det er så mange fler.
Hva tenker du?

Jeg er helt enig i at det er mange grunner til å konkludere med at Billy lider av PTSD, blant annet skriver han et sted at legen ved veteransykehuset i Lake Placid antar at Billy «faller fra hverandre» på grunn av skremmende hendelser i barndommen. Altså ikke bare krigen som fremprovoserer redsel og stress.

I eget liv har jeg erfart at en dypere samtale rundt døden er vanskelig, enten det gjelden ens egen eller andres, så er det noe folk har vanskelig for å sette ord på og samtale om. Jeg kjenner selv på nysgjerrighet knyttet til både død, tanker om død og ritualer og tradisjoner rundt den, men blir ofte møtt med ordene «ja, ja, sånn er det nu bare» Noe jeg tolker som en velmenende frase som brukes for å indikere at dette hverken kan eller vil de snakke om.
Slik oppfatter jeg begrepet «Slik er dét» i Vonnegut sin roman, det er vanskelig å få snakket om døden og opplevelser knyttet til den.

Mitt siste lille innspill handler om «Poo ti huit», som det er oversatt i min bok. Vet ikke om det er likt som på originalspråket? Jeg mener å huske at han et sted i boken gjengir noe på latin, men finner det ikke igjen nå, uansett, så slo det meg at kanskje denne frasen er latin. Såvidt jeg kan forstå, betyr dette på latin «du løper bort.» Kan det stemme eller er det bare en tilfeldighet?

Håper dette ikke kjedet deg, det var ekstra inspirerende når jeg også fikk oppfordringen av deg om å gi en tilbakemelding :) Takk.

Dette er terningkast seks!

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.

Det er fascinerende å lese om både religioner og folkeslag i Det osmanske rike, men det forklarer likevel ikke hvordan katolikkene i Italia kunne være en del i denne handelen.
Gleder meg til neste bok av samme forfatter (Slaveri i Tunis 1747-1750).

Jeg henger ikke helt med. Var det kristne og jøder ansatt i katolske Livorno (Italia)? Uansett spennende lesning :)

Jeg vet at dette er et ganske omfattende spørsmål, men hever likevel tråden i håp om svar. Spørsmålet lyder: Kjenner noen av dere eksempler på at Arnulf Øverland redigerte sine egne dikt slik at de ble mer i tråd med hans politiske utvikling. Se mitt opprinnelige innlegg om dette over. Det hadde vært så interessant!

Tusen takk Kirsten for informasjonen fra Store norske leksikon. Den hadde jeg lest, og den gir ikke direkte svar på det jeg lurer på.

Vær med å stemme denne uken!
Ny tråd: Valg av bok i Lesesirkelen 2021 - Ev15

Frist for å avgi stemme er mandag 1. mai 2023 kl. 18:00

DENNE TRÅDEN SKAL BRUKES KUN TIL STEMMEGIVNING.
(Unntak: Innlegg for å løfte tråden)

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan avgi stemmer.
Dersom to eller flere bøker deler førsteplassen, må vi ha ny(e) valgomgang(er).
Nedenfor følger en liste (nye tråder) over de nominerte bøkene.

Og for de som måtte lure (spesielt til nye medlemmer):
+ 1 stemme i teksten er en stemme fra meg da jeg som trådstarter ikke kan stemme ved å trykke "Godt sagt" på egne innlegg.

Godt valg!

Med nytt utstyr behøver du ikke bekymre deg for batteriene. Bøkene laster du ned hjemme, og du kan ha samme lydbok på både mobilen og nettbrettet. Når det gjelder å overføre lydbøker/ebøker fra en gammel enhet til en ny, så kan jeg ikke uttale meg på vegne av andre enn Apple sine produkter. Der kan du velge å overføre absolutt alt du har på mobil eller nettbrett til de nye enhetene.

Jeg har laderen i mye, fordi iPaden begynner å bli gammel og batteriene er slitne, men en lader drar ikke mye strøm, hvis det var det du tenkte på.

Jeg har vært innom Fabel og Storytel, men har endt opp med Bookbeat. Jeg betaler 149,- for 100 timer i måneden, som passer mitt behov. Ellers har de 1 bok i måneden og ubegrensa timer i måneden, hva de koster har jeg dessverre ikke tilgang til akkurat nå, men de ligger rundt prisen til Fabel og Storytel.

Hvorfor jeg har blitt hos Bookbeat, er fordi de har et generelt godt utvalg i svenske, norske, engelske, danske ++ utgaver, både lydbøker, men også e-bøker. Hører mye svensk, både fordi jeg liker språket, men også fordi jeg synes de svenske oppleserne er hakket bedre enn de norske, sånn jevnt over i mine ører. Anbefaler Bookbeat.

4 uker gratis, så 79,-, vet ikke hvordan peisen er sammenlignet med andre.
Har man lånekort på biblioteket kan man låne lydbøker gratis der, vis nettet altså.