Bokelskere.no

Hei alle forumsdeltagere, da prøver vi igjen på en spontan samlesing.
Denne gangen er det Doppler av Erlend Loe, som også er neste bok i NRK sin Leseklubb.

Etter tips fra Ajiniakra, her inne på forumet, har jeg fulgt med på NRK-leseklubben sine sendinger, og jeg liker måten de håndterer dette på. De har en leken tilnærming til teksten, samtidig som de tar alle innspill på alvor, de klarer sånn sett å ufarliggjøre det å mene noe. Det som ikke er mulig i Kristoffer Olsen og Christine Lossius Thorin sin klubb, er kontinuerlig deltagelse i diskusjonen, derfor denne parallelle POP-UP-SIRKELEN.

Du behøver ikke følge med på NRK for å delta i diskusjonen her, men for noen vil dette være et supplement til Leseklubben. Er du en av de som allerede har lest boken, og vil lufte noen tanker eller delta med innspill, er du hjertelig velkommen.

Det står ikke mye om boken her inne, så jeg tar med Cappelen Damm sin lille oppsummering av innholdet: Doppler av Erlend Loe er en ellevill, absurd og morsom roman med både alvorlige undertoner og kritikk av det moderne forbrukersamfunnet.
Doppler er en vellykket mann av sin tid. Familiefar med to barn og god jobb. En dag faller han av sykkelen på en tur i marka. Halvt svimeslått registrerer han en ro han ikke har kjent på lenge. Han slipper de trivielle tankene om nytt bad og valget om armatur og fliser. Borte er også den evinnelige surringen av barnesangene fra sønnens tallrike videoer, mens erkjennelsen om farens død blir tydeligere. Hendelsen får ham til å velge å flytte ut i marka. Han bosetter seg i telt, slakter en elg og får kalven som venn og adoptivsønn. Han prøver å leve som jeger og sanker, men må erkjenne at når det gjelder behovet for skummet melk, må han ta steget videre til bytteøkonomi.

I første forsøket på POP-UP lesesirkel var det god oppslutning. Mange, inkludert meg selv, hadde null erfaring med lesesirkel, men sammen gjorde vi det til en givende opplevelse (sier jeg på bakgrunn av deltagelse, innlegg og tilbakemeldinger). Så håpet er at dette kan gjentas.

Doppler skal visstnok være en bok med mange ulike tolkninger og oppfatninger, så dette kan bli moro, det hadde vært gøy om du heiv deg med. Bli med også om du velger å observere fra sidelinjen.

Takk til Torill for påminnelsen om oppstart av NRK sin leseklubb i morgen 8. januar og tipset om å gjøre boka til den neste i POP-UP lesesirkel. Invitasjonen burde kommet før, men jeg forskyver oppstarten til lørdag 11. jan. her på Bokelskere, slik at de som trenger å skaffe boken får mulighet til det, og slik at alle får anledning til å være med fra starten.

Velkommen alle sammen!
Er du med?

God ide, jeg er med!
Gleder meg til å ta fatt på den :)

Jeg kan godt ta ansvar for å starte opp sirkelen, men albuer meg ikke fram om du, Ajiniakra eller andre kjenner på et ønske om å dra det i gang 😁
Siden det starter opp i morgen, tenker jeg, at jeg lager en diskusjonstråd i løpet av ettermiddagen om ikke noen kommer med andre ønsker?

Flere som har lyst å være med å lytte til "Doppler" via Leseklubben? Jeg henger meg på

Nye episoder av Leseklubben kommer 8. januar!

Dette kan jo være POP-UP lesesirkel nr. 2 😁

Godt nytt år!
Jeg leste/hørte færre bøker enn året før pga av øyetrøbbel, men har sett desto fler (til dels) kjedelige serier.

For tiden fordyper jeg meg i Bente Imerslunds bok om finske folkegrupper. Jeg tror interessen startet med Britt Karin Larsens serie om folk på Finnskogen, deretter har bøkene til Mikael Niemi og andre gjort meg mer nysgjerrig. Nå venter jeg på del 2 av Ingeborg Arvolas Sanger fra Ishavet, Vestersand som forteller om kvener (og samer og nordmenn) i Finnmark.

Lydboken er Skygger av Sara Strömberg. Hun legger handlingen lenger sør (i Åre-traktene), men det er kaldt, snø og øde skogsveier og det trives jeg med nå. Godt skrevet krim! Jeg er glad for at jeg har del 2 i serien klar.

Godt nytt år!
Jeg er fornøyd med valg av bøker i leseåret 2024, de fleste med stor grad av verdi.
Jeg startet året med Song til mor - en pangstart! Jeg åpnet boken, leste inn i de små nattetimer, og la den ikke fra meg før jeg var ferdig. Ikke ofte det skjer. Takk til Margreth Olin for en nydelig leseopplevelse.
Kjekt å høre om dere andres gjøremål og valg av bøker, noen allerede satt på ønskeliste.
God helg alle!

Dette ble en sterk leseopplevelse, som rørte ved mange strenger.
Aldri har jeg felt så mange tårer gjennom en bok, både av lys og mørke, men ikke minst fordi jeg ble så revet med.

Olin skriver ærlig, poetisk og malerisk om egen livserfaring.
Hun forteller om foreldrene og ikke minst om kjærligheten.
Dette er en kjærlighetshistorie som viser seg mellom mennesker, til naturen og moder jord, til livet og hjemmet, språket og filmen.
Margreth sin holdning til det meste er herlig full av sisu og håp, som topper vemod og fortvilelse.

Jeg ble svært oppmerksom på hvor skjør hverdagslykken er. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene og tillate seg og bare være, uten å prestere.
Er du en som liker å kjenne på egne reaksjoner i møtet med stor kunst, da er dette en vinner.
Jeg tok opp boken og klarte ikke legge den fra meg før siste punktum var satt.

Godt nytt år til alle bokelskere!

Ja, da er vi i gang med et nytt leseår, 2025. Jeg har startet opp med en bok som muligens blir "langlesing". Det er Erika Fatland sin bok, Sjøfareren. Hun har hatt en fenomenal salgssuksess med denne boka, og vant Bokhandlerprisen 2024. Jeg har lest to av hennes bøker tidligere; Sovjetistan og Grensen - begge veldig gode bøker (jeg ga terningkast 6). Så - jeg gleder meg til å lese om Portugals tapte imperium, og reisen hennes gjennom disse landene og stedene utover i januar måned.

2024 ble et veldig bra leseår for meg, og jeg håper jeg får lest mange gode bøker også i 2025. Jeg kommer til å følge The 52 Book Club’s 2025 Reading Challenge, en leseutfordring jeg har fulgt i noen år nå. Den gir innspill til å velge litt andre bøker innimellom, for på den måten å utvide horisonten. Dessuten er det gøy å prøve å matche alle punktene :)

Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.

Takk for tipset! Da er den bestilt på biblioteket :-)

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Jeg slenger meg på og ønsker deg og alle andre her inne i forumet Et Godt Nytt År!

Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.

Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.

Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.

Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)

Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Nrk har følgende om Stargate i dag:

"Norsk julefortelling tar av internasjonalt
Oslo-julefortellingen «Stargate» tar av i USA og flere kjendiser har lagt sin elsk på boken.
Det skriver Avisa Oslo.

Boken, som er skrevet av Ingvild H. Rishøi, handler om to søstre som bor på Tøyen sammen med en alkoholavhengig far.

Nå har den moderne julefortellingen blitt en snakkis på andre siden av Atlanterhavet.

Oprah Winfrey har boka med på en liste over årets beste, og popstjerna Dua Lipa anbefaler boken i sosiale medier.

Julefortellingen er nå oversatt til 18 språk."