Bokelskere.no

Hei dere!

Håper dere har hatt en fin jul- og nyttårsfeiring. Takk for det gamle året og Godt nyttår til alle!
Håper også at dere likte å lese "Reisen til nattens ende" av Louis-Ferdinand Céline.

Vi starter nå opp igjen med friskt mot og deler året inn i følgende leseperioder:
Jan-Februar
Mars-April
Mai-Juni (i juli tar vi sommerferie).
August-September
Oktober-November (i desember tar vi julefri).

Da håper jeg at alle vil delta med gode leseforslag denne uken.
(samt i første uken i mars, mai, august og oktober).

Vi begynner med å velge samtidslitteratur: Nyere nordisk litteratur (utgitt etter 2000).

Bare de som er registrert i hovedtråden kan foreslå og velge bok.
Det kommer en valgtråd etter forslagsfristens utløp.
Som vanlig kan alle som ønsker det delta i diskusjonene under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist:
Tirsdag 9. januar 2024

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

Takk for at du laget denne tråden, det er alltid veldig fint å kunne kikke over og reflektere over leseåret!

2023 har vært et bra år. Målet er å få lest ca. 40 bøker i året, og i år har det blitt 61 (62 i fjor, så ganske jevnt). Av disse er 20 krim, ca 25 er romaner, noen noveller, noen biografiske bøker, noen skuespill og noen barnebøker. 20 av bøkene er skrevet av norske forfattere, ellers ble det forfattere fra 15 forskjellige nasjoner totalt. Flere verdensdeler er dekket: Europa, Nord-Amerika, Asia, og Australia. Den eldste datoen på noe jeg har lest i år er Shakespeare En Midsommernatts Drøm fra 1595. Ellers er det noen bøker på 1920-30-tallet. Du nevner Fosse. Her har jeg lest 3 bøker i år. Jeg har også lest bøker fra Nobelprisvinnerne Annie Ernaux og Kazuo Ishiguro.

Årets beste bøker:
Ny oppdagelse for meg:
Elisabeth Strout. Hennes bok Jeg heter Lucy Barton fikk terningkast 6, og jeg leste to andre bøker om Lucy Barton i samme åndedrag. Neste år skal jeg lese den foreløpig siste boka om Lucy Barton, pluss Olive Kitteridge.
Hjertevarm og hjerteskjærende:
Tirsdager med Morrie, av Mitch Albom. Også terningkast 6.

Krim:
Her har det blitt mange gode i år, med terningkast 5. Jeg oppdaget en norsk forfatter jeg ikke hadde lest noe av før, Trude Teige. Jeg leste hennes tre første bøker om Kajsa Coren så og si i en jafs, og gleder meg til å kjøpe og lese de neste fire!

Dette var min litterære selvangivelse for 2023. Det kan hende jeg redigerer inn noe mer hvis jeg kommer på noe som burde vært med.

Denne helgen har jeg såvidt startet på Lars Saabye Christensen sin bok En tilfeldig nordmann, så det er vanskelig å si noe om den foreløpig.

Leseåret 2023 ble bra. Målet er å få lest ca. 40 bøker i året, og i år har det blitt 61 (62 i fjor, så ganske jevnt). Av disse er 20 krim, ca 25 er romaner, noen noveller, noen biografiske bøker, noen skuespill og noen barnebøker. 20 av bøkene er skrevet av norske forfattere, og det er 15 forskjellige nasjonaliteter totalt. Lydbøker har jeg aldri fått dreisen på, jeg må lese bøkene rent fysisk, på papir.

Neste år tenker jeg at jeg har samme målet; å få lest ca 40 bøker. Dette for å ikke skape noe lesepress, men bare lese for at det er hyggelig :) Jeg tror jeg skal være mer bevisst på variasjon: lese bøker av forfattere fra alle verdensdeler (gjerne enda flere land), lese romaner, krim, noveller, biografisk litteratur, barnebøker - og være åpen for nye eller ukjente sjangere. Jeg bruker leseutfordringen til The 52 Book Club som utgangspunkt for lesingen min, kombinert med de bøkene jeg allerede har, eller har på ønskelista.

Riktig godt nyttår til alle bokelskere!

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.

Nå har jeg lest boken du anbefalte, Tralte, "The Innocents Abroad", riktignok en i en sterkt forkortet norsk utgave fra 1940, "Troskyldige globetrottere". Jeg har også lest mer om boken. Hvis du er interessert i hva jeg synes, finner du min omtale her.

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

Akkurat nå så leser jeg en liten bok av Elisa Shua Dusapin, Vinter i Sokcho. Handlingen er lagt til Sør-Korea. Forfatteren skrev denne debutromanen da hun var mellom 17 og 23 år, og hun har etterhvert mottatt internasjonale priser. Boka (eller bøkene hennes) er nå oversatt til ca 40 språk. Jeg har lest ca 1/3 av boka, og liker den godt så langt. Se link under, hvis du vil lese mer om henne.

Ønsker alle bokelskere en riktig fin - og fredfull jul!

https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/elisa-shua-dusapin-vinter-i-sokcho-pachinko-kulene-intervju/

Det forstår jeg. Men det mest ryddige ville være å kontakte Andre Nesse/Admin for å høre om det er greit. Du finner han ved å søke på navnet under feltet Bokeskere - Finn og følg.

Du er hjertelig velkommen til å bruke nettsiden slik det er ment at den skal være. Men Finn.no eller Bookis passer bedre til ditt formål. Her diskuterer vi bøker. En og annen bok har sikkert blitt solgt her inne. men ikke i det omfanget du har lagt opp til.

Jeg anmoder også om at tråden for omtaler ikke blir misbrukt, så jeg setter pris på om alle disse blir slettet. På forhånd takk.

Ja, det stemmer. Med Israel for freds anmeldelse av Tveits bok inneholder mange lenker. Men jeg kan ikke se at artiklene de lenker til, dokumenterer eller tilbakeviser noe som helst. Noen har ikke noe med boken å gjøre.
Jeg finner en konkret kritikk fra anmelder Sindre Hovdenakk; han anklager Tveit for å ha valgt side.

Har ikke du også gjort det, Tralte?

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Tusen takk for henvisningen til denne gode og inspirerende bokanmeldelsen. Jeg leste «Pariseren» da den utkom, en bok som absolutt tåler å leses igjen.

«Solen port» har jeg hatt liggende i flere år. (Fikk den faktisk på en bokbyttekveld vi bokelskere hadde!) Har kvidd meg litt for å gå løs på den; en tykk bok jeg ikke har visst noe om kvaliteten på. Når nå anmelder Anne Chatrine Straume anbefaler den, rykker den frem i lesekøen. Takk igjen!

Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramallah; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

Det forstår jeg virkelig. Det høres utrolig vondt ut. <3

Hvis du mener innlegg ikke passer inn her, foreslår jeg at du trykker på "varsle"-knappen.

For øvrig tar jeg sterk avstand fra tonen din og den belærende måten du svarer meg på. "Enhver tenkende...." Wow. Man svarer ikke folk på den måten.

Du vet hva de sier: Hvis man ikke kan ta ballen, så tar man mannen. Det er det du gjør her nå.

Bare for å ha presisert: Jeg snakker om krigen så mye jeg vil.

Da anser jeg meg ferdigsnakket med deg i denne debatten.