Bokelskere.no

Readinggirl30 har ikke postet noe om denne lesehelgen, så da lager jeg et innlegg.

Hva leser du denne helgen?
Jeg leser - og har lest ut - den siste boken i Jon Fosse sin serie, Trilogien, boka Kveldsvævd. Dette var atter en bok av Jon Fosse med et nydelig språk som drar en med seg gjennom boka. Nå er hele Trilogien lest, og jeg anbefaler alle å lese denne. Boka (bøkene) er korte, lettleste, og det er en fin mulighet til å stifte bekjentskap med vår Nobelprisvinner i litteratur.

Håper alle bokelskere har en fin helg, og finner rom til å lese noe.

Kveldsvævd

Da er jeg ferdig med den tredje boka om Alida og Asle. Jeg likte den veldig godt. Det kom fram noen svar i denne boka. Vi forstår nå at Asle ble hengt og at Alida ble alene i verden. Det kommer også fram i sin helhet hva Asle gjorde, hvem han tok livet av.

Språket til Jon Fosse taler veldig godt til meg. Jeg følger flyten, og føler tidvis at jeg nærmest svever av gårde sammen med teksten i boka. Det er flere sekvenser som er direkte vakre, blant annet denne passasjen:

"..ho ser utover mot havet og på himmelen der ser ho Asle, ho ser at himmelen er Asle, og ho merkar vinden, og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel.." (s. 214 i Trilogien)

Vi får også en overraskende opplysning nesten helt sist i boka (s. 236):
"..Ales tenkjer at Sigvald, gode bror Sigvald, han vart spelemann, ikkje mykje anna, men han fekk ei dotter, ein lausunge, og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt.."

Dette må være Jon Fosse selv?

Enig med Torill i tolkningen. Jeg oppfattet det også som at skjebnen gjorde det slik at Alida fikk armbåndet sitt til slutt allikevel.

Olavs Draumar
Nå er boka lest, og jeg må si at jeg ikke likte denne like godt som Andvake. Det var noe med fortellingen som ble litt for abstrakt. I bok 1 var det kjærligheten som var bærende, her var det mer uklart. Som deg, Torill, så var jeg usikker på om dette var en drøm, eller om det var virkelighet. Det sier litt om kapasiteten i språket til Fosse. Jeg synes dette var en bok - en drøm - om Asle sine tanker og dårlige samvittighet i forhold til de handlingene vi ante han utførte i Andvake.

Andvake
En vakker historie om kjærlighet, og starten på livet til Asle og Alida sammen, skrevet på bølgende vis, som Jon Fosse gjør. Man får assosiasjoner til juleevangeliet.

Det er noen underliggende handlinger som man bare aner har skjedd, og som Asle (Olav) får merke mer til i neste bok.

Hei alle!
Da settes det sluttstrek for Alexander Wolf, men ikke for POP-UP lesesirkelen.

En kort oppsummering av egen erfaring:
Målet var i utgangspunktet å engasjere og å tilpasse opplegget for både uerfarne, som meg selv, og de som har flere lesesirkler bak seg. Om jeg lyktes med dette i gjennomføringen er ikke jeg den rette til å svare på, men jeg vil si, at jeg helt sikkert vil gjøre dette igjen. Jeg har kost meg.

Jeg mener boken er perfekt for samlesing, for refleksjon og analyse, både pga lengden og på grunn av alt som ikke skrives, men som kan leses mellom linjene.
Jeg kunne gjerne filosofert ennå mer om hvordan disse karakterene har valgt å leve sine liv og om årsaken til deres valg, men skjønner at dette ikke er stedet for denslags.

Jeg hadde nok en urealistisk forventning om større deltagelse i diskusjonen, men det hindrer meg ikke i å være tilfreds med oppslutningen. Takk til alle som var med. Om noen fortsatt ikke har fått delt det de har på hjertet angående boken, er det selvsagt ennå mulig å kommentere eller skrive et innlegg.
Vi får aldri vite om Wolf faktisk «tok sitt eget liv» på slutten, om han gikk inn i denne situasjonen vel vitende om utfallet, men sånne ting appellerer til nysgjerrigheten og gjør dette så spennende å dykke ned i.

Nå er POP-UP sirkelen etablert, og det er fritt fram for enhver å ta initiativ. Har du en bok du kunne tenke deg å lese sammen med andre, er det bare å poppe opp. Du bestemmer og leder deltagerne gjennom boken på din måte. Torill har til og med laget en egen liste for opplegget POP-UP lesesirkel, hvor bøker kan legges til etterhvert.

På gjenhør alle bokormer!

Takk for fine ord Lillevi.
Synes det er godt å høre at du fikk noe ut av det, det gjorde jeg også.
For egen del gjorde andre gangs lesing at jeg fikk ennå mer ut av innholdet, og en større fasinasjon av det forfatteren har fått til på så få sider. Jeg ble også bedre kjent med karakterene og deres relasjoner til hverandre.
En bok jeg likte å grave meg ned i og en bok å anbefale.

De to yndige er Alvin og Ka2 :)

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

Jeg oppfattet ham bare som den som reddet Alida ut av elendigheten, men kan jo være du har rett. Hva gjør at du kom på ham som en tvetydig person? Jeg oppfattet det slik at armbåndet kom "fra" Asle (via jenten i Olavs Draumar som mistet det på Bryggen). Alida oppfatter det som en gave fra Asle. Dermed blir det noe "sjebnebestemt" eller "magisk". Jeg oppfatter det slik at Jon Fosse er sterkt influert av mystikken (åndelig tradisjon).

Morsomt at du trekker fram akkurat dette avsnittet på s. 119, for det stusset jeg også over. Så mye at jeg valgte å lese historien som setningen er hentet fra «The tale of the ragged mountains» av Edgar Allan Poe.

Denne historien handler om en morfinavhengig mann som både beskrives som ung, og i enkelte øyeblikk, som en hundreåring. Hans hudfarge omtales som blodløs og hans øyne filmaktig sløret som på et lenge begravet lik. En dag, langt oppe i fjellene ser denne mannen for seg at han deltar i kamphandlinger hvor han blir truffet av en giftpil i tinningen og dør. Kanskje i en drøm, kanskje i morfinrus eller noe annet, det vites ikke. Han opplever en voldsom kraft skylle gjennom kroppen som elektrisitet og lys, og han ser seg selv ovenfra. Han rammes av sterke følelser, men blir samtidig fullstendig likegyldig, også til sin egen døende kropp. Han dør ikke, han kommer ned fra fjellene og forteller om opplevelsen. Det viser seg at denne mannen (Mr. Bedlo) har opplevd en annen manns skjebne (Mr. Oldeb (Bedlo baklengs)).
Etter å ha fortalt denne historien til en nær venn (den samme vennen som var til stede ved Oldebs død), dør også han senere. Denne nære doktorvennen prøver forgjeves å redde ham. Det gjør han ved å la blodigler suge seg til Bedlo sin tinning. Det han ikke vet er at en giftig igle har sneket seg med og dermed dør også han av gift i tinningen.

Vet ikke hvilke, om noen, konklusjoner som kan trekkes ut av dette, men umiddelbart tenker jeg at det Wolf erfarer på steppen er en lignende opplevelse som Bedlo i denne fortellingen, han svever opp og ser ned på seg selv og opplever ett eller annet «utenomjordisk».
Han forstår i etterkant hva hendelsen har gjort med ham. Han satte ut på sin hvite hest, uredd, udødelig og full av pågangsmot og vilje. Han rammes av dette skuddet og når han våkner er han plutselig svært bevisst på sin egen dødelighet, dette uunngåelige vi alle ferdes mot. Han mister det han hadde, eller den han var, og døden tar fra ham livet uten at han faktisk er død.

Om det ikke finnes et ord for det, bør det lages et, og det bør være litt mer oppfinnsomt enn en engelsk adopsjon. En logisk brist, som er godt observert, er det i alle fall.

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Jeg tror helt sikkert at Jelena snakker om Wolf fra side 100 til 110, denne pianospilleren som allerede har en elskerinne.
Festen Jelena og denne mannen (Wolf) møtes på arrangeres av en 50 år gammel mann og hans 20 år yngre kone (som allerede er elskerinnen til Wolf).
Denne 50 år gamle verten, kan være forleggeren.
Når Wolf tar Jelena til elskerinne blir denne kvinnen så fra seg at hun tar gift, og i brevet hun etterlater seg til mannen (kanskje forleggeren) gir hun detaljer om forholdet, og vi får vite at han elsker henne høyt, hun skriver «Du som elsket meg så høyt, du må da forstå hva dette betyr.»
I så fall gir det også mening, det du påpekte tidligere, at forleggeren sier til jeg-personen at «Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner. Den enkelte andre han sikter til, kan være ham selv.
Det slår meg nå: Om Jelena på disse sidene forteller om Wolf, kan ikke Jelena og Marina være samme person. Marina treffer Wolf første gang på sykehuset, 3 uker etter at han ble skutt, da hun kommer sammen med Voznesenskij. Jelena treffer Wolf første gang på dette partyet.

Ser forøvrig fram til å høre dine tanker om mitt neste spørsmål :)

Flere som er ferdig med Olavs Draumar?
Hadde vært spennende å få med seg hvordan dere oppfatter denne delen av Triologien.
Jeg ble usikker underveis på hva som var virkelighet og hva som var drøm her. Romanen heter Olavs Draumar - det er i seg selv et hint om drømming. Samtidig får vi vite mer konkret om drapene fra Andsvake (nåtidsplanet). Iblant lurte jeg på om mye av boken var en drøm. Tenker på dette med benken som kommer både i begynnelsen og slutten av boken, og det drømmeaktige som skjer. Var det fantasier basert på angst og redsel for å bli avslørt, at fortiden skal innhente Asle for det han har gjort. Jeg tror fristelsen, den dårlige samvittigheten, loven, fortiden osv blir representert av personer han møter i Bjørgvin. Fosse bruker det mytiske, og der er referanser til andre verk. Jeg tenker blant annet på navnene han bruker som henviser til middelalderdiktet "Draumkvedet" som er en fortellingen om Olav Åsteson som julaften faller i ekstatisk søvn.
Tenker da på navnene som Asle og Elida skifter til (Olav og Åsta). Interessant, *

PS
Nå ser jeg at noe av svaret kommer i neste bok. Men det er likevel et interessant tema