Begynner spennende, men drar etter hvert så himmelvidt ut på viddene at det bare blir teit. No, not for me.
Det var boka! :-)
I begynnelsen var det mørkt. Gud hadde mareritt.
Fin fyr og flott forfatter. Vil bli savnet!
På en forbedringsanstalt for unge jenter går et medisinsk eksperiment galt og alle blir nærmest zombier. Bortsett fra de fem aller verste som for øyeblikket var i karantene. Klarer de å sloss seg ut? Eller er toppene for små og skjørtene for korte? Herregud...
Liker dette, altså. Særlig at Lahlum lar det være så tydelig hvor han henster inspirasjonen fra. Gleder meg til neste! :-)
Det skjønte ikke jeg! Eller, jeg skjønte det før K2, men det betyr jo ikke all verden... ;-) På den annen side, var det jo veeeldig tydelig hvem som var den andre skurken...
Varanen trekker helt klart opp! :-)
Dette er den beste boken jeg noen gang har lest!
hvordan morsome
Har den som t-banebok for øyeblikket, litt teit og litt morsom. Jeg tok den fordi Ingvar Ambjørnsen hadde skrevet en så god anmeldelse. Også har den Komodo-varan i seg. Tror ikke jeg har lest noen krim før med Komodo-varan.
Fysj om fei! Hørte boka på digikort mens jeg labba flere turer i skaugen, som akkurat da var mørk, kald og full av snø og is. Kunne nesten lukte stanken av all sykdommen. Grøss! Litt for tungt og deprimerende for min smak...
Leste ut denne på en times tid, så lettlest og ganske spennende. Skal få husets 9-åring til å lese den selv, håper han liker den, for vi trenger noe mer enn Kunstdetektivene!
Likte boka veldig godt. Levi har troa på det gode i mennesket. Det er håp i det håpløse :-)
det er bare den beste boken i verden !!!
Alt menneskelig
er uberegnelig.
Og det er ikke godt å si
hvordan dagene blir
der de står og vipper.
Timene henger i snorer
tynne som hårstrå,
minuttene krenger mot høyre,
og sekundene faller
som drypp på et lokk.
Et sted i bakhodet
vet jeg at klokken er nå
nøyaktig ti på elleve
og at nord er nord
og sør er sør,
og at "sliten" er et relativt begrep.
Er det noen gang mulig
å forstå hverandre
bare ved å snakke?
Stå der med språket i en kveil,
kaste det ut
og nå fram.
Leppene mine svir
av feil og forsnakkelser.
Munnen er full av grus.
Tunga trekker seg tilbake
dit det er trygt.
Jeg må bare passe på å le
på de riktige stedene.
Må bare passe på å nikke og si:
Ikke sant!
Jeg har hørt
at barn tror
tankene bor i ørene.
Kanskje de har rett?
Jeg hører hunden gå
fra rom til rom.
Jeg hører pusten min puste
og hjertet mitt hviske.
Kom,
sier jeg til hunden.
Det fine med hunden
er at den finnes.
En katastrofe kommer inn i huset
uten å bestille tid, uten å banke på.
Plutselig er den her
og tar all plass,
fortsetter å vokse,
sprenger dagen i biter, verden i filler,
maler vegene mørke,
spikrer opp kors.
Wow! Spenning, magi, vennskap og tenåringsangst beskrevet på en måte som tar tak og sitter der. Minner vel aller mest om Buffy the Vampire Slayer, og den Twilight-sammenlikningen kunne forlaget spaert seg...