Bokelskere.no

Ei sterk, provoserande, tankevekkjande, interessant, ærleg og svært viktig bok! Dette er ei samtalebok mellom Arne Chrøder Kvalvik og fetteren hans, Ola, som på grunn av ein medfødd sjukdom er sterkt funksjonshemma. Det er Ola som har ordet mest, og hans syn på eigen situasjon og korleis samfunnet taklar utfordringane hans burde vere obligatorisk lesnad både for helsearbeidarar og politikarar, og utfordrar oss som medmenneske.

Joda. Tar kanskje i overkant mye av, vet ikke hvor mye jeg tror på ung forretningsadvokat blir actionhelt-opplegget. Men spennende plot og engasjerende personer.

Beste så langt, synes jeg! Men både Isac Newton og Troja og... Ja. Litt usikker på slutten, må se hvordan ting utvikler seg i neste bok.

Umulig å sette terningkast på. Altså, boka er sikkert fin, den, men virker håpløst utdatert både i produkter, farger og mønstre.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

Les hele innlegget her.

Gjennom 13 kapittel, som også kan likne på noveller, møter vi ulike personar frå småbyen Crosby i Maine, USA. Dette er forteljingar om kvardag, om små og større hendingar som kan tyde mykje i liva til dei som er involverte. Fellesnemnaren i kapitla er Olive Kitteridge. Ho er med i alle, anten som biperson (i enkelte av kapitla bare nemnt ein gong) eller som hovudperson. Gjennom boka får vi lære henne å kjenne, får sett henne gjennom ulike auge, og får sett både svake og sterke sider hjå henne. Forfattaren skriv godt og relevant. Denne boka berørte meg, Olive har gjort eit sterkt inntrykk, og kjem til å vere med meg i tankane lenge.

Skulle kanskje ønske hver bok begrensa seg til ett oppdrag sånn i hovedsak, det kan bli litt mye, men du store så underholdende denne bokserien er!

Goody! Har tenkt på at vi burde bruke denne nettsida systematisk i jobbsammenheng...

Nesten en monolog hvor voksen kvinne ser tilbake på livet sitt samtidig som hun muligens etablerer et nytt. Mye menneskekunnskap, gode miljøskildringer og akkurat passe mye spenning. Jeg storkoste meg!

Bøker jeg leste i 2016

Nei, nå orker jeg ikke mer. Synes det var mye prat i bok en, men nå tar det jo helt av! Folk greier ut og forklarer hverandre ting på et sånt detaljnivå og med så mange repetisjoner at jeg tok meg selv i å begynne å lese avisa mens jeg hørte på. Kjeeeedelig! Takk for seg.

Njæh... Nå skal det mye til for at jeg fengsles av en historie om ung kjærlighet, gammel kyniker som jeg blitt. John Green klarer det, Rainbow Rowell klarer det, LaMarche klarer det ikke. Jeg bryr meg rett og slett ikke nok om personene.

Det som redder boka for meg, er skildringene av den hassidiske kulturen. Det er noe jeg vet alt for lite om, og det er fascinerende at så reaksjonær måte å leve på praktiseres i en av verdens mest moderne byer. Og det gjør stort inntrykk å se den fra en i utgangspunktet positivt innstilt synsvinkel. For hadde det bare vært ille, hadde den jo ikke overlevd? Lærerikt og spennende.

Men Jaxons parallellhistorie gir meg lite. Snill og grei gutt forelsker seg. Lest det før. Så en svak firer fra meg.

Veldig glad i denne kontrafaktiske ideen til Ewo. Politikken, og konsekvensene av den, balanseres godt opp mot fortellingen. Og masse action! Liker også at han tør ta den helt ut, det ender faktisk ikke alltid godt...

Men savner grundigere forlagsarbeid med teksten. En god språkvask ville rydda vekk trykkfeil, fått inn de hundrevis av kommaene som mangler (ja, det er viktig! Rytmen i setningene blir feil og gir bråstopp og pauser i lesinga) og retta opp sånne dumme ting som at et gult sjal blir rødt i løpet av en halv side. Skjerpings!

Takk! Eg har også lese fleire bøker av forfattaren tidlegare og likt dei godt, det var derfor eg tok med meg denne. Men det var lenge sidan, så eg må visst oppdatere meg på det ho har skrive dei siste åra.

Eg er bibliotekar, mor til ein gut med Asperger, og les ein del, og no har eg nett drege med meg heim boka Åstedet av Jodi Picoult (Cappelen Damm 2011). Eg les ikkje "vaskeseddelen" (det som står på baksida av boka; ofte ei lita oppsummering av kva boka handlar om) lenger, så eg vart overraska då det viste seg at ein av hovudpersonane var ein gut, Jacob, på 18 år med Asperger syndrom. Boka er oppdelt i små kapittel, der overskrifta i kvart kapittel er namnet på den som er eg-person i dette kapittelet. Det vekslar mellom Jacob sjølv, mor hans, bror hans og andre personar som familien har med å gjere gjennom handlinga. Ein av dei tinga eg liker best ved boka, er nett det at eg-forteljaren skiftar. På det viset får vi Jacob sin versjon av ein situasjon (som eg tykkjer verkar truverdig) i eitt kapittel, før vi kanskje får mor hans sin versjon i det neste (også foreldrestemma verkar truverdig).

Jacob si særinteresse er politiet sitt arbeid når det har skjedd ei kriminell handling. Dette fører han nokre gonger inn i vanskelege situasjonar.

Forfattaren har gjort ein svært god research før ho skreiv, for boka er svært godt skriven, tykkjer eg. Eg finn gjenkjenning av fleire sortar, både av den såre sorten (når det gjeld tankar og val ein gjer som foreldre til eit barn med AS) og av meir aha-opplevings-messige sorten (sonen min er 14 år og har AS, og eg opplever at eg gjenkjenner nokre av Jacobs måtar å reagere og får ei forklaring på dei som eg ikkje har skjøna tidlegare). Jacob har Asperger syndrom, men ikkje alle menneske med Asperger syndrom vil reagere på same måten som Jacob. (Har du møtt ein person med Asperger syndrom, så har du møtt EIN person med Asperger syndrom.) Til dømes har Jacob ein god del meir synleg tvang enn sonen min har. Likevel finn eg store likskapar. Sjølv har eg tenkt å anbefale boka til slekt og venner som kanskje ikkje har lese seg så mykje opp på diagnosen på førehand. Her får dei nemleg god forklaring på særtrekk ved Asperger syndrom, og i skjønnlitterær form, noko som kan vere enklare å forhalde seg til enn ein fagtekst. Men om du tenkjer å gjere det same - les for all del boka først sjølv!

Dette er ikkje nødvendigvis lysteleg lesnad. Eg vil ikkje skrive noko meir om innhaldet i boka, for eg liker ikkje sjølv å vite for mykje om ei bok før eg les henne, men dette er ikkje ei bok ein bør lese som AS-forelder om ein er nede i ein bølgedal der alt kjennest håplaust, trur eg. Fin lesing for dei optimistiske og håpefulle dagane.

Denne var veldig, veldig spennende! Seriemorder i småby og de aktuelle mistenkte er klare nesten fra begynnelsen av. Mye fortelles via tre tiåringer og deres lærer og denne barnesynsvinkelen øker uhyggen betraktelig. Litt klisjeprega innimellom, men nesten ikke til å ta pause fra. Sånn flaks det er å dumpe borti gode forfattere!