Bokelskere.no

Krittmannen er en spennende og noe anderledes thriller. Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig har skjedd før boken selv vil fortelle det. Men den "lengselen" en har til oppklaring driver boken fremover.

Jeg liker veldig godt Frode Granhus bøker. De skildrer både livet i Lofoten og i Bodø, samtidig som de tegner et rimelig realistisk bilde av politimannen og etterforskningen. Rino Carlsen har et liv utenfor jobben, med blant annet en sønn, og en kjæreste han skulle ønske han kunne møte oftere.

Hanssens bok er politisk samtidig som den er en underholdende krim. Slik hans bøker har vært mens han har skrevet om politietterforskeren Elli Rathke. Elli har en travel og tøff hverdag, men er også en meget tøff dame. Dette er like god krim som de foregående bøkene om Elli.

Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?

Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?

Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.

Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.

Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvor mange skjeletter i skapet har du?

Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.

En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.

For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...

Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Odd Singsaker får vel mye å stri med ...

Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.

I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?

Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.

Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.

Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".

Fra min blogg: I Bokhylla

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nei det husker jeg dessverre ikke.
Beklager

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig blanding av tegneserie og eventyr.

Ung jente møter en helt ny verden
Det er Sonjas store konfirmasjonsdag og på morgenkvisten tar hun med hesten sin ut på en liten ridetur. Hun innser ikke at det begynner å bli sent og tiden er knapp, så moren hennes er alt annet enn blid når hun kommer tilbake. De får det travelt med å bade henne og få på henne bunaden. Til sin store glede kommer også hennes favorittslektning, onkel Henrik, på besøk selv om det så mørkt ut. Onkel Henrik drar ofte på lange gåturer og tegner fantastiske tegninger av det han ser. Sonja vil gjerne være med ham på tur en gang, men er dessverre for ung. Som gave får hun en gammeldags nål han har funnet på en av turene sine som han tror kommer fra vikingetiden. Samme natt da konfirmasjonsdagen er over, følger hun etter katten i huset, og møter på en mystisk og merkelig gutt som leter etter noe. Han leter etter nålen hennes som hun fikk av onkel Henrik. Før hun vet ordet av det, viser Espen henne noe magisk. Han tryller frem en portal som ligner på nordlys og sammen reiser de gjennom portalen. Hun og Espen reiser gjennom portalen og Sonja kommer til en skog hvor dyr snakker og hvor farer truer. Hvor er hun og hvor er det blitt av Espen? Vil hun finne ham igjen og hva slags sted er dette, egentlig?

Malin Falch har både skrevet og illustrert historien selv og dette er første bok i Nordlys serien. Er usikker på hvor mange bøker som er planlagt, men Reisen til Jotundalen gir definitivt et godt førsteinntrykk, og gir meg lyst til å lese videre. Det er nesten som å lese et eventyr man er oppvokst med som liten, bare i tegneserieversjon. Man blir litt nostalgisk av det. Så selv om boka og serien er beregnet for en yngre målgruppe, er den også fin for voksne. Illustrasjonene er fantastisk fine og det er godt å se norsk natur bli brakt inn i tegneserieverdenen. Ofte ser man kjæresteproblemer, jobbproblemer og familiekonflikter i tegneserier, og det er ikke galt i det, for det er morsomt det også, men her er en type tegneserie som byr på en hel historie med forskjellige karakterer, fra mennesker til snakkende dyr blandet med norsk natur. Det er veldig trollsk og stemningsfullt. Man blir sittende lenge og se på illustrasjonene fordi de er så fine og realistiske. Man har så innmari lyst til å gå inn i bildene og utforske stedene, og skapningene selv. Liker også de gode mot de onde elementene som også er typisk for eventyr. Vi møter blant annet trollet Trym som er våknet i live og Espen og vennene hans må passe på å ikke sette Sonja i fare. Ingen må få vite at hun har krysset inn i deres verden.

En utrolig vakker førstebok
For oss voksne blir nok denne historien vel forutsgibar, men det gjør ikke noe da det er en god og stabil historie som stadig er under utvikling og man blir bergtatt av mange flotte illustrasjoner som er med på å løfte historien. Så selv om historien er forutsigbar, føler jeg ikke at det ødelegger noe. Man vet hva man får, men det er koselig lesing, og det gir en tid til å betrakte illustrasjonene skikkelig. Det er ikke vanskelig å drømme seg bort ved hjelp av de bildene, og man får nesten lyst til å begynne å tegne igjen.

Nordlys er et fint konsept som jeg gleder meg til å følge utviklingen til videre, for jeg vil selvfølgelig lese videre, og bli bedre kjent med denne rare, sære, mystiske og morsomme gjengen. En firer for selve historien og en femmer for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla