Bokelskere.no

Har denne siden inngått noe samarbeid med bookis.com? Fikk opp et innlegg på face der de ville ha bokelskere med på å skape et nytt samfunn der de kan diskutere bøkerog de har også en gruppe på face som heter bokelskere

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stemmer det. Kaffen har fått mykje god omtale i desse bøkene. Som seg hør og bør

Ikke forvent episke romeventyr
Ikke forvent fantastisk teknologi.
Ikke forvent eksotiske planetlandskap
Ikke forvent noenting.

Slik står det på vaskeseddelen til Sigbjørn Lilleengs science fiction-historie «Mellom Planeter». Det kan virke som om tegneserieskaperen ønsker å snakke ned sitt eget verk, men egentlig er det mer et manifest, en reduksjon av virkemidlene som er ment å fremheve historien, litt som de danske dogmefilmene fra tidlig 2000-tall.

Vi befinner oss et stykke inn i fremtiden, stedet er romskipet Munki, på tokt ute i verdensrommet på oppdrag av Europen Space Org. Hovedpersonen, en ung mann og døgenikt ved navn Mikael, har meldt seg frivillig til å være med på reisen.

Mikael jobber på gølvet med vedlikehold, og virker vel egentlig bare sånn passelig interessert. Samtidig roter han det til i kjærlighetslivet, der han streber for å nå gjennom hos offiseren Heidi mens en annen kvinne, Jeane, streber for å nå inn til ham. Hvordan løser han dette?

Livet om bord på Munki beskrives som lettere miserabelt, i et skittent og falleferdig romskip infestert av rotter og med et oksygengivende tre som bare vokser seg større og større. Det er langt fra de striglete og glattskurte flatene vi kjenner fra de science fiction-universene vi som regel blir kjent med via kino og i tv-serier, men det er minst like fascinerende og spennende som disse.

Spørsmålet er om vedlikeholdsavdelingen på romskipet Munki har det som skal til for å redde det, så lenge selve fundamentet er råttent? «Mellom planeter» kan leses som en spennende historie i seg selv, men metaforene fra det virkelige liv er tydelige og umulige å ikke få øye på.

Tegningene er detaljerte og uttrykksfulle, Sigbjørn Lilleeng tilhører eliten blant norske tegneserieskapere som jobber med lange tegneseriefortellinger.

Det er ikke spesielt krevende å bli oppdatert på amerikansk politikk i Norge. Det kommer nærmest automatisk av seg selv for alle som vil høre. Nyhetssendingene og avisene er fulle av stoff og vurderinger rundt amerikanske valg, politikere, politiske saker og ikke minst presidenten selv.

Jeg svartmaler selvsagt, så ille er det jo ikke. Det er også naturlig at det er slike tendenser i media, vi er ikke skapt for å holde orden på nyhetsstrømmen fra 200 land verden over på daglig basis. Vi lever våre liv, mediene tar de viktigste prioriteringene for oss, vi følger etter og prøver å holde oss orientert om det som skjer i verden.

Men kanskje kan det være gode grunner til å interessere oss litt mindre for Donald Trump og Theresa May, og for eksempel se litt nærmere på hva som skjer i vår egen verdensdel. Ta for eksempel Ungarn, et EU-land og NATO-medlem i hjertet av Europa, der mange er bekymret for den demokratiske utviklingen.

En av dem som deler denne bekymringen er journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen, som i fjor gav ut sin bok «Ungarn – en fortelling om Europa». I den første delen av boken gir han en gjennomgang av den særs brokete historien til landet som ligger så sentralt på det Europeiske kontinent som det er mulig å få det.

Han drar de store linjene og forteller om mongoler, ottomanske tyrkere og Habsburgere, og senere allianse med Nazi-Tyskland, underlagt Sovjetunionens maktapparat og det fatale opprøret i 1956.

På 90-tallet var landet blant de første som rev ned jernteppet, og ble etter hvert både et NATO-land og et EU-land. Det er i de senere år dessverre også berømt for en brokete politisk utvikling, der det i følge Strømmen er vanskelig å finne helter. Han beskriver demokratiske institusjoner som forvitrer, delvis kontroll av pressen og en ensrettet politisk utvikling der den karismatiske statsiministeren Orban står sentralt.

Statsminister Viktor Orbán fra partiet Fidesz, sist gjenvalgt i fjor, like etter at denne boken gikk i trykken, bruker uttrykket «illiberalt demokrati» om sin egen styreform og fører en politikk som mange vil hevde har høyreradikale trekk, ikke minst takket være presset fra det ytterliggående partiet Jobbik, kjent for sin harde retorikk mot minoriteter i landet.

Denne boken tar for seg alt dette, og mye mer. Den nyanserer og forklarer bildet av det moderne Ungarn, men er også svært kritisk til utviklingen av landet slik den kan se ut fra Norge. For å forstå det politiske bildet i Norge, i Europa og i verden for øvrig kan det kanskje være verdt å ta et lite dykk inn i situasjonen i et land vi stort sett forbinder med Gulasj og storbyweekend i Budapest. Dette er, som undertittelen sier rett ut, en fortelling om Europa.

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

For en fagbok er denne svært lite ekskluderende, denboken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.

Han ser og kommuniserer med de døde, selv om de døde i disse bøkene ikke kan snakke. Han har både besøk av Elvis og Sinatra, for ikke å snakke om spøkelseshunden Boo. Mange av disse møtene er beskrevet på en humoristisk måte. Men også med innlevelse og desperasjon der noen trenger hjelp. Odd Thomas er svært ressursfull og klarer å løse de utroligste situasjoner.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Hvem som er morderen og hvordan det å drepe noen ble løst skal jeg selvfølgelig ikke røpe. Men det skjer litt sent i boken, føler jeg. Dødelig taushet handler mest om et par hvor han finner en annen og hvor hennes verden faller i grus. Og så kommer mordet som en ettertanke. Det er ikke helt sant, men det er sånn det føles. Likevel kan boken anbefales, men som en spennende roman og ikke nødvendigvis som en kriminalroman.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger