Bokelskere.no

Er bortreist og skriver fra mobil. Skriver derfor litt kortfattet nå.
Jeg har ikke lest noe av Helle Helle før, og visste ikke hva jeg gikk til. Valgte bevisst bort å lese om forfatteren på forhånd. Synes ofte det gir en interessant leseopplevelse å starte med blanke ark.

Jeg synes bruken av presens er spennende. Tiden er flytende. De korte kapitlene minner nesten litt om å lese dikt, her er et tydelig fokus. Hvert ord er valgt med stor omhu. Å lese romanen kjennes som å bla i et fotoalbum. Gode betraktninger over hverdagsligheter som likevel har stor betydning i et liv. Det kan ligge mye kjærlighet i små handlinger.
Må si jeg virkelig likte denne romanen, kommer nok til å lese flere bøker av forfatteren. Og så gjenstår det da å se om jeg blir like betatt av presens-bruken neste gang eller om dette er noe man man raskt blir mett på.

Hva kan være symbolikken bak den hyppige flyttingen? Vansker med å slo rot? Livets flyktighet?

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.

I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.

Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.

Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.

Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.

Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.

Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?

Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.

Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.

Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?

Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.

Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet

En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.

Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?

Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.

Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.

En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.

Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?

Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.

En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.

Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.

Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...

Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.

En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.

Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...

Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.

De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.

Fra min blogg: I Bokhylla