Bokelskere.no

Ja, jeg er vel ikke laget for dette, så må dessverre lide meg gjennom disse hjemmedagene. Så jeg får bare holde ut som vanlig:) Synd å høre at du er sengeliggende for tiden. Men håper formen din blir lettere med tiden.

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.

Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.

Kan kvinner gjøre det like bra i et mannsdominert yrke som menn?

En kvinne med en prestekappe blir skylt i land ved en kirke i Venezia. Og på kappen til offeret finner etterforskerne noen mystiske symboler som de mener kan ha forbindelser med det okkulte, eller er det bare vill gjetning? Her er det snakk om en bok der det er mye som skjer. Flere saker blander seg inn, blant annet; kvinnehat (saken om kvinner som ikke får bli prester), en nettside (kalt Carnivia) som sprer rykter, menneskehandel og et hjemsøkt, psykiatrisk sykehus som er nedlagt. Hva har alt dette til felles og har det noe til felles i det hele tatt?

Dette var en ukjent bok for meg, men så nysgjerrig som jeg er så klarte jeg selvfølgelig ikke å la være å lese den av den grunn. Dessuten orker jeg ikke å lese bare kjente/populære bøker heller. Plottet virket dystert og spennende, og tenkte at det måtte være noe for meg, selv om jeg var noe skeptisk. Jeg er alltid litt skeptisk når jeg begynner å lese i en bok. Aner ikke hvorfor. Det har alltid vært sånn. Jeg vil nok ikke gi meg selv for store forventninger med en gang. Og noen ganger lønner det seg. I hvert fall gjorde det i dette tilfellet.

Britiske Jonathan Holt skriver i samme gate som Tom Egeland og Dan Brown, nemlig konspirasjonsteori. Her også gjelder det blant annet analyse av hemmelige symboler. Men det Jonathan Holt klarte i motsetning til de to andre forfatterne, var å holde på spenningen hele veien. Jeg sier ikke at jeg ikke liker Tom Egeland og Dan Brown, men har opplevd bøkene deres som litt "tunge", mens Jonathan Holts "Det vederstyggelige" var mye lettere å komme seg gjennom. Ikke på grunn av at den var lettlest. Det er ikke det jeg mener, men han hadde den der spennende undertonen som de to andre forfatterne ikke klarte å holde på underveis. Dermed gikk lesingen fortere og det er en sånn bok som er vanskelig å legge fra seg lenge av gangen, for man er bare nødt til å lese videre for å finne ut om man har rett eller ikke i det som skjer.

Og selv om delvis av plottet var noe forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe. Det ble ikke kjedeligere av den grunn for mange av karakterene var spennende å lese om og i motsetning til mange andre bøker jeg leser så likte jeg dem. Karakterene hadde dybde, tæl og var tvers gjennom menneskelige. Det hadde sine styrker og svakheter som oss lesere. Ikke pappfigurer som forsvinner med bakgrunnen.

Beklager at denne bokanmeldelsen er kanskje litt kortere enn det jeg vanligvis skriver og litt diffus, men jeg er livredd for å avsløre altfor mye. Dette er en bok man bare må lese og oppleve uten å vite så mye om på forhånd. Og jeg vil ikke ta fra dere den gleden. Med det vil jeg bare si at Det vederstyggelige er den første boka i en trilogi (Carnivia-trilogien) og jeg må si at jeg er meget interessert i å lese resten av trilogien også! Og jeg håper at denne trilogien blir mer kjent!

Hvis man laster ned e-bok appen til Narvesen nå får man to e-bøker gratis. Det er Et helt halvt år av Jojo Moyes og Hevneren av Jan-Erik Fjell. Ser at begge har fått gode omtaler og terningskast her inne

Jeg også digger Roald Dahl. Var besatt av boka og filmen Heksene da jeg var lita. Det var spennende på den tiden:)

Skulle ønske at dagene gikk like fort her, men det gjør de dessverre ikke. Blir aldri vant til hjemmelivet. Har vært hjemme i litt over ett år nå hvis jeg teller med sommerferien og den 1 august har jeg vært sykmeldt i ett år. Trodde disse dagene ble lettere med tiden, men i mitt tilfelle blir det bare verre. Aner ikke hvordan jeg skal kvele disse dagene. Livet er som sirup.

Har nettopp blitt ferdig med krimboka Den usynlige vokteren av Dolores Redondo. Og jeg skal begynne på Truet av John Katzenbach. Senere i helga skal jeg lese videre i Du forsvinner av Christian Jungersen, Mapuche av Caryl Férey og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse bøkene i helga. Men kommer nok til å bli ferdig med Du forsvinner som jeg ikke har mange sidene igjen av og håper jeg blir ferdig med en bok til, men vet ikke hvilken. Jeg har sluttet å planlegge noe som helst for ingenting går som planlagt likevel. Tar det som det kommer. Så her er det variert lesestoff og går ikke tom for bøker denne helga heller. Noe må da jeg også ha å gjøre i disse langsomme dagene.

God helg til dere også:)

Kjøpte denne på et kindle-salg på impuls. Forventet ikke noe særlig da jeg så den var selvpublisert, men ble skikkelig positivt overrasket. Leste hele boken i løpet av en dag. Heftig militær science fiction action, akkurat slik jeg liker det. Lettskrevet og spennende, men også litt mørk. Vi får blant annet se litt av et velferdssystem som har slått feil. Er ikke helt sikker på om vendingen på slutten var riktig valg, men skal definitivt lese oppfølgere for å se. Terms of Enlistment har raskt tempo hele veien og passer perfekt hvis man vil ha litt tøff underholdning.

Hysterisk morsom!

Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?

Du må absolutt lese den. Den var krevende i begynnelsen, men vel verdt slitet.

Jeg er mann jeg vettu, så jeg klarer bare en bok av gangen :)

Jeg synes ikke de morsomhetene som flere kommenterer, var så forferdelig morsomme...Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men den første boken fenget ikke meg. Hverken på den ene eller andre måten. Har startet på fasandreperne, og den begynte i alle fall spennende!

Ville du ha hatt mot til å forlate alt du har for å møte noen i et annet land?

Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.

Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.

For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.

Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.

Forlaget skrivet om denne boken:
En ung skotsk pilot, Donald Ross, ansettes av Cyril Lockwood til å ta flyfotos av Grønland. Lockwood er svært interessert i vikingene og deres reiser. En kveld tar Ross for mange sovetabletter og havner i koma hvor han drømmer at han er slave ombord Leiv Ericsons skip, som er på vei mot Grønland.

Første gang utgitt i 1940.

Forlaget skriver om denne boken:
Den verdensomspennende atomkrigen er over. Alt liv på den nordlige halvkule er utslettet. Langsomt sprer radioaktiviteten seg og truer den sørlige halvkule. Det er spørsmål om måneder... Fra Melbourne drar en ubåt ut på en siste rekogniseringsferd - og de gjenlevende fyller tiden på beste måte, mens de venter på den uunngåelige død.
Den som intet våger foregår i flykretser. En vitenskapsmann mener å kunne fastslå gjennom prøver og beregninger at en ny flytype har en farlig feil, en feil som kan ble skjebnesvanger etter et bestemt antall timer. Disse nye flyene er satt inn i Atlanterhavstrafikken. Omkring en ytterst forbløffende intrige har forfatteren spunnet en dramatisk handling, full av enevtyr og romantikk.

Første gang utgitt i 1948.

Forlaget skriver om denne boken:
Tom Cutter har alltid vært lidenskapelig interessert i flyving. Etter endt krigstjeneste drar han til Østen i håp om å arbeide seg opp som transportflyver. Her treffer han to mennesker som får avgjørende betydning i hans liv, flymekanikeren og den religiøse mystikeren Connie Shalkin - eller Shak Lin som han kalles i Østen - og hans søster Nadezna. Shute mente selv at dette var hans beste roman.

Første gang utgitt i 1951.