Bokelskere.no

Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.

Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.

Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.

Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.

Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som mange andre kanskje har nevnt før meg, skulle denne boka egentlig ikke være til, for Egeland påsto for noen år siden at det ikke ville bli mer Beltø, men så er det blitt både bok nummer ni og ti. Kan det bli en bok elleve? We'll see. Uansett så er jeg med, for har sansen for Beltøs selvironi.

Et storfunn?
I bok nummer ti er det Odin som er i fokus. Et skjelett på 210 cm er blitt funnet med en valknute, også kalt Odinsknute. Kan det være restene av Odin som er blitt funnet? Da noe skjer med en av kollegaene til Beltø, og et viktig objekt forsvinner fra arbeidsplassen, legger Beltø igjen på nye eventyr, og denne gang reiser han ikke alene, men med en viktig person som har dukket opp i livet hans.

En noe vag beskrivelse av boka, men som i andre Beltø bøker, er det flere mysterier inn i hverandre, og det ene etter det andre skjer, og man vil ikke avsløre noe. Man blir med Beltø som en slags usynlig medpassasjer.

Spennende yrke og god selvironi
Jeg liker å lese om Beltø for synes selv at arkeologi er spennende og også mysterier, det er en fin kombinasjon når man i perioder blir lei av standard politikrim. Liker også at ikke hele handlingen foregår i Norge. Liker også Beltøs tørrvittige humor og han er ikke så heldig i kjærligheten. Han har en lei tendens til å få følelser ganske raskt. Enten blir det bare en kort affære, eller det ikke blir noe av. Noe som er synd da han virker som en grei fyr. Syntes også mystikken var god og fengslende. En av de bedre i serien, synes jeg.

Egeland skriver med glød og sjarm, og det er lett å bli hekta på historien til tross for noen tørre partier her og der. Men likevel kjedet jeg meg ikke, og jeg var også spent på båndet mellom Beltø og hans nye person som dukket opp i livet hans. Så jeg leser gjerne mer om Beltø og de rare mysteriene som alltid dukker opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Godt å høre at vi er enige. =) Selv har jeg lest bare noen få Myron bøker, og synes ikke det gjør noe at man ikke har lest den serien før man leser Win. Synes Myron var en noe kjedelig karakter.

Coben er mest kjent for sine enkeltstående thrillere, men han har skrevet noen serier også. Han har skrevet en serie om Myron Bolitar, og han har også så vidt begynt på to andre serier: nemlig Wilde og nå Win. Noen kjenner kanskje igjen Win fra Myron Bolitar serien?

En mann som vet hva han vil
Fremdeles liker jeg Cobens enkeltstående thrillere best hvis jeg måtte velge, for synes de er mer avhengighetsskapende og fenglsende. Likevel er jeg glad for å ha lest Win for det ga mersmak. Han beskriver seg selv som en slags Batman. Han kommer fra en rikmannsfamilie og bor på godset sammen med sin far. Han har råd til hva som helst, og kan gjøre hva som helst når han vil. Han er også glad i vakre kvinner som han treffer gjennom en superhemmelig sexapp. Han er en mann som vet hva han vil. Han tar også ofte loven i egne hender, gjerne med vold.

Denne gang er han selv halvveis i trøbbel. Han blir fraktet av noen til en penthouse og der finnes et berømt maleri som er blitt stjålet fra godset, og en koffert med Wins initialer på, er blitt funnet. Mannen Ry Strauss, som eier leiligheten, er død, og Win har en mistanke om at han er en av kidnapperne til Patricia. Patricia er Wins søskenbarn. For mange år siden ble Patricia kidnappet og noen måneder senere, klarte hun å rømme fra Skrekkskuret i skogen, men kidnapperne hennes ble aldri identifisert. Ry Strauss skal også være en av de skyldige i en sak som skjedde for mange år siden. Win begynner å gjøre sine egne undersøkelser om denne døde Ry Strauss i håp om å renvaske seg selv og kanskje gi Patricia fred.

Ikke alle kommer til å like denne karakteren
Win er kanskje ikke en bok eller en karakter for alle da han er noe annerledes. Han vet at han har mye penger, og har mulighet til det han vil, og er ikke redd for å vise det, heller. Han er en fyr som går veldig i mot janteloven, noe som kan bli klysete å høre på for enkelte. Men jeg syntes det var forfriskende. Selv er jeg en smule lei av å lese om antihelter som virker å være skinnhellige, så det var forfriskende å lese om en karakter med en annerledes personlighet. Men advarer om at det kan bli for mye for enkelte, men jeg syntes bare det var festlig. Win minner meg om en blanding av Bruce Wayne (Batman) og Patrick Bateman (American Psycho).

Win er en sprudlende karakter med sine gode og onde sider, og Coben blomstrer med sin kjente, tørre humor. Mysteriet ble noe forutisgbar, men likevel ødela det ikke spenningen eller den gode underholdningen Coben klarer å skape. Leser gjerne mer om Win. Leste noen av bøkene i Myron Bolitar serien, men syntes Myron Bolitar figuren var noe kjedelig. Win er sprekere og vittigere. Så jeg leser heller mer om ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Denne boken er full av referanser til litteratur og samtidskultur, men med en meget morsom snert. Den er forutsigbar og lett å lese, men på en måte som gjør dette til en bok man kan slappe av med. En god bok, vil jeg si. Og en bok jeg lo høyt av flere ganger.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Nok en serie jeg har begynt å lese midt i, istedet for fra begynnelsen av ...

Spent på de andre bøkene i serien
Men av og til gjør det ikke noe. Noen ganger når jeg begynner midt i en krimserie, og hvis jeg liker boka, bidrar det til at jeg vil lese de tidligere bøkene i serien. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så øye på kronologisk rekkefølge, så lenge man blir godt kjent med hovedkarakterene. Man får jo vite om bakgrunnen deres, uansett.

I Siste spiker skjer det mange ting. Fabian Risks liv forandrer seg drastisk da han og familien får en trist beskjed. Hvordan de takler sorgen, er forskjellig. Risk får en slags drivkraft i sorgen, for han forventer svar, og han er villig til å gå langt, for å få enkelte ting bekreftet, for noen ting de sier, henger ikke sammen.

Politiet blir også opptatt av en sak da en kjent person blir funnet i en bil med en kvinne, begge døde i havbunnnen. Etterforskningen går ikke lettere, da etteforskningsleder Hesk mistenker Kim Sleizner for å tukle med beviser og andre ting. Sleizner er politisjef i København. Men betyr det at han er til å stole på, eller prøver han å skjule noe for å redde sitt eget skinn?

Uvanlig karakter
Som sagt er dette min første bok av Ahnhem og det ga mersmak, for han skriver med krutt og han beskriver karakterene på levende måte. Siste spiker er kanskje ikke realistisk krim, men det er heller ikke derfor jeg leser krim. Hvis jeg vil lese noe troverdig, velger jeg bøker fra en annen sjanger. I krimsjangeren er jeg ikke så nøye på hvor relalistisk bøkene er. Det viktigste er at krimbøker er engasjerende og underholdende, og det er Siste spiker. Både saken og etterforskningsteamet er spennende å lese om. Sleizner er noe for seg selv. Han er ingen forbilde, men syntes han spritet opp handlingen noen hakk.

Ahnhem skriver godt med en god blanding av humor, sorg og alvor. Disse faktorene svinger fort blant enkelte karakterer, og det gjør både karakterene og handlingen svært levende. Selv om dette ikke er realistisk krim, er det god krim som er både medrivende og fengende. Boka tar også en trist vending, og hva som er grunnen til det, røper jeg selvfølgelig ikke. Det blir ikke min siste bok av Ahnhem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Follett har skrevet mange bøker som jeg ikke har fått med meg. Vet godt hvem han er og kjenner til hans kjente titler, men har holdt meg unna bøkene hans, for har alltid sett for meg bøkene hans som noe tørre. Aldri var en bok som fristet mest av ham, ikke på grunn av at den er aktuell. Det er et engasjerende tema, uansett.

I Aldri har USA en kvinnelig president. Hun heter Pauline Green. Hun er kanskje liten, men sitter på stor makt. Hun er gift med Gerry og sammen har de tenåringsdatteren Pippa. Pippa er noe urolig på skolen da hun ofte utfordrer lærerne. Hun liker å sette dem på prøve. På hjemmebane sliter Pauline med båndet til sin ektemann. Han føles fremmed for henne, og avstanden mellom dem føles større og større. Hun har også mistanke om at han er utro.

Mange sårbare menneskeskjebner
Verden er urolig og består av flere trusler. I Aldri følger man forskjellige menneskeskjebner som gjør boka mer interessant. Man møter alenemoren Kiah som har en liten sønn, og hun er nøye med hva hun bruker pengene på, for det er ikke mye igjen. Hun drømmer om å dra fra Tjadsjøen og flykte til Frankrike. En dag blir det en mulighet hvis hun betaler en bussjåfør en fast sum som skal frakte andre passasjerer, men spørsmålet er om denne bussjåføren er noe til å stole på, eller om han har egne planer. Man møter også Abdul som er med som passasjer, og ingen vet den egentlige grunnen til at han er der, eller hva hans jobb er.

Man blir også kjent med Tamara Levit som er CIA agent. Hun er stormforelsket. og selv om forholdet er ferskt, er følelsene dype. Begge to har risikable yrker.

Samtidig følger man Chang Kai som er viseminister og stadig blir mer stresset på grunn av verdenssituasjonen. Han er også gift med en berømt skuespiller som er med i en Tv-serie som de fleste i boka kjenner til.

Noe arbeidsom bok i begynnelsen, men resten blir en lesefest
Boka er kanskje stor, men frykt ikke. Stort sett er den lettlest, men i begynnelsen kan det ta noe tid å komme seg inn i alt. Det er en stor bok på over seks hundre sider, og består derfor av stort persongalleri. Derfor kan det i begynnelsen være noe krevende å huske på hvem som er hvem, og hvem som gjorde hva, før det sitter, men når disse tingene sitter,går lesingen nesten av seg selv. Har man kommet gjennom de første tre hundre sidene som for meg var noe tunge og trege, var det det nesten en fest å lese de siste tre hundre sidene.

Jeg liker hvordan Follett legger opp nedtellingen til klimakset i det hele, om det blir DEFCON 1, altså om det blir atomkrig eller ikke. Kan det forhindres eller er det for sent?

Å utsette bøkene til Follett var det ingen grunn til. Hans fortellerstemme var heldigvis ikke så tørr som jeg trodde på forhånd, og når man først husker hvem som er hvem, å skille personene og se helheten i boka, var det en fryd å lese. Det eneste som trekker litt ned er at i enkelte partier var det litt mye love making med tanke på alt det andre som foregikk, og føler meg litt snurt over slutten, men samtidig skjønner jeg hvorfor Follett valgte denne slutten.

En arbeidsom bok å komme seg gjennom, men samtidig var det en ekte thriller når thrillerfaktoren glimtet til, og de tre siste hundre sidene var noe for seg selv, nemlig medrivende. Noe jeg ikke har opplevd på lenge. Follett skriver godt og engasjerende. På grunn av denne, fikk jeg lyst til å lese mer av ham og startet dermed på: Aftentid og morgengry.

Fra min blogg. I Bokhylla

Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.

Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.

Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?

Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.

Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.

Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.

Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.

Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.

Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.

Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.

Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)