Bokelskere.no

Har lest noen gode dystopier i mitt liv. Fluenes herre er ikke favorittboka, men den er den beste jeg har lest innen dystopisjangeren så langt. Grunnen til at jeg er skeptisk til dystopier? De har en tendens til å være veldig like ...

Silo er en bok som er litt "komplisert" å forklare. Tenk deg å bo under jorden i en slags silo som består av over 100 etasjer. Den eneste utsikten til verdenen utenfor er gjennom en skjerm. Ingen har lov til å forlate siloen (bortsett fra når de straffes), og innenfor siloen er det mange intriger. Hvem styrer og egentlig er leder(e) over siloen og hvem kan stole på hvem? Og er verden utenfor så giftig som mange hevder at den er, og er det sant at alle dør hvis de på en eller annen måte klarer å komme seg ut av siloen? I denne siloen er det selvsagt noen som er nysgjerrige på hva som befinner seg i verden utenfor, og setter seg selv i fare for å gjøre noe andre ikke har klart å gjøre før, nemlig å prøve å komme seg ut.

Som sagt er dette en bok som er litt "vanskelig" å forklare på en fornuftig måte, for dette er en dystopi blandet med en liten dose science fiction og da kan jo alt skje. Så beklager hvis denne anmeldelsen ikke gir noen mening. Silo er en bok som er høyt elsket av mange og som har stor fanskare, og som vanlig blir jeg jo både nysgjerrig og samtidig skeptisk når en bok får mye oppmerksomhet. Som regel har jeg ikke likt bøker som har fått mye oppmerksomhet, mens noen få bøker har fortjent oppmerksomheten, men det er ytterst få ... Som vanlig måtte jeg da få med meg denne for å se hva denne begeistringen handlet om. Selv om dystopier ikke er min favorittsjanger så hender det seg at jeg leser noen av dem, og denne var slett ikke verst. Den hadde et godt utgangspunkt som vekker oppmerksomhet og som består av spennende karakterer.

Men jeg ble nok ikke så overbegeistret som mange andre lesere over denne boka. Jeg likte den og konseptet var fascinerende, men det jeg har problemer med dystopier blandet med science fiction er at ting ofte blir overforklart. Man får servert nesten alt med teskje og det er unødvendig. Det dreper spenningen og drivet boka fortjener.

Silo er første bok i en trilogi, og om jeg skal lese resten av trilogien gjenstår å se. Jeg har ikke bestemt meg ennå. God førstebok for all del og mange interessante karakterer som man blir nysgjerrig på, og mange spennende scener oppstår, men savnet mer flyt og driv uten alle mulige forklaringer rundt settingen som man allerede har forstått for lenge siden.

Hei :)

Jeg vil gjerne være med. Blir nok ikke den mest aktive debattanten, men synes dette høres velidg bra ut.

Boken handler om Rachal som er på et tungt stadie i livet, hvor hun ofte ender med å drikke seg full og får hukommelsestap. Hun tar toget til london hver dag for å dra på jobb. På disse togturen lager hun sin fantasihistorie om de som bor der, hun gir de navn og egenskaperr. Rachel drikker seg ofte full, og får hukommelsesproblemer, en dag er hun på feil tid til feil sted, og når hun ikke klarer å huske, så kommer fulleangsten. Rachal begynner å bli redd for hva hun har gjort, og prøver å få hukommelsen tilbake. Det tok litt tid og komme inni historien, men når ting begynner å skje, øker spenningskurven i takt med historien, og jeg klarte ikke legge den fra meg. Dette er en god bok, hvor forfatteren har en god, engasjerende og formidlingsevner, som gjør historien levende og bra.

Dersom du trenger flere lesere vil jeg gjerne lese manuset innimellom mine egne skriverier :)

Bør man følge instinktet? ...

Beatrices søster blir funnet død og alle er sikker på at hun har tatt selvmord. Men hvem kjenner vel ikke henne bedre enn hennes egen søster? Beatrice drar hele veien fra New York til London for å vise at alle andre tar feil. Hun er fast bestemt på at Tess ikke har tatt selvmord. Men hvordan skal hun klare å overbevise både resten av familien og de andre at de tar feil? Hun starter sin egen etterforskning og samtidig opplever hun kulturkræsj. Selv har hun levd lenge i snobbelivet i New York, og det blir litt av en overgang å møte på sin avdøde søsters enkle liv i London.

Kjære søster er Rosamund Luptons debutbok. Jeg har lest bøker av mange debutanter i de siste årene og har ingen problemer med å lese bøker av ukjente og nye forfattere. Man kan jo ikke lese bøker av kjente og kjære forfattere hele tiden. Jeg liker å utvide horisonten som leser.

Men det er ikke den beste debutboka og heller ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest. Langt derifra ... Det var mye jeg irriterte meg over angående boka. For det første irriterte jeg meg grundig over Beatrice som skal leke etterforsker. Men hun er altfor naiv til å leke etterforsker og har for dårlig dømmekraft. Hun er ikke en god nok menneskekjenner til den type jobb på fritiden. Synes heller ikke at konseptet skiller seg ut i thrillersjangeren. Synes så mange bøker fra denne sjangeren blir altfor like nå for tiden. Jeg liker psykologiske thrillere og "vanlige" thrillere, men jeg savner noe som skiller seg ut og overrasker skikkelig. Det er altfor lenge siden sist.

Det positive med boka er at at den stiller spørsmålet; bør man stole på magefølelsen eller hender det at den tar feil? Men ellers var dette en kjedelig og masete thriller. Både karakterene og konseptet irriterte meg like mye. Alt i alt, kjedelig og overdramatisk bok om et hysterisk kvinnfolk som roper ulv,ulv litt for mange ganger. Slitsom og meget forutsigbar lesing. Savner å lese thrillere som kryper under huden og som hjemsøker meg lenge etterpå ...

Helt fantastisk, dette er en av mine favoritt bøker. Boken tar opp temaer som er både trist og tragiske ,men sett i en humoriistisk perspektiv. Historien fikk meg til å le så krampa tok meg, for i neste øyeblikk sitte med en tåre i øyekroken. Kan ikke beskrives, dette må oppleves.

Helt enig, som jeg skulle sagt det selv.

Boken tar opp ulike temaer på en humoristisk måte i starten på boken. Etterhvert som en kommer lengre ut i boken følte jeg at forfatteren gjentar seg selv, forfatteren drar ut historien for mye og det blir kjedellig. Jeg satt med en følelse av å lese det samme kapittelet om igjen og om igjen. Etter min mening hadde boken vært bedre om forfatteren hadde kuttet ut siste 200 sidene, da det ble for mye gjentagelser. Jeg hadde høye forventninger, men ble svært skuffet over måten han valgte å avslutte historien på.

Vi er på ferie på Kreta nå, virkelig godt med litt ordentlig sol og sommer. Jeg er helt avhengig av å ha med meg en bok eller to når vi er på stranda så regner med at jeg skal få lest en del de to ukene her. Akkurat nå leser jeg Taus som graven av Julie Corbin. En historie om løgner, forbudt kjærlighet og fordekte gjerninger. En bok helt etter min smak. På lydbok hører jeg på En mann ved navn Ove av Fredrik Backman. En veldig morsom og underholdende bok.

Aldri godt å vite hva man kommer over på Internett ...

Originaltittelen "Missing you" refererer til 80 - talls låta av John Waite med samme tittel, og den låta har stor betydning for bokas innhold. Savner deg av Harlan Coben handler om etterforsker Kat Donovan som har sine sorger i privatlivet. Hun gir aldri opp etter å finne ut hvem som er den skyldige for å ha drept hennes far for flere år siden og hun har klart å "komme over" eksforloveden hennes som forlot henne uten forklaring for nesten 18 år siden. Hun har ikke en gang fortalt hennes gode venninne om eksforloveden. Under et oppdrag får Kat beskjed om å opprette en falsk profil på en datingside. Ved en tilfeldighet kommer hun over en profil av hennes eksforlovede. Grunnen til at Kat undersøker denne datingsiden hvor mennesker søker etter kjærlighet online er at mange mennesker med profil derfra har av en eller annen grunn forsvunnet i virkeligheten. Er datingsiden i fare for et utspekulert nettverk som vil disse menneskene noe vondt? Og tør Kat å ta kontakt med eksen hennes igjen?

Jeg har lest mange bøker av Harlan Coben oppgjennom åra. Når han er på sitt beste skriver han svært gode og intense bøker, men forfattere har også sine oppturer og nedturer som vanlige mennsker. I det siste må jeg si at bøkene av Coben har dalt litt. De er dessverre ikke like intense som før, og det er et savn, men jeg gir ikke opp bøkene hans av den grunn. Regner med at han får tilbake gnisten igjen.

Det jeg hadde problemer med denne boka; Savner deg er at den var altfor langsom, og til tider kjedelig. Til og med hovedrollen Kat Donovan var det ingen fres i. En person uten personlighet. De andre karakterene var ikke spesielt interessante de heller, og ikke noe med konseptet var hverken overraskende eller spennende. Det var nesten som å se en episode av Catfish (som jeg faktisk liker å se på). En realityserie som gir flere eksempler på at man vet aldri hvem man kommuniserer med/kommer over på Internett. Ikke alle er den de gir seg ut for å være ...

Savner deg var slapt og uengasjert levert av Coben. Trist å være lettet over å bli ferdig med en bok, men sånn er det noen ganger. Kjedelig og forutsigbar lesing dette, dessverre. Mine favoritter av Harlan Coben så langt er The Woods og Hold Tight. Det er gode bøker med mye spenning.

Jeg er fremdeles ikke i samme "tidssone" som dere, merker jeg. En time for meg er som en hel uke. Jaja.

I kveld blir jeg antagelig ferdig med Skyggene i Sal 31 av Ingvild Sørensen og min nye nattlektyre er Du er her av Anne Ch. Østby som jeg har kommet et stykke i. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Der regnet faller av Catherine Chanter. Litt blandet drops.

Ps: Jeg også er glad i å lese om og se dokumentarer om seriemordere. Det er spennende.

Håper formen din er bedre og det virker som du har fått leselysten tilbake:)

God helg.

Jeg har startet på bøkene om William Wisting, tenkte å gå kronologisk til verks. Selv om den er tynn, tok det meg en god stund å bli ferdig med den første. Den er det egentlig bare å glemme med en gang. Hyllefyll. Den er særdeles enkel, både i handling og språk. Det er veldig tidlig mulig å skjønne hvem som har gjort det, og koblingene er det merkelig at Wisting ikke skjønner med en gang.

Har hørt at Horst ikke ønsker så mye oppmerksomhet rundt sine første utgivelser. Begynner å skjønne hvorfor. Dette var rett og slett tynne saker.

Jeg er imidlertid fast bestemt på å lese hele serien, så har startet på neste bok allerede.

Får håpe det blir bedre etter hvert.

Boka er et eksempel på at folk takler sorg på hver sin måte ...

Hovedpersonen (som man aldri får vite navnet på) finner faren sin død når han drar tilfeldig på besøk hos ham. Han drar sin vei igjen uten å fortelle noen at faren hans er død og fortsetter livet sitt som før. Later som ingenting. Besøker venner. Fester. Og drar på jobb. Han fortrenger tankene ved å være sammen med kompiser og av og til møter han tilfeldige kvinner som han har one night stands med. Vil han noen gang fortelle resten av familien og andre, at faren hans er død?

Dette er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. En bok "uten" mål og mening, på en måte, men samtidig litt småinteressant. Men det jeg hadde problemer med boka var at jeg ble aldri ordentlig kjent med hverken hovedpersonen eller bipersonene. Greit at hovedpersonen er navnløs, men savner mer beskrivelse på hvordan han ser ut, for å gjøre lesingen mer levende og følte jeg aldri ble helt klok på ham. Det virker bare som han driver meningsløst fra sted til sted i hjembyen. Vi får ikke vite hvorfor han har så lite kontakt med familien ellers og jeg får ikke nok bakgrunnshistorie av ham til å få et sterkt nok inntrykk. Det var et savn. Skjønner jo at det er hans måte å kjempe mot sorgen på, men savnet mer helhetsinntrykk av hovedpersonen for å få et bedre bilde av ham.

Savnet også at forfatteren brukte mer avsnitt. Han delte ikke en gang teksten opp i kapitler og da virket lesingen ekstra langdryg, (selv om boka bare er på 248 sider). Boka virket å være bestående av en lang tekst uten særlig mye oppdelinger. Jeg ber ikke om for mye oppdelinger, men skulle ha vært oppdelt slik at man fikk litt mer pause under lesingen. Det hadde gitt lesingen en mer naturlig flyt. Men det forfatteren skal ha skryt for er hvordan han fremstiller ensomhet, usikkerhet og kulde på en troverdig måte, slik at man som leser føler et lite snev av sympati for både hovedpersonen og folka han har rundt seg.

I fjor var en lang natt er en kort og mørk roman som blir for anonym for meg. Med det mener jeg at jeg blir ikke ordentlig kjent med karakterne i boka og historien er for "kjedelig". Det er altfor lite som skjer og da blir boka ekstra langsom. Dette blir en meget kort anmeldelse for min del. Grunnen er at boka som sagt, bare består av 248 sider og jeg kan ikke skrive for mye om den uten å avsløre noe. Og jeg vil jo ikke avsløre noe som helst. Kjedelig og tung bok å komme seg gjennom til tross for at dette er en tynn flis av en bok.

Jeg ble positivt overrasket, syns den er lettlest, og har en fin spenningskurvet.

Dette er en fantastisk roman, som får deg til å dra på smilebåndet og sitte med tårer i øynene. Når jeg først startet på boken, klarte jeg ikke legge den fra meg. Forfatteren har en fantastisk måte og formidle historien på. Boken kan ikke beskrives, det må oppleves. Dette er en av de beste romanene jeg har lest, og er en bok jeg aldri vil glemme.

Dette er en bok som har gitt meg økt kunnskap og forståelse for hvordan det er å streve med spiseforstyrrelse. Selvom hun har mest fokus på seg selv og sin kamp, får en også forståelse for de pårørendes situasjon. Gjennom boken får vi innsikt i Hege's verden, tanker og følelse som hun sliter med. Hun har en god måte å formidle sin historie som både er sårt, trist og modig gjort. Dette er en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg beundrer hennes styrke og modighet til å la leserne komme inn i "hennes verden". Dette er en bok jeg kan anbefale.

Fytti rakkeren for en bok! Kommer til å ta noen måneder før jeg har fordøyet denne her.

Boken gir oss et innblikk i hvordan det var å være homofil på 80 tallet og hvilket fordommer de møtte fra sin familie, venner og samfunnet generelt. En får komme nært innpå deres følelsesliv på godt og vondt. Gjennom bøkene blir en kjent med hver og en person som forfatteten skriver om. Forfatter har gjort et godt research og formidler historien deres på en engasjerende og interresant måte. Her får vi innblikk i deres utfordringer fra bardom til voksenlivet, og hvor vanskelig det var å stå frem og "komme ut av skapet" og hvilket konsekvenser dette medførte. En får kunnskap om hvordan hiv herjet rundt på 80 tallet og den manglende kunnskapen rundt sykdommen, som førte til frykt og redsel generelt i samfunnet. En får innblikk i både hvordan de opplevde å bli syk og redselen for selv og bli rammet. Boken handler om hvordan de kjempet for å bli akseptert som den de er og hvordan veien har vært. Boken er innom mange temaer på en svært engasjerende og fin måte, og anbefales.

Nei og nei, enda en gang har jeg brukt tida på ei bok som ikke er verdt det.

Hva er det med svensk krim for tida? Dette er den tredje svenske krimboka som jeg føler er bortkasta tid å ha lest. Kanskje er det bare meg?

Handlinga kan man lese om annetsteds; og den er forsåvidt ekkel og kvalmende. Barnesoldater - menneskehandel - massemord etc. Æsj.

Det jeg hengte meg opp i er språket, som er platt.
Personkarakteristikkene er ensidige og personene er framstilt som pappdukker. Ingen dybde.
I tillegg er det en del detaljer omkring etterforskning jeg finner rare. Jeg ikke har peiling på slikt, men andre forfattere beskriver etterforskning SVÆRT mye bedre og mer troverdig enn dette. Eksempel: Jørn Lier Horst, som jo har jobba som etterforsker i mange år.

Også denne boka er skrevet med tanke på at den skal lages film eller TV-serie av. Utstrakt bruk av "teasere", mye direkte tale etc.

Jeg leste bok som lydbok; godt lest av Anne Ryg.

Denne kan med fordel hoppes over. Vent heller på filmen