Bokelskere.no

Jepp, anbefaler den virkelig!

Etter å ha bergtatt meg med første bok i Kongedreperkrøniken, var jeg kjempespent på hvordan bok nummer to ble. En Vismann Frykt er delt opp i to bøker. Hvorfor det norske bokmakerlauget, eller hva det nå faktisk heter, gjør dette med en del utenlandske bestselger serier og trilogier kan man diskutere seg svett om. Noen mener det er for å flå norske bokelskere; betale full pris for to bøker istedenfor fullpris for den ene boka. Andre mener at det norske språket er videre i den forstand at vi har flere ord og uttrykk for samme mening, og at det derfor blir tungvint med én bok på masse herrens sider. Hvorfor det da er bedre med to bøker på størrelse med mursteiner er jo også et underfundig spørsmål.
I alle fulle fall er jeg nå ferdig med andre bok i Kongedreperkrøniken, del 1.
Første bok, Vindens Navn, er så fantastisk at jeg lurte på hvordan Patrick Rothfuss kom til å følge opp, om han i det hele tatt ble å klare det. Og det har han virkelig gjort. Og jeg skjønner hvorfor dette ikke er bok nummer én. Den er overhodet ikke kjedelig, men kanskje ikke fullt så dramatisk og actionfylt (hvis man kan si det) som den første. Hvis man ikke er fan av fantasy, eller ble sugd rett inn fra starten på denne utrolige trilogien, kan den fort fortone seg som en smule langdryg. Jeg elsker alle krumspringene og detaljene forfatteren har valgt å bruke for å ta oss enda lenger inn i settingen.
Hele den første delen av boka satt jeg med en følelse av at jeg hadde lest den før, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som gjorde det. Kanskje personlighetene, beskrivelsen av disse, settingen, egenskapene. Midtveis gikk det opp for meg hvorfor. Jeg fikk sterke assosiasjoner til Robert Jordans Tidshjulet. De av dere som har lest noe av en av vår tids største fantasykonger, vil kanskje forstå hva jeg mener.
Alt i alt befester Rothfuss seg som en å følge med på i bøkenes verden, og jeg er herved en fangirl.

Wow! Jeg bare...wow! Du mistet meg totalt på excel, men utover det virker dette som en super idé!

Har du noen gang angret på noe? ...

Denne leste jeg tidligere i sommer, og tittelen er på engelsk, men innholdet er oversatt. Dette er en psykologisk thriller om en mor, Yvonne som er i begynnelsen av femtiårene, er gift, har en respekterende jobb og har to voksne barn, som blir kjent med en ny side av seg selv. Hun møter en fyr hun ikke kjenner fra før og det ene fører til det andre, og samtidig kan hun ikke tro at hun er med på det fordi hun egentlig ikke er sånn. Hun er veldig opptatt av rykte. Dessuten har hun en viktig jobb og familie å tenke på ... Men det er noe med den fyren hun ikke klarer å motstå, men vil det vare uten at hun får alvorlige konsekvenser av det?

Jeg har alltid hatt sansen for psykologiske thrillere, men i det siste har det kommet mange dårlige og oppskrytte bøker fra den sjangeren slik som; Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn, Piken på toget av Paula Hawkins, Alex av Pierre Lemaitre, bare for å nevne noen, og de har vært så hysteriske og banale, på grensen til latterlig at man på en måte mister håpet for denne sjangeren. Men likevel så gir jeg meg ikke og håper at en psykologisk thriller får meg til å grøsse og hjemsøke meg lenge etterpå istedet for at man sitter der i vantro og ikke vet om man skal le eller gråte. For mange av de psykologiske thrillerne jeg har lest i år har vært så banale at de har vært mer komiske enn spennende, for å være helt ærlig.

Apple Tree Yard er en av disse "komiske" psykologiske thrillerne som man ikke helt klarer å ta på alvor. For det første er det nesten som å lese en av disse såpenovellene som man finner i ukeblader som Hjemmet. Tonen blir for kvinnelig, for såpeaktig og man skjønner med en gang hva som kommer til å skje og hvordan det vil ende. Ingen overraskelser der i gården, noe som er meget viktig når det gjelder psykologiske thrillere. Når jeg leser en psykologisk thriller forventer jeg å bli overrasket, sjokkert og at boka vil sitte lenge i leseren etter at boka er lest ferdig. Men i denne boka fikk jeg ikke noen av delene. Innholdet føltes etter hvert langtekkelig og lite engasjerende. Jeg følte heller ingen stor sympati for personene i boka. Yvonne, hovedpersonen, kan bare takke seg selv for at hun rotet seg bort i denne skandalen. Det er hennes egen skyld og hendelsene er så forutsigbare at det er nesten pinlig vondt ...

Hadde heller ikke helt sansen for fortellermåten. Forfatteren veksler mellom jeg og du perspektiv. Jeg perspektiv er jeg er vant til, men har ikke helt sansen for du perspektiv fordi da føler man seg som en passiv leser istedet for å få sjansen til å leve seg inn i boka. Man blir på en måte stående utenfor og observere istedet for å leve seg inn i boka som leser.

Et eksempel på du perspektiv fra boka:

Du kommer for sent. Du virker åndsfraværende da du kommer inn, som om du fortsatt har noe du tenker på, og du sukker og smiler til meg, sier idet du setter deg: "Et øyeblikk bare, jeg er straks tilbake." Så tar du fram tre telefoner og sjekker hver av dem, før du en for en putter dem i lommene igjen. Jeg har aldri kjent noen som har så mange elektroniskie duppeditter som du ser ut til å ha. Hva er det du driver med, egentlig, og hvorfor er du så unnvikende?

Apple Tree Yard er en bok som virket spennende i begynnelsen, men som fort ble for såpeaktig og komisk istedet for skrekkelig spennende, som jeg hadde håpet den ville bli. Språket ble for damete og handlingen i boka for usympatisk og stort sett kjedelig. Alt i alt var denne boka en real skuffelse ...

Patrick Rothfuss har skapt noe helt eget innenfor fantasi med denne første boken om Kvothe. Jeg er stor fan av Ringenes Herre og Game of Thrones, og er nå også en stor fan av Kongedreperkrøniken. Det som skiller seg mest ut med Patrick Rothfuss' hovedperson er at han ikke bare er tvers gjennom god, eller tvers gjennom ond. Dette gjør det veldig lett å assosiere seg med han, til motsetning fra vanlige helter i fantasi som ofte blir opphøyd med umenneskelig godhet, eller ondskap.
For mange kan boken virke langdryg med tanke på de detaljerte beskrivelsene av omgivelsene Rothfuss bruker for å trekke oss inn i stemningen og handlingen.
Ellers må jeg trekke frem jobben oversetteren har gjort, den er intet mindre enn enestående. En dårlig oversettelse kan ta livet av enhver blivende tungvekter i bokverdenen, som jeg dessverre fikk smertelig erfare da jeg forsøkte meg på den norske oversettelsen av den første boka i Game of Thrones serien.
Oversetter Morten Hansen burde få en ærespris for jobben han har gjort med Vindens navn.

Nå er det endelig høst her og det er den beste og fineste årstiden! I dag har det høljet ned, vært kjølig og det har vært en del vind (just the way I like it), Har også sansen for mørketiden.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen, og Ord på S av Guro Hoftun Gjestad.

Nå leser jeg Guder & monstre av Laini Taylor som er siste bok i Ønskemesterens datter trilogien, og jeg har så vidt begynt på Ubuntu av Jan Sæterli.

Så det blir variert lesestoff denne helga også. Får lese mer skrekk som er min favorittsjanger i neste måned da det er skrekkmåned:)

Og det er godt å vite at du leser for fullt igjen:)

God helg og god høst:)

Jeg er ikke så glad i Good Reads, hverken nettsiden eller app'en. Men takk for tipset! :)

Jeg igjen, er sånn passe glad i app'er. Det som er den største fordelen med (de fleste) app'er er at man ikke behøver å være koblet på internett for å bruke de, som er veldig greit hvis man er utenlands. Og det hadde jo vært supert med en bokelskere-app; tilgjengelig uansett. Hadde jeg hatt forstand til det skulle jeg ha oppfunnet en sånn!

Jeg kom hjem fra Island på søndag med andre bok i Kongedreperkrøniken i bagasjen, og gledet meg veldig til å ta fatt på denne. Bestemte meg så for å lese bok nummer én om igjen først. Ble liggende med lungebetennelse, så det har gått litt trått med lesingen. Fortsetter med Vindens navn i helga. Første gang jeg leste den, slukte jeg den. Tenkte derfor å ta det litt roligere denne gang ;)

Dette har vært en veldig god leseuke så langt for meg også. Har allerede lest ferdig tre bøker denne uken, og satser på at det blir en eller to til i løpet av helgen. Akkurat nå leser jeg Gutten i den stripete pyjamasen av John Boyne. Virkelig en god bok, men med en forferdelig handling. På lydbok går det fortsatt i Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman. Dette er ikke en bok etter min smak, men har bestemt meg for å høre den ferdig. Flere har sagt at den blir bedre etter hvert, men nå har jeg hørt 2/3 og er fortsatt ikke overbevist. Godt vi alle er forskjellige :)

Har bare sett filmen, ikke lest boka. Og den var knallbra! Jeg så overhodet ikke hvordan det gikk, før det faktisk skjedde. Nervepirrende!