Bokelskere.no

Jeg leste de fem første bøkene om Cato Isaksen med stor iver for noen år tilbake. Hadde derfor bestemt meg for å lese de fem neste bøkene i årets påske. Det hele startet bra, Honningfellen, Mørkemannen og Sukkerdøden ble lest i løpet av noen dager. Neste bok på listen var da Djevelkysset, interessen for Lindells krim hadde da sunket noe og jeg brukte vel en drøy uke på denne boka. Så var det siste bok i rekken som sto for tur, og jeg må si at det kanskje er greit at dette er den siste, i alle fall den siste jeg skal lese på en stund. Jeg synes ikke denne boken har ordentlig Lindell-kvalitet over seg. Jeg synes boka mangler spenning og det som får meg hektet. Jeg synes handlingen går litt treig og det er nesten så jeg kjeder meg mens jeg leser deler av boka. Det tok meg hele fire uker(!) å lese ferdig denne boka, og jeg kjenner det er lenge til jeg kommer til å lese noe fra Lindell igjen. Håper at eventuelle fremtidige bøker om Cato har den kvaliteten og spenningen som jeg husker fra de første bøkene.

Hei. Jeg er 83-modell så fikk heldigvis med meg Grøsserne populariteten som florerte på 90 - tallet:) Jeg vet ikke hvor gammel du er, så litt vanskelig å anbefale mørk litteratur, men jeg skal prøve.

Anbefaler gjerne noe av Stephen King, Dean Koontz, André Bjerke og Mo Hayder.
Godt vi er flere som liker mørk litteratur. Synes også Heksene var vel mørk som barnebok, men tror det var derfor jeg likte den så godt. Det var ikke en typisk eventyrbok for barn, men den var mørkere og hakket dystert enn man var vant til da jeg var barn så gjett om jeg ble fascinert:)

Det såg jeg ig og trodde jeg hadde skrevet på feil, igjen

Hei og god fredag.
Jeg ble nett ferdig med "My name is Mathob" - Mahtob Mahmoody (oppfølgeren av ikke uten min datter for de som har lest den, bare dette er datterens historie). Holder på med en bok som jeg ikke har lest siden ung. Historien om Glenn anton - Thor Soltvedt. Jeg ler like mye hver gang. Ellers er jeg på jakt etter en prequel og en dystopi. Lite erfaringer med det, kom gjerne med tips.
Håper dere har like fint vær som her i tigerstaden.
God lese helg☺️

Småspennende, men ikke noe som skiller seg ut ...

Ny etterforsker på banen i krimverdenen ...

Forsvunnet maleri
Hils på Bogart Bull. Han har sin egen personlige tragedie, men likevel klarer han å møte opp på jobb og gjøre det han skal. Han er Kripos - etterforsker. Den sorgtunge etterforskeren får et oppdrag å dra til Frankrike for å nøste opp en drapssak og samarbeider med franske Jean Moulin. Det viser seg at en nordmann ved navn Axel Krogh (fiksjonens svar på Petter Stordalen), en eiendomskonge som selv bor i en villa verdt flere millioner og som inneholder malerier så og si overalt. Bull drar dit fordi Axel Krogh er funnet drept i sitt eget hjem og de oppdager at ett eneste maleri er borte. Et maleri som er signert med et mystisk syvtall. Hvorfor ble det stjålet mens alle de andre henger i fred?

Øistein Borge har tidligere gitt ut bøker for ungdom, og nå debuterer han for det voksne publikum. Boka gir et godt førsteinntrykk, men den er ikke perfekt. Utgangspunktet er bra og engasjerende, men det er hverken originalt eller et vendepunkt i krimsjangeren. Forfatteren balanserer oversiktelig og flytende mellom fortid og nåtid, han skal ha skryt for det. Det er bare det at ikke alle partiene som var like interessante å lese om. Karakterene er stereotypiske. La oss nevne Bull som en av mange etterforskere i krimbøkenes verden synes synd på seg selv og innhentes av fortidens demoner. Hvor mange ganger har vi ikke lest dette før? Andre karakterer hadde også sine stereotypiske sider, men trenger ikke å gå innpå det fordi det blir for avslørende.

Fortid mer spennende enn nåtid
De partiene som falt mest i smak var fra Munchs og Matisse sin epoke og prøve å forestille seg hva slags personer de var og hvordan det var på den tiden. Var kunstere som levde for lenge siden så mystiske som vi vil ha det til? Og hva slags personer var de? Man blir mer nysgjerrig på dem og den tiden de levde i mens man leser og vil på en måte vite mer i etterkant.

Boka består av mange delhistorier, historien om kunstnerne Edvard Munch og Henri Matisse, motstandsbevegelsens kamp mot nazister, fortid og nåtid. Har alt dette noe til felles eller er alt sammen bare villspor?

Ofte leser man krim som er mye av det samme, og det gjelder også Den syvende demonen. Den knekker ikke ny kode i krimsjangeren, men det gjør ikke noe. Av og til er det greit å ikke forlange for mye og bare lese en bok man lar seg underholde av. Det er helt greit det også. Den er over gjenomsnittet god, men hvor er nerven? Boka manglet nerver og som kryper under huden. En god bok, men ingen bok som hjemsøker en lenge etterpå.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Til min store skuffelse kom ikke det nye albumet av SIXX:A.M. i posten i dag til tross for at jeg forhåndssbestilte det, så jeg må vente til mandag på grunn av postbudet:( Jaja, shit happens.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Siden forrige lørdag har jeg lest: Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes som jeg skal fortsette med. Og natt til onsdag begynte jeg på Skrekkens hus av Hugh Zachary. Hvis jeg blir ferdig med Bøddel eller Skrekkens hus skal jeg begynne på Arkitektens læregutt av Elif Shafak.

Ellers har det vært en drittuke så langt. Det har ennå ikke gått opp for meg at Prince er død. Tre av mine fem rockehelter er død: Michael Jackson, David Bowie og Prince og de som fortsatt lever er Nikki Sixx og Marilyn Manson. Jeg holder pusten og krysser for at de ikke kommer til å dø med det første for vi har mistet for mange allerede. 2016 har vært et bedritent år fordi jeg mistet to av mine rockehelter samme året. Snakk om å være brutal:/

Horror med et lekent plott

Ville du ha tatt en utfordring uten å vite hva den går utpå? ...

Kjedelig hverdag blir snudd på hodet
Jane Kerry lever et helt vanlig liv, på grensen til det kjedelige. Hun jobber som bibliotekar og dagene går sin vante gang. Det er helt til hun finner et brev på skranken og i konvolutten finner hun femti dollar og en lapp med et ledetråd. Det fører henne til en bok og inne i boka finnes det en ny ledetråd (denne gang med større utfordring og større beløp). Notatene med ledetrådene hun finner er signert av MOG (Master of Games). Jane befinner seg i et dilemma: Skal hun fortsette å løse gåtene som fører henne til nye ledetråder og som tar henne videre ut av biblioteket, og etter hvert setter henne i et større mysterium og større fare, eller skal hun stagge denne nysgjerrigheten? Og hvem er denne MOG?

Richard Laymon skrev mange horrorbøker før han døde av et massivt hjerteinnfarkt på Valentinesdagen i 2001. Bøkene hans er en b -versjon av Stephen King. Stephen Kings bøker er av kvalitet, mens Laymons bøker er mer for underholdningens skyld og har en dose svart humor som kan minne noe om skrekkomedie. Bøkene til Laymon kan ofte fort bli banale og noe crazy, så dette er bøker som er ment for underholdning uten form for realisme. Det gjør jo ikke noe å lese slike bøker heller. Lese noen banale bøker der man ikke riktig vet hva man får. Det er bare sunt.

Nysgjerrighet vs fornuft
Har lest en del bøker av Laymon og Blood Games er nok den mest morbide jeg har lest av ham så langt. In the dark blir nesten "normal" i forhold til den. In the Dark er en spesiell katt og mus lek konsept, bare at hovedrollen Jane, har ikke peiling på hva eller hvem som er ute etter henne. Hun vet ikke helt hva denne leken går ut på. Jane er selv en nysgjerrig person som ikke er redd for en utfordring, men hun synes dette opplegget er vel rart, selv for henne. Som leser blir man også satt litt på prøve. Man blir ikke helt klok på hva det er som foregår, men likevel må man lese videre fordi man føler Janes nysgjerrighet og vantro.

Mens man leser føler man seg splittet fordi en del av leseren vil at Jane skal ta denne utfordringen mens en annen del vil at hun skal styre unna og late som om hun ikke har sett konvoluttene. Skal nysgjerrigheten eller fornuften vinne? Hva ville man ha gjort selv hvis man var i samme situasjon? Kjenner jeg meg selv rett ville jeg nok ha tatt utfordringen fordi jeg er ikke redd for utfordringer, og litt spenning skader da vel ikke? Men så er det jo en liten forskjell på horrorbøker og virkelighetem også, da.

In the dark er en mystisk horrorbok med thrilleraktige scener. Hele tiden prøver man å gjette seg frem til hva som vil skje, og man vet ikke hva som kommer rundt hjørnet. Med Laymon så vet man aldri. Handlingen er levende og har et fint tempo. In the dark byr på en spennende gjettelek og til tross for at denne boka har sine svakheter så holdes nysgjerrigheten oppe fra første til siste side.

Fra min bokblogg: ibokhylla.blogspot.no

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Her har du gjort noen gode kjøp☺️