Bokelskere.no

[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]

Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.

Ingen snakker om det, og Anna spør ikke, de pleier ikke det. Mor prøver av og til å spørre Anna ut om enkelte ting, men hun svarer aldri. Anna er selv ikke av dem som spør, hun bare iakttar og lytter. Etter mors mening er det plagsomt at Anna aldri spør om noen ting, men Anna har ikke tenkt å endre vanene sine. Det er også en beslutning. Ved å spørre ville hun avslørt at hun hadde lyst til å få greie på noe, hun vil ikke utlevere seg i slike ting. Hun er ikke interessert. Slik er det bare og det får alle tro. Hun plasserer seg over alle med en tilsynelatende interesseløshet og fra sin kjølige opphøyethet betrakter hun jordens overflate, som syder av nysgjerrighet, hun trenger ikke å stille seg så lavt. Spørring ville gjort henne naknere, og en naken Anna blir lettere skadet, blir lettere tatt - det er det ethvert menneske ønsker å gjøre, skade, det er hun sikker på, oppnå makt, få overtaket, utnytte den andre på en eller annen måte. Derfor bare iakttar Anna, hun deltar ikke, spør ikke. Slik er hun i trygghet.

Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]

Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.

Jeg hadde begynt å snakke uforsiktig. Det hadde jeg aldri gjort før. Mellom tankene mine og det jeg sa høyt hadde det alltid vært et nesten umerkelig gap, jeg hadde aldri trengt å gruble på det, sammen med Irene hadde det alltid vært selvsagt, men nå hadde gapet begynt å bli mindre, begynt å forsvinne, og jeg burde stoppe krympingen, det gapet var vesentlig, det gapet ga meg alltid tid til å tenke over om jeg kunne si noe høyt, om jeg kunne si det slik, om jeg kunne si det til akkurat den personen, var det helt sikkert at jeg ikke ble tatt for noe, hadde jeg alt fortalt noe annet til den samme personen, slik at jeg kunne fortelle dette, eller hadde jeg ikke gjort det. Jeg husket alltid hva jeg hadde sagt til hvem, og hvem som visste hva, jeg måtte alltid være på vakt, så jeg var klar over hva som skjedde, hvem som dro sin vei, hvem som sa gale ting, hvem som snart var borte, jeg måtte bare være på vakt så jeg klarte meg, jeg måtte alltid være forberedt på hva som helst.