Bokelskere.no

Den virker lovende! Har lagt inn en bestilling, takk for tips. :-)

Morsom bok om å ha ei lillesøster. Fine illustrasjoner.

Jeg mener ikke at vi skal unngå å lese oversatte bøker. I de fleste tilfellene har man vel ikke noe valg heller. Tror bare man får så mye mer igjen for å lese originalen. Mitt motiv er ikke snobberi, har bare erfart at mange bøker blir dårligere i oversatt versjon. Tror ikke alle bøker kan oversettes på en god måte, dette har mer med språklige forutsetninger å gjøre enn oversetterens dyktighet. Men av og til er selve oversettelsen teknisk sett for dårlig. Forfengelighetens fyrverkeri (Bonfire of the vanities) av Tom Wolfe er et eksempel på hvordan en bok kan ødelegges gjennom oversettelse.

Jeg mener fremdeles man som nordmann bør lese svensk og dansk på originalspråket.

Kanskje vi burde laget en liste over bøker som er bedre i oversatt versjon enn original?

Min mening er at bøker alltid taper seg når de oversettes (ja da, det er unntak), så målet mitt er alltid å lese på originalspråket. Leser man en svensk eller dansk forfatter på norsk er man lat.

Prosessen er en slitsom bok i den forstand at man frustreres av hovedpersonen K's motgang og manglende kontroll på hendelsene som styrer livet hans.

Boken er vel betydningsfull på grunn av beskrivelsene av begreper som rettferdighet i domstolene, byråkrati, rasjonalitet, søken etter tilhørighet, for å nevne noen. De språklige kvalitetene er etter min mening mindre viktig i denne boken. Ordet Kafka-prosess har ikke blitt en del av vår felles kulturelle bagasje uten grunn. Så: sett deg i sofaen og gi boken en ny sjanse. Kom så tilbake og fortell oss hva du synes!

Jeg vil slå et slag for ordet jepp. Er ukjent med historikken, men et såpass brukandes ord må man lete lenge etter. Typisk bruksområde er når du møter samme person i gangen på jobben for andre gang på samme dag. Da passer det ikke å si "hei" eller "god morgen" igjen og det tyste alternativet å ikke si noen ting er alltid kjip. For meg har ordet "jepp" reddet situasjonen mange ganger (nb: må alltid gjentas to ganger "Jepp, jepp", ikke bare "jepp".)

Spennende, den må jeg sjekke ut.

Hvilken bok tar du med deg da?

Jeg griper tak i en bok på øverste hylle, en svær bok med franske dikt (heldigvis er alle diktene både på fransk og engelsk). Tror jeg har en spesiell tilknytning til boken fordi jeg dro den med meg gatelangs gjennom Paris en hel dag.

Jeg liker å lese diktene høyt på fransk for meg selv, selv om jeg ikke skjønner bæret, bare fordi jeg liker lyden av meg selv som franskmann. Er det corny? You bet!

Denne lille boka er dyp. Full av vannmetaforer. Den peker på at livet godt kan være både enkelt og dypt, og at det man ikke gjør ofte er viktigere enn det man gjør. Jeg kan godt være Taoist. Jeg tror ikke Lao Tse tok mye feil når det gjaldt tingenes orden.

Erotikk.. dettte blasse begrepet, passer ikke her. Dette handler om seksuelt begjær, kjødets lyst, kjøttet og blodet og det svimlende og brennende. Menn og kvinner drives sammen i rå og ambivalente møter, hinsides den hyggelige kosesexen som så mange romaner er full av. Denne kvinnen, Alina Reys, imponerer meg. Og fasinerer meg, selvsagt.

Disse sangene, diktene, strofene går til frontalangrep på alle gode miner til slett spill. Her er sorg, sinne, kåthet, kjedsomhet, undergang, paranoia, her er alle de rare tanker og stemmninger som oppstår hos et individ som er kommet til veis ende altfor fort. John Berrymans tragedie finnes i disse sangene. Det samme gjør hans storhet.

Hamsun gir uttrykket politisk ukorrekt en mening ja! I dag jaktes det på de "politisk korrekte". Det har forlangst blitt politisk korrekt å være politisk ukorrekt. Bjørn Sand og Stutum kan neppe gjøre comeback i landet til KrypSiwJensen.

Hvordan den unge autodidakt kunne klare å prestere dette i 1890-årene er mystisk. Å møte Hamsun får meg til å tenke på hvilke enorme individuelle forskjeller det finnes mellom menneskene. Nagel er en dårlig skjult Hamsun der har driver omkring i sin ambivalens, og forvirrer sine omgivelser med sin uhørte personlighet, og vanskelig tolkbare atferd. Er det skrevet bedre på norsk? Nei. Det er det ikke.

Den munntørre eimen av amfetamin, vegen som ikke ender, lysten som ikke ender, språket som aldri slutter, og tankekjør, tankekjør, tankekjør.. Dette er ikke en underholdende rock&rollbok. Dette er en bok fra og om ytterligheter og overdrivelser. Neal Cassady var sprø. Og Jack var sprø nok til å henge med ham. On the Road er et dokument som omhandler grenseløshet, også grenseløshetens monotoni og veienes glemsel.

Hvorfor fasineres vi av Solstad? Hva er det Solstadske? Det er det umulig å skrive kort om, men vi kan likevel slå fast at gjennom personen Bjørn Hansen, hans forhold til Kvinnen, til Sønnen, og til Samfunnet, presenteres vi for beskrivelser med en slik egenarted effekt at vi trygt kan si at vi leser oss midt inn i kjernen av det Solstadske. Solstads beste bok, hvorav de første to tredjedeler er i verdensklasse.

Det er mulig det er noe rart med meg, men.. denne fortellingen om Lazarus, som har stått opp fra de døde, som gustenblek, skjelvende og medtatt vandrer omkring blant menneskene og forteller dem at døden er en virkelig død.. denne fortellingen har noe ved seg som skremte meg litt. Og det har knapt skjedd meg før. Jeg har ikke lest den igjen.

Ja! Den nekrologen er ikke bare stygg - den er påfallende! Den er på sett og vis mer Hamsunsk enn nazistisk. Den representerer, slik jeg ser det, en uslåelig norgesrekord i å lage skandale. Og den er så sterkt formulert at du umiddelbart innser at dette ikke kommer fra en gal mann.

Richard Ford tar intelligente, oppegående menn der de er som aller svakest - deres godt skjulte forfengelighet, deres egoisme, og deres trang til å ligge med andre kvinner. Altsammen fortalt i et presist og nydelig språk. Mer elegant kan ikke noen pisse på noen.

Jeg leser den snarere som et "je ne regrette rien", og Hamsun ødla med vilje sitt ettermæle ved sin famøse nekrolog over Hitler da krigen forlengst var tapt. Det er dette stivsinnet, denne trangen til "å være motsat", som gir Hamsun et overtak. Og som gjør at politiske motstandere (som meg selv) ikke kan la være å ha respekt for ham.

Godt spørsmål. Har vurdert dette i ett år nå. Neida.

Møtte en gang en fyr på Grünerløkka som kalte hunden sin for Epp. Synes å huske at jeg spurte ham om katta hans het Ikaros. Liker å tenke på at han sikkert ble imponert over å møte noen som tok hans litterære referanser på strak arm.