Jeg sier hva jeg mener om denne boka i bloggen min: http://lunacia.net/?p=2736
Jeg siterer deg: "det dukker alltid opp noen jeg bare må lese". Det skjedde meg for en halvtime siden. Jeg beklager at jeg ikke nevner tittel og navn. Men av og til er jeg så glad for å oppdage reiselitteratur som man ikke visste om.
King Chief of the World, Thomas Aune. Dagbok fra VM i Sør-Afrika, Det stille forlaget.
Fallet Thurnemann av Arne Sundelin.
Ark i A4-str. x 300 sider. To bøker som kommer ut på Bokvennen forlag i løpet av januar! Begge planlegges å lage lansering rundt.
Min favoritt til Tarjei Vesaas' debutantpris er Tina Åmodt sin Anleggsprosa. Og derfor årets beste norske på norsk. Hvorfor? Se min omtale her:
Årets beste oversatte: Krabbeskipet av Takiji Kobayashi. Den setter spor i deg. Magne Tørring har gjort en strålende jobb skal jeg stole på de som kan japansk.
Hehe, kanskje jeg er litt mer opptatt av det enn andre.
Men jeg er ikke ute etter å vite hva alle har lest tidligere. Jeg tenker mer på når en bokelsker registrerer en bok som "har lest" så burde det komme opp i "Oppdateringer", på lik linje med bøker som legges til i samlingen. Man trenger dermed ikke å ha med lesedato, men at det på en måte sorteres etter når boken ble lagt til i samlingen eller endret til "har lest".
Føler denne forklaringen ble bare rot, men kanskje det er noen som skjønner hva jeg er ute etter..?
De holder hverdagen oppe som et tak. For at det ikke skal regne inn.
Er det noen måte å få sortert bøkene som dukker opp under et emneord , f.eks. "foto", etter årstall? Tenker spesielt på fagbøker hvor det gjerne er de nyeste bøkene som er mest interessante
[...] erkjennelsen av at uansett hvor du er nå, og hvor du kommer til å være i fremtiden, så forandres aldri utgangspunktet ditt.
Dette er selvfølgelig en mulighet, og fungerer godt med "sist lagt til", men når det gjelder hvilke bøker en bokelsker har lest sist, så er det straks litt verre da ikke alle setter en slik lesedato. Men denne informasjonen blir vel registrert et eller annet sted når vedkommende velger "leser nå" eller "har lest", så jeg skulle tro det gikk an å få dette inn under Oppdateringer? Og da kan man vel like gjerne også putte inn informasjon om hvilke bøker som sist er lagt til så man har alt på et sted? Bare et forslag selvfølgelig, og jeg har null peiling på hvordan det hele fungerer, men innbiller meg at det går an :)
Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virkvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.
Ingen som har et svar på dette?
Hehe, takk for tipset... :P Så ut som kommentarfeltet var skjult, jeg kunne iallfall ikke se svarene fra andre før i dag.
Jeg kan ikke bære verden som den er, og enda mindre om den blir annerledes.
www.huvenes.no
Leser denne høyt for noen som ikke har lest den før. :-)
For tida skil dei som har kvarandre kjær, og ingenting skal vare.
Han synes med ett synd på henne fordi hun ikke klarer nettopp dette, å eldes slik moren hennes gjorde. Å se seg i speilet hver morgen og vite at nok en dag er borte og være fornøyd med det.
"Vet du at mannen min bare ble syttito år," fortsetter hun. "I tjue år har jeg bodd her alene og klart meg helt fint. Men det er fortsatt rart å se stolen hans tom om kveldene."
For å få litt momentum i oppgaven med å tette hull i din dannelse foreslår jeg to bøker skrevet av Nobelprisvinnere. Bøkene har et fellestrekk og det er at de er korte. Den gamle mannen og havet, Hemingway. 99 sider.
Banevokter Thiel av Gerhart Hauptmann. 60 sider.
Altså to nydelige bøker som kan leses på en ettermiddag eller to.
Veldig bra bok, og overraskende morsom. Setter latteren litt i halsen når jeg leser at Fjellanger siden barndommen har vært vant til å bruke denne strategien, «den feite klovnen» som han sier. Boka bør leses av tjukke som tynne, du føler virkelig med ham og håper han skal lykkes. Det verste er slutten, når det viser seg at selvforakten ikke nødvendigvis forsvinner med kiloene… Kommer det også en ny forakt til: Forakten for dem som fortsatt er tjukke? Hm.