"The slap" er en fin-fin satire over middelklassen og "det moderne" mennesket. Tsiolkas har mange gode, troverdige karakterer her som er så gjenkjennelige at man får en flau smak i munnen.
Sabbath heard a chuckle from the crowd, somebody saying something funny at a funeral. It always happens. The small man who'd just arrived must be the rabbi. He was holding a book. Immediately he was offered shelter beneath an umbrella. Another chuckle. Hard to tell what that meant about the person who died. Nothing probably. It was just that the living were living and couldn't help it.
En skuffelse. Historien er ikke spennende nok selvom den er fiffig, hovedpersonen er håpløs og en ekte anti-helt, men på en litt forutsigbar måte, dessverre. Sex-skildringene er usedvanlig impotente. Miljø er godt skildret og noen av replikkene sitter som skudd. Men dette er middels litteratur frå ein framifrå rockar.
Dette er en roman som ikke har klisjeer, og selv om den er en anelse forutsigbar - klarer Oates å lokke leseren inn. Dette er en mesterverk av en roman for unge lesere, og ga meg håp når jeg var 16 år og redd alle gutter som så på meg mer enn tre sekunder.
Hver menstruasjon en abort. Et ras av sand. Et imperium som styrter i murstein og støv før det er bygd. Et tre blåst over ende, tvers over veien.
Han husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje mest som en lek. For han slanket seg jo ikke. Han har bare fått det for seg at han vil se hoftebeina sine stikke ut. [...] Det er på en måte mer av et prosjekt enn at han direkte slanker seg. Han bare setter seg noen grenser, for å se hvordan han klarer å regulere vekta. Det er mer et forskningsprogram enn en kroppsfiksering, sier han til seg selv. Han setter seg en grense på seksti kilo først, men da han kommer dit, synes han at det er interessant å se om han klarer å komme ned på femtifem. Og så er det spennende å komme ned til femti.
Avstemningen avsluttes i slutten av juli. Jeg venter til jeg har ca. 30 kommentarer før jeg trekker ut en vinner.
Ho las VG for å finne ut kva musikk ho likte, og då Il Divo banka på stovedøra, visste eg at det einaste vi hadde saman var to, høgst tre, ungar. (Ronnie M.A.G. Larsen)
På et sjakkbrett vil man alltid legge merke til en bloddråpe. I et slakteri, derimot, vil en sjakkbrikke knapt bli lagt merke til. (Sturmgeist)
Av alle bøker og artikler jeg har lest om feminisme og likestillingsproblematikk opp gjennom årene, er dette den klart mest potente og årsakssøkende. Mendel-Enk er ikke nådig i sin beskrivelse av menn, og ser på problematikken med veldig ensrettede briller. Men det er er nettopp det som gjør boka så bra. Jeg er lei av kvasi-intellektuelle liksom-akademikere som skal forstå seg i hjel på kvinner, menn og samfunnet - uten at det resulterer i noe konkret. Mendel-Enk kaller en spade for en spade, og er ikke redd for rope det høyt fra hustakene. Han er den første som virkelig har gitt meg nye impulser og tanker om temaet. Boka anbefales på det sterkeste.
Har nettopp lest oppfølgeren, og selv om den til tider irriterte meg grenseløst, så klarte jeg likevel ikke å legge den fra meg, og satt atter en gang igjen med følelsen av at uhum, gi meg mer Daniel Glattauer!!!
Omslagene finner du på huvenes
Kom med en kommentar på bloggen og kanskje er det nettopp du som stikker av med en bokgave!
Fred
Ser at de som har skrevet om denne boka her inne ikke har lest den ferdig.
Det er ikke lett-tygd materie, men jeg opplever likevel at den gir belønning for strevet. Språket er til samme tid poetisk og konsist, Jelinek klarer å fange noen stemninger det er sjelden man finner så bra beskrevet.
Underveis fikk jeg dog en følelse av at hun fikk Nobelprisen fordi man ikke rakk å gi den til Thomas Bernard. Teksten hennes minner litt i formen, selv om sikkert enkelte kjønnsteoretiske leser vil mene den er mer kvinnelig. Kroppen er ekstremt mye mer tilstede i Pianolærerinnen enn i noen Bernards bøker.
Søt og morsom lita billedbok. Tgore Hansens illustrasjoner er nydelige og herlige, som vanlig!
fikk et bloggereksemplar av den siste boka til Lars Lenth fra Kagge forlag. har en fin snert som underholdningsroman så langt.
If history has taught us anything, Arthur muses, it is that men with mustaches must never achieve positions of power.
Adjutaten har et godt språk og det er en god historiefortelling.
Ann-Iren: Det er faktisk godt å gjøre en god vurdering på hva som er god og ikke fullt så godt litteratur. Og ikke minst hvilken utgave man har av bøkene. Det har fort blitt et par doble sett....
Cars are reversed, left to right, inside; telephone handsets have a different weight, a different balance; the covers of paperbacks look like Australian money.
Helt enig med deg. Dette var rett og slett dårlig. Jeg er usikker på hva Almaas ønsker å si med denne historien. Litt irriterende når en story (hukommelsestap, og det å skulle finne tilbake til den man - i følge omgivelsene - var før) har så gode forutstninger og så blir det så platt.