Bokelskere.no

To me, it was heady enough to be in the Elliott's proximity, to skim across the Atlantic and return to a plushy restored home built in 1822 by a whaling captain, and there to eat meals of organic, healthful foods whose names I didn't know how to pronounce. Quinoa. I remember thinking quinoa was a kind of fish.

Rain wasn't quite falling yet, but it had scheduled an appointment.

Men han hadde arbeidet sitt og arbeidet var det viktigste, arbeidet var det helligste, arbeidet oppfylte ham og frigjorde ham og han hadde lovet seg selv en gang for lenge siden at selv om han var en drittsekk, skulle han være den beste på sitt felt og det var han nå. isak Lövenstad var den beste på sitt felt. Han lyste!

Kjærligheten vokste og vokste. "Underlig at den bare kan vokse slik, at den nærmeste ikke kjenner noen grenser, men bare brer seg ut og opp i det uendelige," tenkte jeg.

Why is it that there are always these problems and misunderstandings between men and women? Surely it would have been better if God had made only one sort of person, and the children had come by some other meabns, with the rain perhaps.

[...] high heels were always a temptation, but, like all temptations, one paid for them later.

"They are all different," agreed Mma Potokwani. "Brother and sister - it makes no difference. The recipe for each child is just for that child, even if it is the same mother and father. One child is fat, one child is thin. One child is clever, one is not that clever. So it goes on. Every child is different."

Det kunne ha vært et uhell. At vi forsøkte å gjenvinne balansen og grep etter denne nærmeste, store, gummiaktige tingesten, uten riktig å forstå hva vi gjorde. Jeg har tenkt nøye gjennom alt. Jeg tror vi kunne fått tilgivelse. Små barn. Vettskremte.
Ja, ja. Visst knapt hva de gjorde.
Er det noe sannhet i dette? Det er sant at vi i én forstand ikke tok noen avgjørelse, ikke i første omgang. Vi så ikke på hverandre og bestemte hva vi deretter, bevisst gjorde.

 "Pen tallerken," sa han og holdt den opp som om han hadde lyst til å speile seg i den. Akkurat da hun vendte oppmerksomheten mot eggene, hørte hun den smelle i gulvet,
"Å, gubbevaremegvel," sa han med en ny stemme, en pipestemme, avgjort ubehagelig. "Se hva jeg har gjort, da."
"Alt i orden," sa hun og visste nå at ikke noe var det.

 Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."

It is a known fact that in Yorkshire, whatever the problem, the prospect of a cup of tea seems to have a remarkably calming effect.

Jeg veit vel ikke åffer, men de i de første åra etter at jeg mista beina, var det ikke en dag jeg ikke tenkte på å ta livet av meg. Så, plutselig - det var ikke no' spesielt som hadde skjedd, jeg var ikke blitt no' meir løkkelig - bestemte jeg meg for at jeg hadde brukt nok tid på å daua. Kanskje kan det virke motsatt også?

It's best to give while your hand is still warm.