Bokelskere.no

Slike opplevelser (psykisk terror) er svært ødeleggende for en (stakkars) menneskesjel. For meg endte det i at jeg måtte skifte jobb. Likevel er det en mørk skygge som spøker i (under)bevisstheten nå flere år senere. Men, som de sier, tiden leger alle sår. Så lenge man kommer seg bort fra "kilden" (les: drittsekken) da, vel og merke... ;)

Det var bare så godt å kjenne meg igjen i sitatet og vite at jeg ikke er alene om en slik opplevelse (i arbeidslivet), og at kanskje det ikke var meg det var noe "galt" med likevel... Takk for det Eivind! :)

Dobbel stjerne!

Det å føle seg uunnværlig kan nok sees i nær sammenheng med det å føle seg verdifull. Og hvilket menneske i verden ønsker vel ikke det? For mange kan jobb og privatliv gli over i hverandre. Arbeidet er ikke lenger en jobb, men en livsstil (og en motivator/meningen med livet). Det vil si at man, og det gjør vi vel alle i varierende grad, identifiserer seg selv med det man gjør. Dette kan imidlertid være uhyre risikabelt i lengden, og gjør oss samtidig svært sårbare for (uforutsette) endringer i (arbeids)livet.

Jeg vet om menn(esker) som på slutten av arbeidslivet bare ønsker en ting - å fortsette å jobbe. Det er et smertefullt øyeblikk det øyeblikket der det går opp for en at man ikke er uunnværlig...

Nils-Aslak Valkeapää ligger vel i grenseland i forhold til uthevet navn? Han bodde i Nord-Norge fra midten av 90-tallet og fikk norsk statsborgerskap helt mot slutten av livet. (Jeg bare nevner det i forbifarten, sånn for moro skyld);)

"Et sted i det østlige Tyskland løper min farfar tvers over en slette. Tyskerne er etter ham, og han har mistet den ene skoen; det er frostvær. Halvmånen kaster et blekt skjær ned over landskapet og forvandler det til en pløyemark med frosne soldater halvt begravet i gjørme. For mindre enn tre timer siden sa farfar farvel til sin venn Herman Hemning. Ved å løpe i hver sin retning vil de lokke sine forfølgere til å konsentrere seg om et av de to sporene. Faren min er ennå ikke født. Farmoren min, som kom for sent til arresten i Oslo, og som derfor aldri fikk sagt farvel til Askild, er ikke engang blitt gift med ham ennå. Hele min eksistens henger altså i en temmelig tynn tråd."

Hundehode av Morten Ramsland.

Dronning Kristina av Sverige var en oppsiktsvekkende kvinne med et dramatisk og turbulent liv, i en like dramatisk tidsepoke. Dessverre synes jeg ikke dette kommer til sin fulle rett i biografien. Den fragmenterte oppbygningen av historien, det ubalanserte språket og den til tider irriterende bruken av fotnoter (hvorfor ikke bare skrive det inn i teksten?) mener jeg å legge en demper på leserens bekjentskap med hovedpersonen og hennes samtid.

Det at forfatteren velger å sitere noen av brevene til Kristina, la henne snakke direkte til leseren, er imidlertid et fint grep. Gjennom både å bygge videre på, og bryte med, tidligere oppfatninger om hennes liv, viser forfatteren en beundringsverdig respekt for et, fram til nå, svært så myteomspunnet liv.

Jeg er glad for å ha lest boken, samtidig som jeg synes den ble noe kort og overfladisk, med sine knapt 200 sider. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg så vidt har skrapt i overflaten av dette store, lille menneskets stormfulle liv. Forfatteren mener selv det er det umulig å danne seg et enkeltstående og fiksert bilde av henne:

"Av Kristina, dette mennesket som levde en fortelling som begynte i 1626 og sluttet i 1689, gjenstår det til slutt svært lite. Et navn bare."